0

Teknosystemet, nasjonalstaten og naturen

Overskriften er hentet fra boka Myten om fremskrittet, Cappelen 1994, av filosofen Georg Henrik von Wright. Begrepet teknosystem utlegger von Wright som en allianse mellom vitenskap, teknologi og industriell produksjon. Systemets oppgave er å vokse og utvikle seg i konkurranse med hverandre, ikke i første rekke å tjene sin egen nasjons materielle velferd. Bedriftsledelsens ansvar gjelder primært at bedriften overlever og utvikler seg.

Utflaggingen av Norge som sjøfartsnasjon og i økende grad landbasert industri og tjenester med nedleggelsen av Union i Skien som blodferskt eksempel taler sitt eget språk. Oljeindustrien kommer i et grelt lys. Statoil opererer i flere diktaturstater. Begrunnelsen er at man må opprettholde og utvikle kompetanse og konkurranseevne. Norge tjener fett på Petroleumsfondets investering blant annet i selskaper som Total Oil, samarbeidspartner med Burmas brutale militærjunta og en av de største utenlandske investorene i landet.

Et av von Wrights anliggender er å tenke rundt teknosystemets forhold til nasjonalstaten. Konklusjonen er ikke overraskende at teknosystemet stadig øker sin makt og innflytelse på bekostning av politiske systemer. Han ser bakgrunnen for motsetningene i at den industrielle produksjonsformen grunnleggende streber etter å overskride nasjonsgrensene. Motsetningene var latente på 1800-tallet fordi de europeiske stormaktene kunne utvide ressurstilgangen ved å kolonisere. Da stormaktene måtte trekke seg tilbake innenfor sine gamle grenser, fikk teknosystemet lov til å begynne å leve på egne vilkår. Det førte til at teknosystemet har blitt mer og mer bevegelig, mens nasjonalstatens politiske system stagnerer

Denne uviklingen kan spores i vrangforestillinger om at overnasjonalisering (EU) kan redde oss fra miljøkatastrofer. Høyresiden ser inntredene i EU som veien til fortsatt økonomisk vekst. Venstresiden argumenterer med overnasjonalitet for å kunne oppnå kontroll med teknosystemet og kapitalkreftene. Men EU er først og fremst en markedskonstruksjon, et økonomisk fellesskap, som bindes sammen av den kraft teknosystemet utøver. I motsatt fall ville EU ikke sett dagens lys eller falt fra hverandre ganske rakst. Territoriale utvidelser er nødvendige strategiske forutsetninger for økt produksjon og økonomisk vekst. På sikt vil innbyrdes og global konkurranse bety kraftig opptrapping av teknologiske produksjonsmetoder med dramatisk økning i arbeidsledigheten (lenge et EU-mareritt) som følge. Det vi ser er kortere avstand til Jordens økologiske kollaps. Bærekraftig utvikling tar bare litt lengre tid. Bedraget kommer til syne skjærende ironisk i forestillinger om å utvikle EU som motvekt til USA i verden – uten å nevne ressursmessige omkostninger.

Von Wright ser EUs overnasjonalitet som en vei til fremtidig fragmentering, idet overnasjonal ekspansjon blir nødvendig for å klare seg i den globale konkurransen. Det betyr at små bedrifter i periferiske nasjoner som Finland og Sverige og Norge får problemer med å overleve i en internasjonal konkurranse, teknosystemets indre dynamikk, som jo stadig blir hardere i en alles krig mot alle. Tilstandene er for lengst synlig. Produksjon blir sentralisert og rasjonalisert og gjenværende varemarkeder kontrollert av utenlandske selskaper. For tiden er det, ikke uten grunn, vannkraftressursene man er mest redd for i Norge.

Georg Henrik Von Wright spekulerer over om ikke nasjonalstatens tid nærmer seg slutten, og at politisk overnasjonalitet går samme veien. Tanken er ikke ny. Marx’ samfunnsfilosofi var jo fremfor alt en analyse av muligheter, der den industrielle produksjonsformen var grunnlaget for vitenskap og teknologi. Den franske filosofen Jacques Ellul stiller seg skeptisk at det politiske demokrati skal kunne styre utvikingen. Ingen viktige teknologiske beslutninger blir fattet på reell demokratisk diskusjon. Moderne teknikk undergraver demokratiet som institusjon fordi tekniske spørsmål er utenfor politikernes kompetanse. Demokrati erstattes med teknokrat, er et av Elluls sentrale synspunkter.

Von Wright ser for seg en kosmopolitisk visjon av verden styrt av krefter utgått fra alliansen vitenskap, teknologi og den industrielle produksjonsformen. Tanken er skremmende. I et slikt nettverk vil menneskenes liv fortsette i betydelige endrede former for sosial og politisk organisering som peker tilbake på middelaldersk føydalisme. Markedets totalitære kontroll over vår hverdag underbygger slike forestillinger. Spørsmålet er om naturen overlever så lenge.

This entry was posted in Politikk artikler. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *