FN – verdens samvittighet?

Hvor dypt stikker moralen i FN-systemet? I et nøtteskall til prinsippet om medlemsstatenes suverenitet. Innblanding i lands indre anliggender ville lagt FN død for lengst. Derfor har FN etter 1945, med tilpasset jus, sedvanlig diplomatiske dannelse og realpolitisk nødvendighet, tilpasset seg mord på enkeltmennesker eller grupper mennesker, folkemord, politiske drap og massemord i medlemsland. Democides i størrelsesorden og vannvidd historien ikke kan vise maken til. Menneskers lidelser under krig er udiskutabelt grusomt. Men et av tidens store moralske dilemmaer er om totalitære og autoritære regimer fortsatt skal kunne undertrykke og massemyrde ubevæpnede innbyggere i 1900-tallstakt, da 169 000 000 falt for despotenes ljå (2 000 000 i ”demokratisk regi”), Human Development Report (HDR), 2002.

Hva snakker vi om? Jo, at regimer i FNs medlemsmasse har massedrept innbyggere i årevis. Det har til nå vært en uangripelig forbrytelse per FN-prinsipp. Folkeretten regulerer nemlig ikke slike bagateller. Det får være grenser. Men angripes vannviddet uten resolusjoner i Sikkerhetsrådet blir det straks en forbrytelse. Verdensordningen går av hengslene. Man blir i villrede. Finjuss og praksis stemmer ikke lenger. Mennesker kan bare slaktes en masse per enstemmige vedtak. Da er fremgangsmåten folkerettslig forsvarlig og moralsk høyverdig.

Hvorfor talte ikke FN med en stemme før Irak-krigen? En vesentlig grunn er at FN-diktaturer og FN-demokratier har forskjellig mål. Kina er verdens største diktatur. Russland lang unna demokratiet. Samtlige muslimske stater i verden er totalitær eller autoritær. Alle de nevnte er interessert i at den vestlige demokratiske akse svekkes. Det gir livsrom. Demokratiene ønsker demokratisk utvikling. Despotene overlever bare ved å undertrykke og utrydde. Menneskerettigheter står i veien for dem. Andre land som Frankrike har avskydd USA siden andre verdenskrig for supermaktens posisjon og kultur; hva er vel Europa uten Frankrike? Tyskland har tapt to verdenskriger, den siste mest på grunn av USA. Brukte man Irak-problematikken som en passende innledning til å innlede bruddet med USA? Høyst sannsynlig, for lenge har det europeiske lederskapet snakket om å gjøre EU til USAs motmakt i verden. Nå er man i ferd med å bli stor nok.

I pressen og på gatene synger man Åh-jaaaaa!!

Hvem syns mest synd på hvem? Alltid når demokratiene med USA i front setter foten ned, like fra dannelsen av NATO til i dag, kryr det på boulevardene. Motivene for å fiske i rørt vann er ymse. Noen kommer ikke over at Sovjetunionen åndet ut mot den demokratiske mur i 1989. Billige politiske poenger, et annet. Uutryddelig europeisk intellektuell lengsel etter noe mer enhetlig enn ustyrlige demokratier, ser ikke ut til å dø hen. Men slå heller opp i HDR 2002. Der står det at verden mangler demokrati og menneskerettigheter. Spør du imidlertid hvor mange diktaturer som fins innenfor FN, svarer FN at, nei, det begrepet er ukjent. Naturligvis, regimene kunne blitt fornærmet; stengte oljekraner; Kina lukket sine markeder; Muwgabe satt fransk sjampagne i vranghalsen; Castro slukt sigaren; eller hva med en atomladning i hodet fra Nord-Korea, landet som har sultet i hjel 2 500 000 innbyggere etter 1995 (HDR)?

FN-kompromissets diktatur lammer. Hensikten med fredskonferansene i Haag for hundre år siden, Folkeforbundets og FNs ideer og den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser har vært å beskytte sivile. Massedrap på 169 000 000 ubevæpnede mennesker innenfor statsgrenser viser at FNs rolle må tas opp til vurdering. Det er en ting. Når menneskerettighetene brytes på alle nivåer hver eneste dag, tiår etter tiår, fremstår i tillegg tidens moralmarsjer som en forskrævelse ut i den ytterste fordummelse og fortielse. Hvor har tidenes moralske passgjengere gjemt seg i lyset fra unevnelige millioner barn, kvinner og menn som har falt, og som fortsatt faller, i totalitære massegraver?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *