Storskolen – et falsum

Fylket lanserte storskolevisjonen mot slutten av 1990-tallet. Var den nye tanker, mangelfulle kunnskaper eller i verste fall en usannhet?

Amerikanerne forserte byggingen av store videregående skoler etter 1945. Industrilignende institusjoner skulle produsere økte kunnskaper til lave kostnader. Etter noen år måtte man konstatere at nasjonen sakket akterut i forhold til sammenlignbare vestlige industriland på dette kunnskapsnivået. En amerikansk metaundersøkelse (sammenfatning over forskning innenfor et område over tid) ble presentert i Source Book on School and District Size, Cost and Quality i 1992. Undersøkelsen baserte seg på om lag tre hundre forskningsprosjekter, opplysninger og erfaringer som hadde pågått over noen tiår. Rapportene konkluderte at store skoler var en vesentlig årsak til redusert undervisningskvalitet og kunnskap.

Fra Vestfold fylkeskommune foreligger to dokumenter om utviklingen av storskoler: Investeringer i videregående opplæring i Vestfold (VoV), mai 2004, og Omstilling og utvikling, videregående opplæring, september 2004. Man strever med å finne skjæringsvinkelen mellom læringsgevinsten av mer fleksible lokaler og tapet av læringsutbytte som følge av lavere lærertetthet i den framtidige storskolen. Heller klarer man ikke å tallfeste potensialet for effektivisering av opplæringen i Vestfold, fordi det som det står: Rammebetingelsene for skoledriften er under stadig endring. Likevel vil fylket bygge storskole i Larvik – og i hele Vestfold – for å hente ut læringsgevinster gjennom redusert antall lærere og fleksibel bygningsmasse. I følge ØP den 22.ds. skal skolen i Larvik det bli den aller minste storskolen i Norge målt i kvadratmeter per elev!

Kort sagt: Fylkets skolebyråkratiske 1999-visjon var i aller høyeste grad ”tenkning” gått ut på dato. Visste ikke initiativtakerne det? Jo, det er usannsynlig at man ikke kjente til utviklingen i USA, hvor pedagogiske teorier og praksis var hentet fra i årevis. Det mest betenkelige er likevel at fylkets skoleledelse på det tidspunktet meddelte skriftlig, etter pålegg fra Fylkesmannen i Vestfold, at man ikke hadde innhentet erfaringer, opplysninger eller forskning fra andre land som kunne begrunne satsningen.

Tidlig på året i 2000 ble politikere, byråkrater, skolefolk og prosjektledelse tilført materiale som beskrev omfattende forskning og erfaringer med store skoler. Prosessen videre viste at flertallet elever ikke ønsket storskole (og gjør det heller ikke nå), innvendinger som stemte overens med forskningens advarsler. Men ungdommen mangler innflytelse og neglisjeres. Foresatte brydde seg ikke. Et flertall lærere var mot storskolen, men orket ikke å stå fram. Undervisningsforbundet demonstrerte (som alltid) sin tafatthet som organisasjon i arbeidslivet. NHO trodde slik NHO-økonom og minister Kristin Clemet tror at færre lærere og større klasser bidrar til økt trivsel og kunnskaper. LOs ideverden er at jo gråere massen er, desto bedre lærer den. Vi er nå ved ”visjonens” vugge. Skolestrukturen i Larvik hadde lenge vært en torn i øyet på den politiske venstresiden. Fysisk skille mellom teoretisk og praktisk orienterte ungdom måtte vekk. Høyremekanisk næringslivstenkning (2+2=4) og venstrepolitisk fornektelse av individets forskjellighet (2+3=4) omfavnet hverandre. Man gjorde det lett for storskolens prosjektledelse å overse at forskning og erfaringer gjennom mange tiår sterkt avviste store skoler som læringsarenaer.

Kort sagt: Prosjektledelsen og politikerne kjente til de omfattende innvendingene. Ved å banke gjennom storskolen i fylkestinget i 2003, uten på noe tidspunkt å drøfte de sterke advarslene mot ”visjonen” i forkant, førte man samfunnet bak lyset.

Den 4. november 1999 poengterte ØP i sin leder: Dagens skolestruktur i Larvik er en etterlevning fra en forgangen tid. Nei, sier forskningen, det postindustrielle samfunn må forlate store skolers rasjonelle industritenkning. Det lyder mer tidsriktig, ikke sant?
Erfaringene hevder velbegrunnet at skoler med 400-500 elever og dyktige lærere har framtid i seg. Larvik har en ideell skolestruktur og dyktige lærere. Det mest fremtidsrettede spørsmål må være: Hvilke funksjonelle, sosiale og læringsmessige kvaliteter kan oppnås ved å investere fem hundre millioner i eksisterende skolebygg – og tilføre lærerne kompetanse for de resterende fire hundre.

Publisert i Østlands-Posten 25.10.04

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *