Livet må leves forfra, men kan bare
forstås bakfra.Søren Kierkegaard
De flytta inn om vinteren. På torvkjelken nedover skoleveien. To vendinga med guttongen oppå:
tomta ble grævd ut før hand
en tysk skaftgranat ligg utfør Erikodden
solvarme daga med stubbrytar og dynamitt
-fyr va det her!!
når kroppsmakta ikkje strakk te
stein te huset blei støpt i
to etasja
to rom nede og vaskekjellar
fire oppe
på sjøleid grunn
med utedass og Vesteraalens Avis
Gerhardsen og han Marshall va te god hjelp.
Menneskan og vedovnen gløda så inderlig sammen den natta.
2
Han kom nærmar, Lofotveggen. Vakker og vill, vennlig og truanes ettersom. Når vatnet kasta sæ kvitt nedover fjellsian i august, gikk det sjyørret i Falkfjordvatnet. Mastan på hurtigruta opp over bølgan i storm og storhav utfør Nonsholmen, ka? Speilblank Gulstadvåg med femogtyve grader i skyggen, ka? Kor onkelen lært han å stekk røspette og stembit. Og kjenn han ikkje ennu de store knoklete nævan te bestefaren. Brune heile året og auan som myste gjennom saltdogga brillglass. Når han snudd sæ på tofta:
-Sånn må vi gjør. Nævan la seg varsomt over hans. De satte flynnergarn i blåst utfør Hestneset; den gamle feskarn lært gutongen å hammel; garnet måtte gå rett over atterskotten.
-Sånn!
3
Snu dæ! te marka i mjuke overganga førbi skolen på Røa og fjøsan på Rishaugen og myran oppover mot de låge åsan. Bak han Åge med ryggsekk og femten fot bambus. Attover mot bekkan. Full av ørret te heilt innerst der Motinden står te ankeln i Urvasskråa med venstrefoten. Litjurvatnet og Båtvatnet;
sein kveld eller tidlig morra.
tom før makk.
sulten og våt
trøtt og lykkelig.
de smale stian med bjørkerøtter på tvers
var en heim
4
Kem holdt æ å på å gløm? Bjørka; kronglebjørka; dronninga på kysten; kvit og grå, seig og mjuk og sterk som kvinnfolkan heime. Skar brødskiver. Berre va der med handa si mens kallan sleit på filén. Dreiv sesongfeske. Eller seilte utaskjærs.
5
Og endelig må æ husk på; at dersom bønder skulle førvill sæ førbi porten te han St. Peter på sine brede stier, så må Gubben gje klar beskjed:
-Reis tebake og sag ned de h…..grantrea dokker ødela Gulstadmarka med!
6
Nei, æ vil heller tenk på:
Husbykollen,
kvær gong æ såg dæ
æ la handa oppå
strauk dæ over
kjærr og gråstein og mose
tyttebær og einer
sprø is i grålysinga
rypestegg
som skarra i uran
mot den uendelige
horisonten omkring dæ
kunn vi ikkje førnæmme urtida
i klare blågrå haustkvelder
regn og tåke
vind og stilla
du bar oss på stien
ned fra jakta
eller midnattsola
-koffør e du ikkje her hos oss nu?
7
-Ska du ut?
De sto utfør døra. Førskjellig av alder, gutan og jenten som bodde på Gulstad. Noen år ned og andre opp. Holdt sammen gjorde de før det meste. Yngvar og Arne. Pellygutan; Rolf og han Bjarne; Kristian va eldst. Willy på Hestneset; en av bestekameratan. Altfør tidlig farlaus. Det va før doktran åpna brøstkassan med motorsag. Og førlenga hjerterøttan med nål og tråd et støkke te ned i livet på folk. Lauvåsen og Per Ivar som hoppa så godt på ski. Kjell Henrik og han Thorbjørn på Røa. Unni og ho Nancy. Og ho Solveig. Førelskelsen i førsteklassen på folkeskolen. Og mange andre.
-Ka ska vi gjør?
-Donke bly under vinduet te ho Molla Strand!
8
Går det an å gløm han Leif på Husby?
Aldri!
Et stort menneske som tok vare på små menneska. Vi sto på grøftkanten når han og hesten og sleden kom susanes så det gnistra under meian:
-Ptroooo! Ptroooo!
-Ska dokker sett på, guta? Om vi sku sett på!? Vi elska han Leif og sleden og høysekken og hesten som det rauk av. Te Melbu og heim om det passa sånn. Eller så langt han skulle.
-Ska dokker sett…? Han Leif lirka sveiva førsektig inn gjennom kjæften på lastebilen. Dro te. Det rumle stygt i innvollan. Blå røyk steig opp mellom bakføten på doningen som skalv og resta på sæ. Om vi sku sett på!!
-Hold dokker fast! Giret og lastebilen og han Leif og vi geberda oss bortetter den arrete grusveien. Farta og spenninga auka førbi smia te han Rasmussen. Over brua. Klamra oss overlykkelig te styrhustaket over han Leif.
-Ska dokker…
Koffør lev ikkje sånne folk evig?
9
-men menneskan og tida kom og gikk mens vi venta på alt…
10
Elva i aust og Husby på hitsida av fest på Lækan. Andre veien Melbu kor de mest kondisjonerte huserte; advokata og handelsmenn; en disponent; distriktslægen i ny og ne…
serveringsdaman på Rex…
…åsså den hælvetes tannlægen! Men bærre vent! Æ ska førtell ei sann historie om dæ, din hæst….!!
11
grusbanen førbi museet.
ser han ikkje fremdeles gamle arr på knean og
en mur av hatta
over grå gabardin
fargerike tørkla
rundt en støvsky
søndagsettermiddag og
pølsvogna te han Olferd!
kem snakka om ekte kultur
Øya kor vi sveiva grammafon
med stålstift i kjæften på han Elvis
kjærlighetstunnelen tyskeran sprengt ut.
kor mange kom ut førstegangskyssa.
eller uten det som bedre var
Gulstad,
nyggarområde med
stadig fleire hus
fleire unga.
korte somra…
melkerampan
landeveiens blyge møteplass
øyeblikkets lange øyekast
lange vintra…
hastig flørt over stivfrosne høstjorda på nystrekka lugga
nordlyset kor du kunne gjøm dæ i bølgan
om du sto på tå
fleirgenersajonsfæst på lokalet
som beatles drepte på sekstitallet
heimbrent i snyskavelen på baksida;
kjenn du smaken ennu, kamerat
stivpynta kvinnfolk langs veggan
før frigjøringa…
norgesglass på bordet i resturangen.
stinn røyk og tette kroppa
over slitte tregolv etter
trioen te han Walter
før ikkje å snakk om han
Harry på Kassenbakken
som ikkje spelt dansmusikk
han resta tonan ut av belgen på trækkspelle
time etter time
mens haue hans seig lenger ned
seig natta på yr og vill med
kåtskap og promilla
stjålne kyss
knoker mot kjækbein
sjalusi
svetten som ei tåke
utover på trappa i pausan
Og dagen etterpå…
…ka slags lærdom blei det av slikt
æ veit ikkje heilt –
men Gud kor vi længte tebake i stille stunda
te alt det vi huska og alt det vi har glømt
te menneska med navn og menneska uten navn
te hendelsa i stort, men mest i smått.
men aller mest te tida sjøl
som gikk så sakte, og
blei så fort borte
inne i tida…
12
men ka farsken!!
Bære du stør oss opp kvær dag, Frode Holdhus,
din fordømte østlænding øverst i Strandbakken
kor farta om vinteren kom minst opp i hundre nederst:
Gulstad i favntak mellom fjell og våg og åsa med kronglebjørk på,
et slikt sted kan du vel aldri lægg ned…
nei aldri!
-derfør takker vi dæ før at du e te
Publisert på www.gulstad.no 2003
