Moderne barneoppdragelse

Denne artikkelen sto på trykk i Østlands-Posten 13. Mai 2003

Konkurranse, effektivitet, lønnsomhet, produktivitet, kvalitetssikring, evaluering, prosjekt. Skolen som økonomisk enhet. Humanisme kan industrialiseres, fant NHO ut på åttitallet. Markedet hadde siklet på elevene som pengesterk kjøpegruppe i mange år. Lærer man seg terminologien, er det desto lettere å forstå seg selv som en del av markedet, ikke sant? Markedets totalitære lange, grådige og kontrollerende fingrer er jo ikke annet enn uskyldige reklameplakater i skolebøkene. Løp og kjøp! Trygt investerte man oljeformuen i utenlandske aksjer. Derfor tapte samfunnet ufattelige 130 000 000 000 000 milliarder på i fjor, mens elevene solgte boller og pizza fra skolekjøkkenet for å finansiere skoleturene sine. Slikt blir det grundere av, må vite!

Pytt, pytt! Penger er alt! Derfor måtte lærernes autoritet nøytraliseres, men hvordan? Fikk du prosessen med deg? Akkurat som man slakter bedrifter. Akkompagnert av hylende skoletapere – politikere, byråkrater, elever, foresatte og andre medløpere – surret man lærerne til totempålen, statsråd Kristin Clements utvalgte OECD-statistikker, og stakk knivene i dem. Naturligvis var lærerne skyld i at Norge, verdens navle, ikke kunne skrive, lese og regne. Hadde ikke gangs mennesker sett disse feriekåte latsabbene dra seg omkring husene sine halve året i hundre år uten å gjøre et arbeidslag? Hva annet kunne man vente? Blodet rant. Aksjene raste på børsen. Slaktet var et faktum. Lærerne ble kjørt bort fra klasserommene applaudert av politikere og byråkrater, elever og foresatte. Effektivisering, eller som det heter på godt norsk: Endelig tok vi rotta på den største kunnskapsløs gruppe mennesker i landet vårt. Leve fremskrittet! Leve skolen! Vekk med idiotismen!!

For å fullføre idealtilstanden måtte noe annet komme i stedet, men hva? Teknologi og ny tidsånd gav naturligvis svaret. Elevene har jo lenge hersket i klasserommene. Skole er dønn kjedelig og reduserer jevnt og trutt læring og ditto kunnskaper. Mer lek og datamaskiner, ut på nettet og opp i trærne; prosjekter, ukeplaner, tema og elevenes ansvar for egen læring i samarbeid med foreldrestyrt undervisning! Høres alt dette ut som metoder for effektiv kunnskapstilegnelse? Visst, utmerket, men hva med læreren, altså? Jo, de undertallige udugelige kunne til nød brukes som veiledere. Om elevene skulle stå helt fast, altså. Nesten utenkelig, selvsagt. Dessuten trengtes stor-klasse-forelesere for å utnytte stor-drifts-fordelene, i følge vår permitterte NHO-direktør. Unnskyld alle sammen, men kan jeg foreslå en sikker vinner? Skjult-kamera-overføringer av forelesninger i ungdomsskolen, landets største trykkoker, med en lærer og åtti elever – i NRKs beste sendetid?

Dette er ingen spøk, skulle du tror det, men en kort beskrivelse av
skolens nyeste pedagogiske plattform. Tenk etter; hva minner den deg om? Stemmer, den moderne barneoppdragelsen! Jeg sier ikke mer. Prognosene har slått til i forsøkene som pågår, påstår Clement? Jo visst er noen vellykket, men det er ressursmessig strømlinjeformede prosjekter, motsatt norsk skolehverdag som fortsatt hakker i vei på en sylinder og mager blanding.

Land har forsøkt å bygge skolen etter markedsøkonomiske prinsipper. Det har utviklet seg til dyrekjøpte erfaringer. I Sverige kjemper store foreldregrupper for å bringe lærerne tilbake til klasserommene. Visste du ikke det? Og USA bygger ikke bare mindre skoler og reduserer klassestørrelsene, men har det travelt med å utdanne noen hundre tusen nye lærere. I Norge reguleres ungdommens åndelige nivå etter statsrådenes særlig utvalgte OECD-variabler, organet som overvåker europeisk økonomisk utvikling. Naturligvis. Kontinentet der blodet strømmer på børsene, mens meglerhusene gurgler vrangstrupen med sjampanje. Må fornuften alltid oppfinnes på nytt her i landet, eller er det husmannsånden som bare går og går?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *