Korrekte politiske fordommer

I et par artikler i ØP har jeg kort skissert jødefiendtlighet, opprinnelse og utvikling. Gjennom et par tusen år var europeisk geistlighet arkitekten bak jødeforfølgelsene. Holocoust opprørte verden i 1945. Etter intens debatt og motstand opprettet FN staten Israel. Vendepunktet skulle sikre jødene en trygg tilværelse. Og da nazismens grusomheter ble kjent, gjorde kirken langsomt plass i sitt hus til Israels folk, skrev Leo Eitinger i boka ”Mennesker blant mennesker”, Cappelen, 1985, en balansert framstilling om antisemittisme og fremmedhat. Men var det andre som ikke åpnet sine dører?

Bortsett fra kirken har antisemittisme tradisjonelt sett vært sterkest på de politiske flankene. I sitt essay ”Om jødespørsmålet”, 1844, fremstilte Karl Marx jødene som kapitalismens inspirator og ryggrad. Marx forsterket myten om ågerkarlen og gav liv til forestillinger om en jødisk kollektiv identitet basert på grådighet etter gods og gull. Det er grunn til å anta at overlevert tankegods fra Marx og antisemittiske holdninger hos framtredende franske sosialister på 1800-tallet, som sammenliknet antisemittisme med antikapitalisme, kom til å bli norm for europeisk venstreside.

Hva er antisionisme? Kort satt på begrep betyr det motstand mot opprettelsen og eksistensen av staten Israel. Antisionismen i Vesten ble spesielt utviklet på 1960-tallet av revolusjonære marxister og radikale kristne grupper og nådde et lavmål i 1975. Da vedtok FNs generalforsamling (som jo besto, og fortsatt består, av svært mange diktaturer også med plass i sikkerhetsrådet) et sovjetisk-arabisk forslag; en resolusjon erklærte sionismen som en form for rasisme. Jødene hadde lidd svært mye i Sovjetdiktaturet. De siste fem årene under Stalin var særdeles ille. Selv framtredende medlemmer av kommunistpartiet ble myrdet, og praktisk talt hele den jødiske intelligentsia ble utryddet, de fleste natten til 12. august 1952, kalt ”De myrdede poeters natt”. Resolusjonen ble først opphevet etter Sovjetunionens fall.

Enhver stat skal sterkt kritiseres når den begår overgrep. Dette gjelder selvsagt også Israel. I lys av jødehatet som gjennomsyret Europa (og som lever i best velgående i den muslimske verden) over så lang tid, er det likevel grunn til å spørre: Når slår kritikk mot staten Israel over i antisionisme? Muslimske diktaturer er resurssterke bakland for terroren i Midt-Østen. Målet deres er som kjent, men lite påaktet, å utslette Israel. Har den voldsomme og ensidige kritikken mot Israel de siste årene (og for så vidt etter Libanon 1982), gjort islamsk støttet terror mer akseptabel, gyldig, rettferdig? Får ikke jødene bare hva de fortjener? Kan så antisionisme slå over til antisemittisme? Det skal neppe mye til, men verre: Er det mulig at kritikken kan komme til å danne grunnlag for politiske korrekte fordommer som etter hvert får allmenn karakter?

La oss se litt på norsk virkelighet. 1. mai på Youngstorvet 2002 oppfordret tidligere marxist-leninist og LO-leder Gerd-Liv Valle til boikott av israelske varer. Hun fikk følge av Fredsbevegelsen, RV, Rød Ungdom, Norsk kommuneforbund, Sosialistisk Ungdom, Norsk Grafisk Forbund, AUF og Senterungdommen. Framtredende tillitskvinne i AP, Gunhild Øyangen, ville ta opp boikotten i Stortingets utenrikskomite. Øyangen ønsket Norge i front av boikotten. Ledelsen i Coop Norge stilte seg positiv. Rekken inkluderte (selvsagt) palestinske og islamske organisasjoner i Norge.

Er norsk venstresides ideolog umoralsk? Kina har okkupert Tibet siden 1956. I perioden 1949-1987 tok Kommunist-Kina livet av 35 millioner innbyggere på forskjellig vis. Varer fra Kina har flommet inn over oss i årevis. Norske politikere og norsk næringsliv har lenge gått på frierføtter til det kinesiske diktaturet (les markedet). Import av kinesiske varer til Norge har økt med 25 prosent i år. Det gjør Kina til vår sjette største importør. Hvorfor har norsk venstreside med LO i spissen aldri løftet en finger mot dette diktaturet? Hvorfor har venstresiden, som jo er så folkekjære, aldri marsjert i gatene til fordel for det tibetanske folket? Hvor er venstresidens krav om FN-resolusjoner mot kinesisk okkupasjon av Tibet? Det er all grunn til å spekulere. Ser vi sammenhenger mellom økonomi og forstokket ideologi til grunn for venstresidens (og andres) langvarige agitasjon mot Israel, og tausheten om okkupasjon og menneskerettigheter i Kina og i muslimske oljediktaturer? På dagen for krystallnatten mellom den 9. og 10. november 1938, innledningen til nazismens industrialiserte massemord på jødene, ble det aksjonert mot Israel utenfor Stortinget. Kåre Willoch var en av talerne. Vi må tro at han var en av aksjonens nyttige idioter. Det lett synlige symbol var jo å minne om at, se, jødene bygger mur! Kan deres moral egentlig være særlig bedre enn nazistenes?

Hva er politisk moral? Når blir en aksjon legitim? Hva skal til for at en aksjon får preg av gyldighet, troverdighet? Står aksjonistene til troende så lenge man ikke også marsjerer mot undertrykking i land der menneskerettigheter er et skjellsord? Nei, det er lov å anta at aksjonen utenfor Stortinget og forslagene om å boikotte israelske produkter neppe er til annet bruk enn å vekke til livet gamle fordommer. Venstresiden har aldri løftet en knyttneve uten at den har viftet med egne politiske grunnholdninger. Slik passer det godt å skape fiendebilder som kan skjule sin historisk godt dokumenterte beundringen for noen av de verste diktaturer verden har vært belemret med i vår samtid.

Langvarig og ensidig kritikk mot Israel har fått antisemittisme til å røre på seg. Det har ikke manglet på advarsler. Mediene må ha forstått at kritikken tenderer mot en alvorligere allmenn tilstand. Det må være en vesentlig grunn for redusert fokus på Israel i Midt-Østen den siste tiden.

Publisert i Østlands-Posten 25.11.03

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *