0

Strekkbuksa

Det var i disse glidanes overgangan mellom han Birger Ruud og Thoralf Engan. Hofteknækk på grensa til skiveutglidning og luftige svømmetak var i ferd med å sette de siste nedslagan. Nu var det aerodynamisk kroppsbehærskelse som svevde beundranes nedover bakkan i gabardin med strækk og nevan i baklomma og kjeften åpen mot luftpresset. Ahhhhh…

Guttongen hadde tatt steget opp fra Bårdbakken. Der nullføret hadde klabba skikkelig på hoppkanten i en overskya romjulsdag før to år sida. Tre sekunder etterpå lå han i overgangen med neseblod og flatklemte lunga, mens bruddstykkan av årets julegave kikka sørgmodig på han godt plantet nedi laussnyen oppå kulen. Han hadde grått hele veien hjem med en krum i kvær neve.

Neste kveld gikk han med far sin til snekkerverkstedet i underetasjen hos han Olaf. Det lukta så godt der. Høvla treverk og lim og karva blad og arbeidslys mot mørke ruter. Også praten. For han Olaf var aldri aleine på verkstedet. Det var en stabbestein for karfolka. Mest om vinteren akkurat som i smia hans Rasmussen i dovne sommerkvelder med Lofotvæggen på haue i en speilblank fjord. Folk snakka sammen før i tida. Ka skulle man ellers gjøre. Velg og vrak, gutt. Nesten gratis. Et par gamle ski av ulik størrelse ble som nye i løpet av noen dager med høvel og sandpapir i farens nennsomme never. Blanklakkert og nysmurt med stearinlys endte de sine dager ei uke etterpå under en ytterst lokal konkurranse oppå Gulstadåsen med spretthopp og nytråkka silkeføre. Han gråt på veien hjem. Mest for at han syntes synd på faren sin, husker han som i går.

En kommende storhopper, mente onkel Åge, og kjøpte brukte hoppski til femti kroner. Slikt setter merker for livet. Gjenglemte lauparsko i godt utvalg hos skomakeren ute på Melbu til en overkommelig penge. Folk hadde jo begynt å få bedre råd. Marshallhjelp. Snart luktet det rødlakk over hele huset. Enganlue og hjemmestrikket genser. Mørkeblå med kvit ve i og finjustert kandehar. Kem hadde tid til skole og lekser når Lauvåsen lå der og lengta etter å bli preparert av guttonger med stadig nye rekorder i blikket?

Strekkbukse, derimot, strekkbukse var uoppnåelig. Nypressa mørkeblå som smalt i vind og jubelbrus over kulen, fjellstøtt helt ned i overgangen. Nesten på sletta.

Stilen kommer jo aldri te å bli bra, forklarte han. Og de andre har jo. Sjøl om det bare var noen få. Æ må jo ha strekkbukse! Skjønna dokker ingen teng, ka?

Bønner og tilbaketrengte tårer.

Det e umulig å hopp på ski uten strekkbukse! Han forklarte om og om igjen. Bare tenk på alt luftpresset i den vide nikkersen, ka? Vil dokker at æ skal stopp opp på hoppet? Og ramle ned på kulen å slå mæ heilt førdærva eller? Eller komme aller sist? E en nikkers verd så mykje, syns dokker?

Nytteslaust. Gabardin i rull på butikken i andre etasje hos han Fredriksen ute på Melbu var og ble for dyr. For ikkje å snakk om ferdigsydd. E du blitt heilt steike gal, gut, ka? Trur du at vi e gjort av pæng? Men han så kor ont de hadde det. De hadde jo kjøpt han ti strekkbukser i gabardin, det visste han godt.

I mens nærma turen te Sortland sæ. Kretsmesterskapet. Intense forberedelsa i Lauvåsen under ledelse av han Moe. Han Mo, ka farsken va det han heit te førnavn? Femti år seinar hadde guttongen glømt førnavnet. Men et under var han Moe. Nok en av disse merkesteinan som stakk opp av livet. Som fikk guttongan te å hopp lenger og lenger. Med nævan nesten i baklomma.

Men i lomman på en nikkers? Har nån hørt hoppera med nevan i baklomma på nikkersa? Æ kan jo hopp mykje længer med strekkbukse, ka? Du har fått strækkbukse på hjernen, sa faren. Ja, men ka trur dokker jentan på Sortland kom til å sei når de ser en hopper fra Gulstad i nikkers? Flir sæ førdærva, gjør de. Te mæ! E d d dokker vil? Men slaget var tapt. Pængan strakk ikkje te. Han innså det. Om senn, men så nødig.

I kveldinga et par dager før avreisa kom symaskinen på bordet. Ut fra skapet dro mora hans en rull med brunt ullstoff som hadde blitt til overs fra en hjemmesydd kolleksjon året før. Ka du sei, Bjørn, ska æ sy dæ strekkbukse? Sånn at du har nokka te å hopp i? Æ ska gjør den like fin som hos han Fredriksen. Ka? Med strikk under skoan og sånn?

En fuktig og sur og blåsende søndags morgen sto han ved stabbesteinene nedenfor huset og venta på bussen. Gulstadvågen lå og gnog nedi fjæra, mørk og dyster. Lofotveggen hadde trekt sæ tebake i grått. Her var det ikkje mykje trøst å få, nei. Moren hadde presset de brune strekkbuksene flere ganger. Men ull var ull. Han fraus og led. De vinka te han fra vinduet.

Ska du ikkje sætte dæ Bjørn, sa han Moe, de passerte festlokalet på Lækan. Der han kom te å svæv over dansegulvet om noen år, adskillig lettar te sinns. Neeei, æ lika bere å stå. Sætt sæ? Allerede etter frukosten hadde han oppdaget at ullstoff reagerte med avsky og avmakt på bøyde knær. Hadde han sett bilda av de store gutta i Kollene med knær i strekkbuksan? Aldri! Ka ska æ gjør? Brun strækkbukse med knær i? Han bestemt sæ før å stå heile veien. Heilt te Sortland. Og heilt te prøveomgangan gikk han på nån slags stive føtter. Ja, etter kvært blei han så unaturlig i ganglaget at han Moe spurte: Du har vel ikkje skada dæ, Bjørn? E du sekker på at du kan hoppe?

Kossen gikk det, spurte de heime. Jo, æ blei nummer fem. Så fint! Og vesst følt han seg litt stolt. Storhopper kom han nok aldri til å bli. Som han Per Ivar. Eller han Willy. Sjøl ikkje med gabardin. Men i åran etterpå, når han så på sølvskjea, var han sekker på at hadde det ikkje vært så fuktig i været. Og hadde ikkje tilløpet vært så frøktelig langt. Og strekkbuksa så krokete i knea utover kulen forbi dommeran, ja, så hadde stilen i hvert fall holdt til en fjerdeplass!

-Ahhhhhh…

Publisert på www.gulstad.no 2004

This entry was posted in Fortellinger fra Nordland. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *