Human-Etisk Forbund i forfall?

Sivilisasjon i forfall, hevder tidligere ledere av Human-Etisk Forbund (HEF) i Aftenposten 10. ds.. HEF sikter til USAs tortur av fanger i USA, på Guantanamobasen, i Abu Ghrabi fengslet og ved Baghram-basen i Afghanistan. Forfallet skal også være synlig ved at stormakten kidnapper og transporterer mistenkte terrorister mellom land, selv om EU granskningskommisjon ikke har maktet å fremskaffe bevis.

USA har fortjent fått og får daglig svært hard kritikk for nevnte og unevnte handlinger. Men uten at jeg maler på veggen hva som har foregått av overgrep på begge sider i kriger opp gjennom tidene mellom demokratier og diktaturer, er det grunn til på nytt og på nytt å minne om at det var diktaturene, ikke demokratiene, som avlivet 170 millioner egne innbyggere i løpet av 1900-tallet. Anslaget er godt dokumentert i Human Development Report, 2002 og ved Rudolph J. Rummel.

Det har svært lenge pågått forfølgelse, tortur, drap, massemord og brudd på enhver menneskerettighet i regi av Russland, Kina, Nord-Korea, Cuba, regimer i Sørøst-Asia og ikke minst på det afrikanske kontinent. I visshet om 170 millioner ofre; at dagens sekulære muslimske og islamske regimer undertrykker over en milliard mennesker; at massemord og omfattende brudd på menneskerettigheter foregår i land og på kontinenter; hvorfor påkaller ikke det virkelige forfallet humanetikernes oppmerksomhet? I sin femtiårige norske historie, når analyserte HEF og påtalte diktaturene i seg selv og som trussel mot vår helhetlige sivilisasjon? I lys av sine selvvalgte opphøyde moralske posisjoner, burde ikke bestialitetens drepende historie være noe for våre mest humanetiske ånder å informere de historieløse om? La seg smitte litt av Jens Bjørneboe?

Med mindre forbundet problematiserer disse ”fenomenene”, er det grunn til å blande lederne med de siste års meningsbærere, de politiske trendsetterne: USA ikke bare som trussel mot verdensfreden og årsak til verdens elendighet i alminnelighet, men fattigdom, undertrykkelse og fornedrelse innenfor diktaturene må også tilskrives stormakten. Teknikken minner til forveksling om 1970-tallet da norsk venstreside vendte hjem fra partimøtene i øst og la ut om ulevelige europeiske demokratier, undertrykket som vi var av USA og NATO.

Humanetikerne unnlater å knytte USAs ”forfall” til invasjonene i Afghanistan og Irak. Det er forståelig. Bestialitetene jeg har nevnt omfanget av, skjedde og skjer fortsatt i ly av folkeretten. En rett som ikke bidrar til å beskytte mennesket, men gir regimene anledning til å undertrykke og utrydde uten innblanding utenfra. Det kan det bli slutt på. Selv massemorderne i Sudan står kanskje, men bare kanskje, for fall. Etter Sovjetunionens fall og Kinas inntreden som kapitalist i verden, kunne FN, hvis medlemsmasse også omfatter alle verdens diktaturer, vedta at regimer av typen Taliban og Saddam Hussein skal kunne fjernes med makt. Invasjonene og intensjonene var derfor i tråd med menneskerettighetene, ikke i strid med, noe ”opprørernes” massedrap på sivilbefolkningen i Irak og landets egne politistyrker bekrefter.

På tross av Vietnam og støtte til diktaturer i realpolitisk hensikt, er USAs helhetlige innsats for demokratisk utvikling på 1900-tallet og senere udiskutabel. Og innsatsen har heller økt enn avtatt. Derfor, unnlater HEF å belyse diktaturenes bestialiteter – og forfallet dette preger vår sivilisasjon med – er det grunn til å spørre om ikke humanetikkens ånd står for fall.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *