Borgerne må låse opp handelen i sentrum, skrev redaktør Terje Svendsen nylig. Vi må ta tilbake byen. Men hvem trasker vel rundt med bæreposer under åpne himmel i regn og snø og vinter og kulde. Sklir frivillig nedover islagte fortau i Bakkebyen og andre byer med knekte lårhalser på kjøpet. Særlig når man kan dra kortet tørt under tak. Der det verste som kan skje oss er fremskritt som sparker bakut og rulletrappa slutter å virke.
Tidene skifter:
På 1950-tallet blandet generasjoner seg på lokalene lørdagskvelder. Ung og gammel danset smektende tysk tango. Sakte vals. Foxtrot. Dristige over seksti dro på med rock’n roll. Utpå kvelden sammen med ungdommen og et par ekstra drammer under ei svett skjorte. Så låste Beatles seg inn. Snart vrikket og vred og hylte og hoppet vi rett opp og ned til lyder fra mishandlede av gitarer. Lokalene tømtes for trekkspill og kontrabass og en elegant dobbelspent generasjon. Med gryende skepsis til Elvis på dansegulvene fra før. De ante vel hva som var i gjære. Et sosialt fenomen gikk stykkevis ut av historien i løpet av et par, tre år. Nostalgi. Ja vel. Men tilværelsen skulle uansett aldri bli den samme.
Gullfisker med glassaktig blikk skyllet inn over oss fra ei teverute. Borte var ønskekonserten og Cox. Indianere og cowboys la ned pil og bue og pistol og trakk ut fra skogene. Skjevt og morkent treverk på greiner i slitte trær minnet om en tapt kamp mot nok et fremskritt. Ny tilværelse ble skapt i stuer og på barnerom. Sosialisert inn i en mangslungen verden bare tastetrykk fra all lykke man kunne ønske seg, og det meste av ulykke man kunne tenke seg. Fysisk fostring havnet i sofakroker med spillekonsoller som treningsapparat. Det norske folk er født med ski på beina. Bortgangen synes ikke så velutstyrt.
Midt på syttitallet besøkte jeg i jobbsammenheng et hypermarket i München sammen med kollegaer. Der kunne det meste i stort og smått, mykt og hardt kjøpes under ett tak. Hjemme igjen fremsto Steen&Strøm som en litt tuslete kjøpmann på hjørnet. Handlesenter for norske forhold, frydet vi oss da. Nå valfarter vi ikke bare til velassorterte pengemaskiner i utkanten av byer her hjemme på berget. Forgylte nøkler har åpnet mye større galehus i London, Paris og New York. Takket være oljet kjøpekraft over alle skafter har brød og sirkus fått gyldighet over alle grenser som aldri før. Blanke ark er blitt mangelvare.
TV gjorde oss til tilskuere. Det skulle bli verre. Datamaskinene gjør oss til grenseløse kjøpsmaskiner. Tastaturet ble nøkkelen som åpnet for global deltakelse med virtuell handlekurv over armen. Vi fråtser i varer og billige reisemål. Det meste kan nemlig kjøpes i en nettbutikk hvor som helst i løpet av noen minutter. Nå har mobiltelefonen også blitt datamaskin. Problemet er at man må snakke og bruke fingrene. Derfor, antyder ekspertene i kampen for tilværelsen, kommer all fremtidig kommunikasjon til å foregå fra et bittelite implantat i hodet i organisk samspill med hjerne og flytende krystaller bakom øyelokkene. Alt vi da trenger å gjøre er å få lyst på ting, mat eller en svipptur til Månen.
Nei, handel i sentrum med bil og parkeringsbøter blir aldri som før. Noen har rappet nøkkelknippet. Slik borgerne var inntekter for adelen, er vi blitt redskap for kapital og marked. Og når vår kultur graves ut om noen tusen år, hva kan vi da finne i tillegg til teveapparater, datamaskiner og mobiltelefoner? Jo, oppå morkne fliser under trærne der vi lekte cowboy og indianer, dukker frem ruinene av kjøpesentra lik romerske gladiatorarenaer. Nedkjempet av netthandel og mikroskopiske nanoduppeditter bak øret vårt. Nei, tilværelsen blir aldri den samme som før. Trøsten er at det har den aldri vært verken før eller siden-.