0

Det totalitære – om fornektelse og medløperi

Lørdag 4. mars trykket Aftenposten Manifest mot islamisme, undertegnet Salam Rushdie og elleve andre, deribant Ayaan Hirsi Ali. Manifestet og kritiske røster av oppropet ble presentert over en helside. Den ble aldri lagt ut på avisens nettsider eller også fjernet etterpå.

Hva kunne vi forvente av fem norske meningsbærere i en tid da demokrati og menneskerettigheter er satt under press av reaksjonære diktaturer?

Jeg vil ikke stille meg bak disse formuleringene, sa forfatteren Edvard Hoem. En grunn er relativiseringen til Muhammed-tegningen som etter min mening var en ren provaksjon og som ikke har noe med ytringsfriheten å gjøre. Hoem hadde problemer med karakteristikker som islamisme og islamofobi. En må tenke politisk klokt, sa han, og føre dialog med absolutt alle det går an å snakke med.

Hoem kan ikke være ukjent med mannens totale dominans over kvinnen i den islamske verden. Han unndrar seg å problematisere økende islamsk ekstremisme i rommet i og utenfor islams sfære. Hvem vil Hoem føre dialog med? En reaksjonær ideologi som i årevis har kvalt de aller fleste tilløp til menneskerettigeter i de muslimske diktaturene?

Hvordan trer totalitære ideologier frem i historiens bakspeil?

Det begynte smått før også. Lenin utryddet noen hundre tusen kulakker. De hadde ingen plass i ideens guddommelighet. Moskvaprosessene. Utrenskningene. Mao og hans rødegardister. Hoxa. Castro. Pol Pot. Brunskjortene som marsjerte og trakasserte jøder i tyske byer, før Hitler ble valgt til rikskansler i 1933. Hva tøt ut av disse fenomener som førte til 1900-tallets katastrofer? 170 millioner mennesker, innbyggere, systematisk avlivet i og utenfor skyggene av folkeretten. Pluss 40, 50 millioner drepte under andre verdenskrig for å opprette og bevare demokrati og menneskelighet.

Svermer Hoem for islamske diktaturer? Slik han og meningsbærere som Obrestad, Solstad, Haavardsholm, Bjørn Nilsen og Michelet lot seg forføre av det totalitære vannviddets dobbeltspeil? Når skal Hoem for alvor ta innover seg, at mens AKP m-l bevegelsen førte dialog med diktatorene i øst om hvor ulevelig europeiske demokratier var, undertrykket av USA og NATO, så hadde regimene som de «progressive» lot seg fortrylle av avlivet 100 millioner innbyggere med andre meninger?

Skulle ikke ofrene for feilgrepene og vannviddet, om det er grunn til å mistenke gjentakelser, være verdt noen centimeter blekk fra din hånd, Hoem?

Islamisme er ikke noe problem, sa Nanzeen Khan-Østrem, forfatter og høgskolelektor. Selv om manifestet sikter til politisk islam, er det med på å underbygge en forestilling om at islam og mennskerettigheter, demokrati, ytringsfrihet ikke er forenelig. Dessuten er jeg motstander av tankepoliti.

I lys av nåtid og fortid; hvor tilpasningsdyktig er eller ønsker islam å være?

Etter at Khomeini returnerte til Iran, uttalte Olof Palme (Venstern og tyrraniet, Timbro, 1994) at «han med pedantisk noggrannhet forsøker å bygga upp demokratiske institusjoner.» Hva skjedde? I stedet kom folket under et teokratisk islamsk diktatur uten sidestykke; modell for utbredelse av ekstrem islamisme i Midt-Østen og på det afrikanske kontinentet. Snart står Gaza og Vestbredden for tur i regi av Hamas.

Idag truer Khomeinis læregutter med å utslette Isarel med atomvåpen. Da islam ble avvist i Algerie i 1994, bidro trosfellene til å slakte 150 tusen innbyggere, mange på bestialsk vis. Enn verre går det for seg i islamistiske deler av Afrika. Regimet i Sudan har i flere år bidratt til folkemord med FN på sidelinjen – selv om det aldri skulle skje etter at Kofi Anan hadde bedt verden om unnskyldning for Rwanda.

I motsetning til Vesten er store deler av den muslimske verden på omlag 1,3 milliarder mennesker trellbundet av regimer med Koranen mellom sine blodig hender. Hvis tankepoliti eksisterer, må det i hovedsak være å finne i denne tilværelsen. Islam er på fremmarsj. Skritt tas med terror som skremmer over hele verden.

Skulle ikke disse mulige varslene om en ny tid av gammelt merke være en signatur verdig, Khan-Østrem?

Nei, sier Kjell Olaf Jensen, leder av norske PEN, andre aksjonsmåter viser seg å ha langt mer for seg enn mengden opprop som svirrer rundt.

Utsagnet i forhold til problestillingenes innhold og omfang demonstrerer ikke bare samme nedlatende og arrogante og skammelige holdning som da Jensen sammelignet den israelske hærens handlinger med nazistenes forbrytelser i Warszawa-ghettoen, og under Bjørnson-festivalen påstod at jødene skaffet seg monopol på lidelser og bruker Holocoust til å rettferdigggjøre den israelske politikken overfor palestineren.

Nei, mannen fremstår som uforfalsket antisemittist.

Jeg har høye sperrer mot å skrive under på opprop, sa Jensen, med etter ekkoene fra huleveggene å bedømme høres det ikke slik ut.

Jeg er, sa foratter Walid al-Kubaisi, nesten enig i at islam er blitt global busemann for dem som tror på vestlige friheter.

Ja, slik kan al-Kubaisi bortforklare gjennom å ufarliggjøre med metaforer fra barns forestillingsverden. Det er jo der busemennene lever, som kjent. Og dit ønsker vi ikke islamske selvmordsbombere, al-Kubaisi. De har avlivet nok barn.

Men hva legger han i «tror på vestlige friheter»? Skal vi og andre innbilles at frihet for det vestlige mennesket er et bedrag? At mennesker i muslimske diktaturer er frie, bare på andre måter enn i vestens demokratier? At vi verken har oppfattet våre egen undertrykkelse, og slett ikke skjønt noe av islamas frigjørende virksomhet? Varianten gjennomsyret kommunistisk propaganda for å vedlikeholde undertrykkelsen, en ideologi som jo islam forsøkte å kopiere. Men det var ikke nødvendig, fant man senere ut. Totalitær virksomhet behøver ikke navn.

Vi skal ikke dele verden i to fronter – islamister på den ene siden og vi, de frie mennesker, på den andre, fremholdt al-Kubaisi, det er overfladisk dualisme. Mon det. Òver en milliard mennesker lever uten de aller fleste menneskerettigheter. I motsetning til al-Kubaisi tror jeg mennesket vet forskjellen på frihet i Vesten og ufriheten som knebler det muslimske mennesket. Vedvarende trykk fra vestlige demokratier kan bidra til å frigjøre det muslimske mennesket.

Eller hva tror du, al-Kubaisi, kan diktaturer frigjøre?

Denne saken vil jeg ikke ha noen formening om, sa Anne Oterholm, formann i Den norske forfatterforening.

Nei, dersom det skulle gå en grense selv for skjønnånder, må vel det være i rommet der mye ikke er verdt papiret det skrives på.

This entry was posted in Bloggposter - politikk. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *