0

ARBEIDERPARTIETS NEDERLAG

«Det å bygge velferdsstaten er kanskje ikke en særlig fengende visjon, men ikke mindre viktig av den grunn (min uth.)» Jens Stoltenberg i Det Norge vi vil ha, Cappelen, Oslo 1988.

Årets valgkamp er, som tidligere, elendighetstilstanden i landets helse-og omsorgsvesen. Behandling av enkelte pasientgrupper innenfor f.eks. eldreomsorg, psykiatri og mennesker i økende køer foran operasjonsbordene har fått diagnosen mentalt og fysisk overgrep. Organisasjoner og fagfolk, allmennheten og pasientkategorier er fortsatt enige om at tilstandene innenfor deler av velferdsstaten er en skam.

Stoltenberg var klar om årsakene til tilstandens elendighet(ibid.): «Sammenliknet med andre vestlige industriland bruker Norge ikke mye penger på de egentlige velferdsgodene som f.eks. helsestell, utdanning og eldreomsorg(…) I hvert fall er det forholdsvis lave offentlige forbruk i Norge en del av forklaringen på at det til dels er betydelige mangler ved det norske velferdssamfunnet.»

Thorbjørn Jagland var også bidragsyter i Det Norge vi vil ha. Han forklarte de betydelige manglene i denne delen av velferdssamfunnet slik: «Profesjoner innen helsevesenet kjører fram folk i rullestol som argument for økte bevilgninger, til tross for at alle ser at det er effektivisering som trengs.»

Ser en bort fra statsministerens usaklige og usolidariske hovedsetning, satte altså for ni år siden to blant Arbeiderpartiets og landets mest framtredende og innflytelsesrike tillitsmenn fingrene sine på akkurat de punktene, som alle er enige om har vært grunnene til så mange mishandlede mennesker innenfor den norske helse-og sosialomsorg i så mange tiår under Arbeiderpartiets ledelse.

Det er lett å konstatere at ansvaret for manglene innenfor denne delen av velferdssamfunnet er alle partiers ansvar (Det er vel bare Inge Lønning som ser bjelker i andres, men ikke egne øyne). AP-regjeringene har i posisjon etter 1965 i økende grad støttet seg til høyre og venstre. Man har samarbeidet med Høyre, Kr.f., Sp, V og Frp i den økonomiske politikken – samtidig som hospitsene i Oslo har blitt fylt opp med psykiatriske pasienter, gamle har vært dopet ned i sine institusjoner i økende grad og smertene i sykehuskøene har økt. Likevel er det AP som må ta det største ansvaret for en utvikling som har brutt med erklærte menneskerettigheter som f.eks. retten til trygghet i det samfunnet man lever i.

Det er jo vi, sier statsminister Jagland, som har ledet an i utviklingen i Norge siden 1936.

Reiulf Steen sa i Ideene lever, Tiden Norsk Forlag, 1992, at arbeiderbevegelsens viktigste bidrag til den siviliserte tenkningen er solidaritetsideen. Vi må våge å gripe fatt i virkeligheten slik den faktisk er og samtidig stå fjellstøtt på våre grunnleggende ideer. Og da snakker vi om, sa han, demokrati og likhetsidealet.

På dette grunnlag kan en hevde at behandlingen AP har gitt mange mennesker innenfor deler av helse-og sosialomsorgen radikalt bryter med partiets ideologi. Sosialisme er jo nettopp å sørge for at alle mennesker i samfunnet har like muligheter. Når Steen legger ut om at ideologiene døde (ibid.), men ideene lever, må en derfor stille spørsmål om ikke også ideene er i ferd med å avlide bakerst i køen.

Stoltenberg skrev videre i 1988 at «Det betyr at et mindre helsefarlig miljø og færre trafikkulykker egentlig er et mer grunnleggende mål enn et bedre helsevesen.», og ramser opp hva han ser som viktigere enn å forbedre helsevesenet: Kulturpolitikk og satsing på idretten, boligbyggelag og musikkorps. I tillegg, skrev han, må vi i 90-årene styrke de frivillige organisasjoner og samvirkebevegelsen.

Tanken om å forebygge kunne vært god. Men ser en på regjeringens unnaluring på disse områdene, vakling i miljøspørsmål, den økende trafikken kombinert med en veistandard på europeisk bunnivå og en helse-og sosialomsorg fortsatt på det samme bunnivå, forstår en jo hvorfor Stoltenberg har det kjedelig på jobben.

I Det Norge vi vil ha jukser Stoltenberg også med historisk kronologi for å skaffe seg billige politiske poenger. Det var ikke morgendagens pensjonister som fikk Husbanklån med 2.5% i 50-årene; som surfet på rentefradragene og inflasjonen på 70-tallet slik at staten betalte ned mesteparten av lånene på boligen og hytta. Disse menneskene var på den tiden voksne kvinner og menn som hadde opplevd de harde tredveåra og kjempet under krigen.

Mine foreldre var noen av dem. Far min hadde arbeidet med kroppen fra han var ti år og kunne med rette kalles arbeider. Da han lå og døde av kreft på et nedslitt og underbemannet sykehus i utkantnorge i 1991, fortalte han at legene riktig nok hadde gått visitten hver dag, «men du skjønner det, Bjørn, sa han, de var svensk, så jeg forsto ikke hva de sa». Inntil da hadde han pleid sin senile hustru i flere år. Hun kom senere på et sykehjem. Dette var så effektivisert – eller omorganisert for å bruke Jaglands ord – at hun måtte stå opp utpå formiddagen og legge seg seint på ettermiddagen. Og når hun ikke sov eller lå i sengen satt hun på en stol. Hun fikk mat.

Det er blant annet denne «dessertgenerasjonen» Stoltenberg skriver så hånlig om i Det Norge vi vil ha, noe som viser at å lese om demokratisk sosialisme ikke innebærer å forstå hva likhet betyr. Å ete bare sirup på brødet hver dag år ut og inn kan heller ikke forstås mellom sosialøkonomiske permer på UiO. Å bli fortalt om de harde tredveåra gir ikke erfaring av å ha levd på den tiden. Det er med andre ord ikke mulig å forstå solidaritet i allmenn forstand blott ved å arve ideen om solidaritet.

Derfor kunne ikke selv pappaer med lang fartstid hindre at visjonene gikk tapt hos de politiske elitene som har ledet Arbeiderpartiet og landet de siste tiårene – en mangel på sosialdemokratisk tenkning og handling som har gått verst ut over de aller svakeste i samfunnet.

This entry was posted in Politikk artikler. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *