0

Diktatur eller demokrati

Jeg takker Lou Franssen for hans bidrag den 9.ds.. Tilfeldigvis falt hans forståelse av demokratiers og diktaturers roller i verden på 1900-tallet sammen med dagen for nazismens invasjon av Norge i 1940.

Et hovedpoeng med å opplyse om totalitære diktaturers utryddelse av millioner uskyldige ubevæpnede mennesker på 1900-tallet, var særlig å opplyse om at drapene skjedde på egne borgere innenfor egne grenser: Sovjetunionen 62 millioner (1917-87), Kommunist-Kina 35 millioner (1949-87), Nazi-Tyskland 21 millioner (1933-45) og Nasjonalist-Kina 10 millioner (1928-49). I tillegg avlivet autoritære regimer 28 millioner. Resterende 4 millioner sto demokratier for. Storbritannia 800 000; matblokade under 1. verdenskrig og bombinger av sivile mål under den 2.. USA sammen med flere 3 millioner; bombinger av sivile mål i Tyskland, Japan, Vietnam, Kambodia og Laos.

I 1977 da folkemordet i Kambodia hadde pågått i to år, avviste europeisk venstreside de ”løgnaktige påstandene” om Kambodia mens de høylydt hyllet Pol Pot. Franssen burde poengtert RV’s og Klassekampens beundring for Pol Pot helt frem til 1990-tallet, heller enn å bedrive historieforfalskning ved å knytte USA til massemordet.

Diktaturet Saudi-Arabia er av gjensidige realpolitiske og ressursmessige grunner en støttespiller for USA i regionen. For ikke lenge siden ble det holdt valg i landet. Som i Norge på 1800-tallet var det menn i visse posisjoner som slapp til. Så hvem vet om et tiår eller to. Nord-Korea er under sterkt press fra USA. Iran likeså. Folkemordet i Sudan er det først og fremst USA som har påtalt og FN og EU som ”overser”. Syrias okkupasjon av Libanon tar nå slutt. Gadafi har under langvarig politisk trykk utenfra med USA i spissen begynt å bry seg om folket sitt. Afghanistan er på rett vei. Og til NRKs og norsk venstresides store fortvilelse gikk 60 prosent til valgurnene i Irak med livet som innsats og under amerikansk beskyttelse. Det var jo ikke den utviklingen man hadde forestilt det norske folk. Men det er neppe tvil om at innflytelse fra vestens demokratier, med USA som vesentlig maktfaktor, bidrar til en kime håp for noen hundre millioner undertrykte mennesker også i den arabiske verden, selv om heller ikke Franssen liker utviklingen.

USAs støtte til tidligere latinamerikanske regimer av verste kaliber er kjent og skal fordømmes. De store statene i Sør-Amerika, der menneskerettigheter fortsatt er temmelig skjøre mange steder, er på vei inn i sosialismen, delvis med Kina som støttespiller. Store sosialistiske eksperimentet har så langt i historien ikke falt heldig ut. Vi må håpe for alles del at latinamerikanerne lykkes bedre.

Man skal være opptatt av og sterkt kritisere handlinger og dobbeltmoral som kommer til uttrykk når USA, EU og Norge støtter seg fordelaktig politisk, økonomisk eller militært til diktaturer. Noen synes likevel å ha glemt at samarbeidet mellom USA, Storbritannia og andre vestlige demokratier og diktaturet Sovjetunionen og andre mindre bra regimer bidro til nazismens fall i 1945.

Demokratier går ikke til krig mot hverandre. Ingen demokratier begikk politisk drap, massemord, folkemord og mord på grupper mennesker innenfor egne grenser på 1900-tallet (democide). Det var det bare diktaturene som gjorde. Jeg avslutter min del her, men Corneliussen og Franssen må gjerne fortsette å diskutere om det moralske grunnlaget på veien til demokrati – i lys av begrepet kompromissets diktatur – var og er verd ofrene.

This entry was posted in Politikk artikler. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *