0

ØP og fakta storskolen

ØP hevdet i lederen den 9.ds. at avisen de siste årene har brukt mye ressurser på kritisk og undersøkende journalistikk om storskolen. Ja, i slik en grad at man aldri har funnet feil og mangler i utredninger som har vært gjort. Derfor er det i tråd med de beste tradisjoner innen norsk presse når vi nå retter søkelyset på at enkelte viktige beslutningstakere synes å overse samstemte faglige erfaringer for isteden å fatte avgjørelser ut fra vidløftige konspirasjonsteorier, sto det.

Skal vi tro på ØP? La oss se på noen viktige punkter (og ha for øyet at hva som mangler i Norge nettopp er erfaringer fra store skoler). Da storskolen kom ut på høring, påviste undertegnede undersøkelser, erfaringer og forskning fra Sverige og USA som på alle vesentlige punkter avviste store skoler som lærings-og sosial arena, der fylkeskommunen argumenterte for en slik utbygging. Begrunnelser ØP, like lite som fylkeskommunen, aldri vist den ringeste interesse for å undersøke selv. Det er ikke overraskende. Konklusjonene var formet som seks rapporter i en bok utgitt av sentrale amerikanske skolemyndigheter. Jeg tilbød ØP boka, tretti års svært omfattende erfaringer som konkluderte at store skoler var uegnet i motsetning til små enheter. Svaret fra en av avisens redaktører var ”at så dypt gikk man ikke inn i slike saker”.

Det er og grundig påvist at storskolens prosjektledelse heller ikke interesserte seg for motforestillinger. Den vegret seg med dårlig råd. Til opplysning kostet boka 500 norske kroner.

Min andre innvending er ØPs påstand om at skolen har tilslutning fra elevhold. Det er jo ikke tilfelle. ØP vet at majoriteten av berørte ungdommer siden dag en har vært mot den planlagte skolen. Hadde man lyttet til elevene – gruppen mennesker som kan skole aller best av alle impliserte, og hvis synspunkter stemmer overens med forskningens advarsler – ville man sluppet å lokalisere den. Når ØP i senere tid bruker for-argumentet i alle reportasjer om saken, er det grunn til å minne om at denne elevtilslutningen først ble synlig etter at fylkeskommunen hadde spandert rundreise i Norden på eleverådet i Larvik. Rå markedsføring, men uten at ØP har sett saken betenkelig overhode.

Når det gjelder ”godseieren”, har ØP i store oppslag, når tvilen har vært størst i kommunen og beslutningene nærmest, målbåret eiernes sukrede piller. Kan det være tvil om at to tusen elever, i tillegg til å fremme ulønnsom kultur og historie, også er utsett til betalingsdyktige forbruksdyr tenkt til å forrente indrefileten og demme opp for et døende et sentrum med utsikt over fjorden, en kort løpetur fra bøkeskogen? Hva er det man kaller det, jo, den nye pedagogikken.

Jeg berømmer gjerne ØPs evne til å publisere synspunkter i storskolesaken, tilstrekkelig til å dekke seg bak formuleringen ”det journalistiske oppdraget”. Bruk av spalteplassen kan likevel ikke forsvare redaktørens mangeårige konsekvente unnlatelser fra selv å undersøke viktige problemstillinger som måtte komme til å berøre elevgenerasjoner framover. Å poengtere avisens meninger i pressetisk betydning, eller rettere sagt mangel på sådanne, på et slikt grunnlag, er mildt sagt hoderystende.

Publisert i Østlands-Posten 10.06.04

This entry was posted in Utdanning. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *