Husfilosofen

Det va rett etter krigen. Folk levd bra på minst mulig. Mest levde de med kverandre:

Når den fregnete guttongen kom over den slake bakketoppen med Lofotveggen i ryggen, så han rett inn vinduet på loftet. Ho var alltid der, visste han. Ofte kom han til den store gule trebygningen. Helst medt på dagen om det passa.

I alt slags vær.
Våt når det regna
neggelbett
når det snødde.
Søkte varmen
oppe på sorteringsloftet.
Eller nede i fyrrommet.

Han Rasmussen, ja.Han kunne være sint, men aldri på guttongen. Det herska en stilltianes overenskomst mellom de to. Rastløse guttenever vekk fra ratt og brytere og verktøy og du kan varme deg i dampskyan fra fyrkjeler. For Rasmussen snakka med folk, han.

Det står ofte stor ørret i utløpet fra turbinan, fortalte guttungen.Ja, sa han Rasmussen, de varmer seg i turbinvannet; venta på at du skal ta dem på rømakken, med et skrått blikk.

Guttongen led av kronisk fiskedilla. Han sverga til rømakk! Han Yngvar på Kassenbakken til kvit. Ørreten tok vel ikkje på kvitmakk, ka i h…? Det hadde fyrbøteren og smeden nede i det varme hjertet av Spinneriet for lengst skjønt nokka av.

Fy farsken, kvitmakk, altså! Hørt på maken! Svart hav! Uår!

Og når han blei varm måtte han en sveng te utløpet av turbinvannet før å sjå etter…

I de slitte trappene traff den småvokste gutongen ofte på han Støckert. Morsk. Så ut som det alltid var nokka i veien. Men det var ikkje en maskin på Spinneriet som ikke måtte gi tapt for han Støckert.

Hjulene svingte og trådene spant. Spant og spant. Også om kveldene når mora ekstrajobba der i blant. Guttongen og han Støckert kjente hverandre. Dessuten var han kamerat med han Bjarne. Det hjalp, men mest fordi bestemora herska oppe på loftet. Der lukta det stramt av støv og gammelt tøy under skrått bjelkelag. Masse støv. Hauger av tøy som aldri tok slutt. Ho hadde sortert der i mange år.

Værfast liksom.

Seig som ei kystkvit kronglebjørk langs stien inn mot Båtvatnet. Hadde ho kanskje ikkje plukka tyttebær på Husbykollen med blyhagl nummer seks og bomskutte ryper og bannskap susende over skautet i september kanskje? Fra yngsteguten! Nu ble ho Aagot og Spinneriet gammel sammen på femtitallet. Sleit på hverandre.

Spinneriet levde lenger enn ho…

Under vinduet sto det slitte bordet. Brune og grå årringer. Det var der hun spiste nista og kaffe med melk i. Derfra så de Lofotveggen stå på hau i havet. Han brukte å komme opp til bestemora akkurat på den tida da fabrikken stilnet. Og det var alltid nok mat til begge to. Kom han etter at ho hadde spist, var det minst ei halv skive til overs.Sulten og kaffetørst og sugen på røyk lente den værslitte bygninga seg tilbake med ryggen mot en ullsekk. Skjemt og alvor steig opp mellom skyer av karva blad.

Herregud,
kor godt det smakte!
Rød.
Blå.
Mix og
karva blad
Heilt ufarlig på den tida.

Etterpå kriga han. Det knirka i gamle gulvplanker. Kuler, sa han med en finger tvers gjennom brente hull i gamle uniformer. De skulle bli til nytt garn lenger nede i dypet av den store trebygninga. Eller noe sånt. Guttonger kunne jo ikke vite alt heller.

Nu må du nu pass dæ, Bjønne, hver gang når han gikk. Det var det eneste han ikkje likte. Kjælenavnet. Men han fant seg i å være Bjønne for henne. For hun var den hun var. Nokka viktig i hele livet hans. En stabbestein. Lykkelig løp han ned de slitte trappene. Sidelengs forbi han Støckert med olje i håret og en ny maskin på samvittigheita. Klar til å spinne nye l lange tråder.

Fra bakketoppen vinka de to til hverandre.
Bestemora med ei lørve eller nokka sånt
Gutongen med en ettøring eller en toøring
i ei svett og lykkelig hand.
Størtrik med en femøring.
Alltid hadde hun nokka til overs.
Og like ned i bakken lokka Gulstadbutikken
med bruspulver og Smørbukk.

Det visste både han og bestemora nokka om…

Derfør va det en av disse dagan at øya lå og dorma attom Lofotvæggen. I vest hadde de blå fjellan møst fotfeste i havet. Østaværet drog pænglukta fra sildolja på Neptun vekk fra slitsomt håndvaska klestørk. Nere i Støa mol Vågen akkurat som gammelkatta te han Pelly. Sjøl satt gubben å slumra i skyggen attom den gråe uthusveggen med ei kaldrøkt pipe i kjeften.

Langs flomålet nedfør det okergule naustet hans Olferd drev to guttonga ørkeslaust. Ka farsken sku mainn finn på? De hadde saumfart Gulstadøya siden isen gikk. Der sku det nu vær tomt før ægg. Men utpå holman låg måse og tenne og tjeld og e og teist. Verpa reiran sine fulle.

Men kossen kom sæ ut dit? Kor få tak i sæ en båt henne? Nere i Erikodden var alt låst. Av lang erfaring. Bærre ei gammel kyle lå kvelva oppe ved det svarte naustet; filéfabrekken kor Andreassen prekkeverer storsei i konkurranse med han Røkke. Men kunne ho gå an, sprukken som ho va med høymuggel nesten ut gjennom bordgangan? Ikkje austover te han Hans Husby. For nært land. Hadde han kanskje ikkje dengt opp en tropp tyskera som hadde prøvd sæ under krigen?

De såg på kverandre. Besættelsen æste i varmen.
Ka va vel telværelsen uten å drømme om nokka stort?
Åsså må vi jo tenk på matauka, sa han Yngvar.

Knusktørr va kyla ganske lett å få på vatnet. Og mens karfolka slumra før siste økta etter kokfesk og poteter, og kjærringan sto i oppvasken og sang med han Jens Book Jenssen, auste og rodde de sæ ut vågen som om livet bærre va en brøkdel av tilværelsen. Ka den jo også e. Men nu va det ikke bære eventyret som lokka og vinduan mot sør som såg på dem. Hadde de nesten ikkje kommen utfør Erikodden, så skvalpa halve støa rundt anklan.

Men tenkte de på å gje sæ? Aldri! Ro på land? Vettet strakk ikkje tel før sånt. På vei mot Haugklæppan og tusenvis, ja, kanskje titusner av ægg?

Ikkje snakk te oss…

Uoppdaga og lågt i sjyen tørna de vestover med Langskjæret om babord. Svette og saltvatn fossa om kapp.

-Du må ro litt, stønna han Bjørn. Brennfort bytta de. Med auskar og spenntak i tofta nærma de sæ utsida av Neptun. Havet ble straks meir truanes. Ikkje kunne de svøm heller. Sku de sette kyla på nærmeste land og førduft? Men så va det slik, at nu rant ikkje Hasselfjorden fullt så fort inn, syntes de. Hadde ikkje den gamle dama begynt å bli smalar i sprekkan? Litt sto det kanskje om livet, men ikkje heilt, blei de enig om. Uten å nevn det med et ord.

Å kem hadde vel mot te å være feig i så fint et ver?

De rodde og auste, auste og rodde. Haugkleppan blei større. Indre syner av reir fikk enda meir farge. Vokste. Snart var de så nært at de kunne hør lyden fra alle æggan. Nesten.

-Nu gjeld å vær snar på land, førmante han Yngvar, de kom inn i det svake dragsuget som braut i le.
-Ser eiarn oss, bryt hælvete laus.
-Ka?
-Då kjem han med motorbåten og blyhaggel.
-Ikkje salt og peppar?
-Nei.
-Det e ikkje sant!?
-Vesst fan e de sant!
-Ja, men kossen kan du vette det?
-Æ berre veit det!
-Ja, men du har jo ikkje sagt nokke om det før?
-Æ bærre trur det.
-Trur?
-Nån har sagt det.

Han Yngvar sto fremme og tok av før støyten då kjølen skrapa mot steinan. Fugglan hadde før lengst ant uråd. Sirkla og dukka og skreik. Et tordenvær. Sola gikk nesten ned. E i svart og kvitt og brunt plaska ned i sjyen. De skimta reir med nån etternølar oppi oppetter heile holmen. Nokka strauk over nakkhåran med et gaul.

Hælvetes tennjævel! Udyr!!

-Vi dræg kyla heilt opp så ho tøm sæ før vatn. Yngvar var like rask i haue som i vendinga.De tok av sæ gensran. Knaut arman sammen og plukka. Ho, ho, ka va det vi tenkt! Ægg som som førbuden moltekart på myran te han Røst. Og enda meir spennanes. Glømt va slit og angst og lange arma og vatn nesten til knes.

Redd? Redd! Nei, kom ikkje her.

-Vi må gje oss.
-Ja, nån kan ha sett svermen over øya.
-Kom igjen, før farsken.

De kom sæ ut av rusen. Småjogga nedover bergan. Plomma og æggekvite rant nedover knean med skrubbsår fra et eventyr i går. Men ka farsken? Vi har vært på Haugklæppan, gaula de i kor og skauv ifra.

Framtida eksisterte ikkje. Den kommer jo alltid tidsnok likevel…

Kyla trutna stadig meir, og det gikk adskillig lettar å ro heimover. Ho, ho, aldri hadde de sett så mange reir. Kem e vel redd for litt blyhaggel, ka. Kyla flaut såpass at de tel og med dresta sæ i framskotten aller snarest.
Før en fangst! Årets vågestykkje, d var d d va! Ja, kanskje tiårets. Hundreårets minst, blei de enig om. Ka kom de andre gutan te å sei nu, ka! Feigingan. Det tør de ikkje å gjør etter oss! Småausanes hamla de innover den bleikstille vågen i kveldinga. Kikka smått over ripa etter flynner og stembit.

-Kor mykje folk det e nede i fjæra, Bjørn, kom det fra han Yngvar som satt ved åran.
-Kan det ha hendt nokka?

Bjørn snudde seg.

-Dæven steike han…!? Plutselig merka han underlig sterkt vannblemman i nævan og verkende muskler over heile kroppen etter basketaket med kyla. På steinan i Erikodden kunne de nært nok nå sjå mødre og fedre og søsken og telskuera som ville være med på siste akta.

Gutan såg på kverandre. Uroa seig innpå som ei kald havtåke. De la sæ på åran igjen. Ska vi hiv æggan over bord? Snu? Lægg på svøm fra overmakta?

-Kom i land!
-Hør dokker, kooom dokker i land!!
-Jævelunga.

Sommerdagen fraus te.

-Dokker kunne jo ha drukna.
-Før helvete!
-Ka e d dokker tenk på!
-Vi har jo leita etter dokker i timesvis.

Forløst angst sto te knes i støa og lyste av lettelse. Haugklæppan førdampa. Her va ingen gode råd dyre længer. Det skjønte de jo. Av erfaring.

Gutan såg på kverandre. Seig inn støa. Ho? Hadde de ikkje overlevd, kanskje, te knes i vatn i ei morken kyle, ka? Rodd før ægg og drøm og matauk. Berre før å hør bruddstykka av…juling…bryt bjørkeriset sjøl…bank…ungjævla…straff…bærre vent…

Nu sto det om langt edlere deler enn livet sjøl.

Tåran kom sakte hos begge, men ka nøtta det?
I den andre enden av sommarn venta jordbærlandet te ho fru Svendsen. Og gutan skulle nok få mellomtida tel å gå på andre vis også…

Harde never hogg tak i kyla.

tidlig om morran
kom de roanes inn
solgte fesken
fra trillebåra
så langt den rakk
før å overleve
på tredvetallet

seint om kvelden
sto han ytterst
på steinan
feska småmort
te katta
med bøyd knappenål
og kvit sytråd
på førtitallet

erikodden
stum
slit og
små føtter
setter ikkje spor
i vann
på stein

bærre vågen
mumler nede
i flomålet
med sæ sjøl
om fangst og folk
har nån hørt
kan den kan førtelle
om

nei…

Barn fyller et hjem med fred –
når det sover.
Gunilla Dahlgren

Uthuset hadde faren gjort. Folk gjorde sånt før i tida. Bygde sjøl. D sto med ryggen t Molla Strand skogen. Slik blei utedassen skogens nærmaste nabo. Iskald og nesten luktfri om vinteren, gasskammer om sommarn. Finansiert av Marshallhjelp, Husbanken t han Gerdhardsen og nesten omkostningsfrie tørk fra Vesteraalens Avis.

Va d nokka sak, ka?

På andre sida av skogen trona eiarn. Øverst på Strandbakken kor vi kom opp minst i hundre nederst om vinteren. Omfangsrik attmed kjøkkenvinduet på utsida med lange aua om en stakkars fot skulle trø i det skrinne kuforet bortfør huset. Snarvei når feskdilla herja som verst.

Nu va d ju ikkje nokka skog å snakk om egentlig. Men rik va den på stråle beine rognskudd perfekt for å fesk i overskya ver langs vårkåte ørretbekka. Og stor nok før leken. Vesst! Ja, og så høg va nån tre at kråka bygd reir medt inne i. Så lenge d varte. Ka d nu som oftest ikkje gjorde…

Av og t låg eiarn på lur før å sjå om d va nån ho kunne ete opp levanes. Tel og med en fin sommardag lista ho sæ bakpå mæ, men trødde uheldigvis på den berømte tørre kvesten. Æ heiv mæ rundt. Og der sto vi. Ho stor og tung med ei diger grein hæva. Æ smidig og sterk med far min på flanken. Han dreiv med nokka stein oppfør huset.
Nu va d alvor. D skjønt alle partan mens vi stirra på kverandre. Lynsnart greip æ tak i slagvåpnet. Vrei mæ rundt og la d over skuldra. Nu bar d i fullt firsprang gjennom underskogen ned mot gjerde t han Gustav under gjallanes krigsrop. Der braut den overvektige stridsvogna sammen, mens æ gjorde en omgåanes bevegelse i retning fadern overende i steinrøysa med gaplatter og tåretørk. Hør æ ikkje han ennu! Og utbrudda fra ho om avkommet og opphavet og kommanes generasjona.

Et kjært minne brente sæ fast i tidens tann.

Hausten begynt etter kvert å gjør om augusten t kortere daga. Mens vi engstelig holdt øye med jordbærmodninga hos ho fru Svendsen, planla vi neste trekk mot nabolagets plagånder. Grebba oppe på Strandbakken kom i særklasse øverst på hevnlesta. Langvarige stillingskrig med små forpostfetninga skulle nu gå inn i en meir aktiv fase.

Tvers overfør huset t ho Molla med grusveien i mellom lå d en haug med stein og jord og gress naturlig i terrenget. Halvparten ligg ennu der. Det perfekte utgangspunkt for et bakhold kor vi kunne sjå gjennom vinduet og rett inn i fiendens kjøkken. Full kontroll. Og just akkurat då ho Molla og mora hadde satt sæ t med kveldsmaten, låg Yngvar, han Arne og æ i stilling attom haugen.

D hadde vorre en god sommar. Sol og tørke lukta godt i d stadig tettare augustmørket. I vest dirra og døde siste dagslyset ut over havet og fjellan. Gult eldslys sto ut fra kjøkkenvinduet kor freden herska på innsida. D gjorde godt med mat, d kunne de gutmagan kjenn på sæ.

Sekker på at d ikkje va folk i nærheita og heilt umulig å sjå nokka på utsida av den mørke ruta, sneik han Yngvar sæ over veien. Attom haugen gav vi rutinert ut metervis med nylon fra en Bjellands. Framme attmed veggen huka han småseiångeln fast i d halvmorkne bordet under kjøkkenvinduet. Bærre meteren fra kvinnfolkan. Fra ångeln hang d et blylodd halvmeteren ned på bordkledninga.

Redskapen va i havet.

Nu va det bærre om å gjør at vi fikk storfesken t å glefs i sæ agnet!
Tebake i sekkerheita attom steinen førsekra vi oss at d va tomt før folk på veien i begge retninga. Kjerringan åt i fred og førdrageligheit. Nu tok den slutt.

Klar?
Ja
D sitra i kroppen
E du sekker på at ångeln e orntlig fast?
Ka du trur
vesst fan e den orntlig fast.
Klar?
Klar. Dræg.
Førsektig løfta æ blyet ut fra væggen. Om å gjøre at lyden ble sånn passe når loddet traff bordgangan. Ikkje før sterk, ikkje før svak
Donk.
Dette var kunst
på et passe høgt nivå
Donk.
Perfekt!

På d andre donket såg vi gjennom vinduet at gaffeln stoppa sånn halvveis hos ho Molla, fred være med ho. D krasla i kroppan attom haugen. Lyden måtte ikkje vær så sterk at ho kom utfør nova. D va om å gjør at de fortsatte etinga og i stedet lurt bærre litt attmed matbordet på ka farsken d va de hadde hørt før nokka.
Sekunda gikk og jau, der begynt også kjeften å bevæg på sæ.

Blyet
blei trukke
litt længer
ut andre gången
kunst
på et enda litt høgar nivå
Donk!

Kniv og gaffel og drøvtygginga stoppa heilt opp. To ansekta snudde sæ mot den mørke ruta. Kvitt hår bøyd sæ fremover. Hender dro ned spiralsnora. Gnei på ruta. To par øya stirra anstrengt t det ytterste mot tre huvkanta usynlig mellom gule gresstrå på andre sida av veien.

Latteren gurgla.

Nu gjaldt det!
Ikkje røys dokker opp, før fan
Men, nei.
Kjerringane tok opp etinga.
Vi pusta letta ut.
Lo hemningsløst uten en lyd.
Donk!!

Kunst i et enda høgar stadium utløste med d samme den neste etterlengta bevægelsen. Førsektig la ho Molla fra sæ bestikket og lista heile sin velde bortover gulvet. D va så vi nesten kunne hør at golvbordan ønka sæ i sakte film. Enda meir førsektig åpna ho kjøkkendøra og smaug sæ ut om det e mulig at en slik kropp kan smyg. Mora satt igjen musestille.

Nu nærma d sæ et enda meir kritisk stadium. D kvite ansektet kom listanes frem i lyset fra utepæra på hushjørnet. Og etter kvert heile ho Molla som ho såg at d ikkje va nån under kjøkkenvinduet.
Speida etter livstegn andre plassa.

Med folda samvittigheit og knepte hender ba vi om at ho ikkje måtte gå bort t vinduet. Vi va ju bærre kommen gjennom halve hevnaksjonen. Slapp ut pusten då ho med overlegent hoftefest roterte et par gånga før ho førsvann attom hjørnet og ei ytterdør som slamra innte. Vel inne i det opplyste kjøkkenet bort te matfatet. Løfta ei brødskive t kjeften mens ho veiva med bordkniven.

Uovervinnelig
Trudde ho.
Men dettan va
Kunst.
Som sagt.
Klar?
Klar
Donk!
Donk!!
Sonk!!!

Blyloddet hamra inn i bordkledningen.Vi såg at kvinnfolkan stivna brøkdelen av sekundet. Så reiv ho Molla t sæ spiralopphenge på gardinan og sterra vilt ut i mørket. Fór opp fra stolen. Den store kroppen slengra og spant bortetter golvet som ei løpsk høyvogn. Reiv opp kjøkkendøra og runda hushjørnet sekundet etter på hosslestan så grusen skvatt. Kava sæ frem t kjøkkenvinduet kor ho i ei lang stund verra nattblind frem og tebake uten å skjønne et dugg mens ho skreik nokka heilt ugjenkjennelig.

Ikkje et menneske å sjå!

Nu greidd vi ikkje å hold oss længer. Vi nådde åsså høydepunktet. Førtrengt latter steig opp i augustkvelden. Et triumferanes trestemt hyl så d blei dødsstille borte i den førplaga lyssirkelen. Et kjent og sekkert tegn fra tidligere bakhold på at nu måtte retretten begynne, då det plutselig nappa overdådig i dypet under kjøkkenvinduet.
Fast fesk!? Hælvete! Det va ju ikkje meininga. Hadde vi huka ho Molla kor henne?

Nu gjaldt det.
Vi måtte
ha med oss
redskapen.
en førmue.
småseifeske
te våren!
hælvete!!

Vi røska te.

Plageånda gaul berre værre.
Dræg før hælvete, skreik æ.
Men om den sett i leppa? Han Arne såg alvoret.
Dræg!!
Ja, men om ho sett fast på ångeln!
Neeida!
Men…

Dræææg!

Det va tegn t galskap i begge ender av snøret akkurat som alltid når storfesk hadde slukt agn og søkke. Småseinylon sto og sang som en fiolinstreng over grusen på toppen av Strandbakken. I leppa? Dæven steike i…
Så løsna det, og vi løp for livet mot skogen. Såpass skjønte vi.

Innimellom trean kaste vi auan bakover. Der sto ho og gaula nokka om jævelonga og jævelonga og jævelonga. Kjerringa va på d nærmaste blitt stam. Verra bortover mot veien. Stoppa opp i mot mørket. Veiva med arman. Innså omsider at slaget var tapt. Snudde og tuslet tebake. Rundt hjørnet. Passe førkrumma i lyset fra den enslige pæra.

D slamra ikkje en gång i bislagdøra etter ho.

Godt gjømt i skogkanten med hjertebank, seiersrus og undertrykt latter drog vi t oss blyet. På den blanke småseiångeln satt d gress og mose og et meshandla rutat tøystøkke. D ligna søkkanes på ei forklelomme, bestemte vi oss før. Og i lyset fra lommelykta så vi ikkje nokka som ligna menneskeblod på en rusten småseiångel.

Før en lettelse. Seieren va fullstendig!

Månen hang over Lofotveggen då vi kom ut fra skogen på andre sida.. Lysstripa over den småkrusa vågen peika småskjelvanes rett mot oss. Og smilte han ikkje litt breiar akkurat i kveld, tru? Og litt skjeivar? Jau, han gjorde, blei vi enig om. Va d kanskje ikkje som de voksne alltid sa; at d va meir mellom himmel og…

Ka dokker har gjort før nokka i kveld? Brød og sirup sto på bordet som vanlig. Neeei, vi har nu bærre vorre litt rundt omkreng.

Og vesst skulle d ta lang tid før nokka anna kom før en dag…