0

Korrupsjon

I dag skal vi snakke moral. Det er nemlig slik at den moderne menneskehet har en dobbeltmoral vi snakker om, men ikke etterlever, og en dobbeltmoral vi lever etter, men ikke snakker om. Statoil sto for eksempel på et fjell av etikk. Inntil oljepenger rant ut i sanden, inn på sveitsiske bankkonti og som smurt ned i lommene på en konsulent med religiøse aner på CV’en. Et slags moralsk skalkeskjul, hva vet vi. Den ene religionen er jo like bra som den andre. Honorarer til over hundre millioner syntes direktøren og styret var greit inntil styrets formann og styret forsto at det var det bare de selv som syntes. Aller sist syntes selve direktøren det. Skal vi anta at han snart daler ned i andre prominente styrerom. Vår erfaring de siste årene er nemlig at det er der eliten av norske industriledere resirkuleres. De var tidligere også blant de dyktigste, ble vi fortalt, før noen dro i utløseren.

Om leseren ennå ikke skimter lyset, kan vi, for utsiktens skyld, flyttesaken til et plan høyere opp. Der ser vi oljeministrer renne barbeint omkring i sand og koseprate oljepriser i land der alle menneskerettigheter brytes tiår etter tiår. Norske høyfjellshotell midtvinters passer og bra. Uten at venstresiden hever sine moralske øyenbryn av den grunn. Neppe kan vi fortenke norske selskaper i å drive kokkelimonke. Man følger vel bare realpolitikkens etiske kameler som smurt ned gjennom statsmoralens vide halser, for deretter å galoppere inn i tvilsomme aksjeforetak. Er dette nytt, eller har verden bare blitt for liten og oversiktlig?

Det har vi ikke noe klart svar på her og nå. Men på toppen i NHO, næringslivets etiske fyrtårn, luktet det så vondt av harske kontanter i Iran at presidenten kunne kjenne den helt til Brasil. Hva som er løgn vites ikke før presidenten private undersøkelseskommisjon har reist seg.

Er det rart, undret en forsker i avisen for en tid siden, at korrupsjon ansees å være et stort samfunnsproblem når ingen møter problemet i praksis. Verken du eller jeg behøver filosofiske doktorgrader for å svare at i profittens forværelse har det alltid hersket stor trengsel. Akkurat som kvakksalvere tilbød oss et romsligere liv før i tiden med simsalabim, ser behandlingsmetoder per kasse nå ut til å ha funnet sin plass i et hjørne av det offentlige medisinskap. Godkjent behandlingen om den bare skjer utenfor landets grenser uten å bli oppdaget. Men er annet å forvente? Politikerne våre skriver jo stadig handelsavtaler med diktaturer av verste skuffe, bare markedene er lukrative nok. Oppførsel det før var naturlig å rødme over i det minste, i dag krokodilletårer som renner nedover atskillig hardere hud. Ikke bare kan det oppfattes som en oppfordring til etterfølgelse av et applauderende næringsliv, men vi får også mistanker om at det er markedet som sitter med den egentlige makten. Bør ikke demokratiet heller gjøre elitene oppmerksom på at slik fredelig sameksistens bare er tvilsomme goder for folk både her og der?

Smøring i forskjellige legale former har alltid vært en del av omsetningen i all varehandel. Nå er problemet at illegale metoder er i ferd med å bli om ikke anerkjent, så i hvert fall akseptert. Moralen skifter med kulturen, sies det. Penger under bordet har blitt en nødvendig del i spillet om fete kontrakter, bare smøringen er passe tykk. Ja, så alminnelig at ingen utenfor Norges grenser ville lånt et redaksjonelt øre til et så ubetydelig drypp som det i vår statoilske oljebrønn, ble det sagt. Men hva er nå mest betenkelig av penger under bordet, spør vi, eller politikk som på oversiden feter opp despoters bankkontoer til å undertrykke mennesker på det groveste med? Ingen av delene, svarer vi, men aller verst når den ene moralen øyensynlig går den andre til hånde. Mens det tidligere var geistligheten som administrerte rett og galt, ser politikerne ut til å gjøre det nå. Det trives enhver moral med best med, etter hva vi kan bedømme.

This entry was posted in Politikk artikler. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *