Diktaturer for fall

NRK-korrespondent Lars Sigurd Sunnanå erkjente at Israels motstandere i Midt-Østen er en haug med brutale regimer, NRK P2, 27.02.03 kl.0740. Han så demokratisering av disse regimene som meget vanskelig. Thorbjørn Jagland sa en time senere på samme kanal, at om palestinske terrororganisasjoner fikk kuttet pengestrømmen fra disse regimene, ville det få betydning for fremtiden i regionen. Begge avsluttet med at Israel uansett var ansvarlig for volden.

I den ferske FN-rapporten Arab Human Development Report 2002, hevder 30 arabiske forskere fra Den arabiske liga at landene står ved et veiskille. Det bor 280 000 000 mennesker der. 65 000 000 er analfabeter. 10 000 000 barn i skolepliktig alder går ikke på skolen. En av fire lever på under to dollar dagen. Kan det undre noen at undersøkelsen også viste at 51 prosent av arabisk ungdom ønsker å emigrere? Europa, Storbritannia, Canada og USA sto på ønskelistene, mens bare 13 prosent ville til andre arabiske land. En demokratisering av arabiske og muslimske land er altså sterkt ønsket – av folket selv.

Hvorfor higer mennesket etter demokrati? Mark Malloch Brown, leder for United Nations Development Programme (UNDP), skrev i en kronikk i Aftenposten den 25.07.02, at det må skapes en politikk og en kultur hvor også fattige mennesker slipper til og blir hørt. Demokrati er den eneste styreform som kan bidra til menneskelig utvikling. Det handler om å utvide menneskers valgmuligheter, muligheter til utdanning, jobb, helsetilbud, bevege seg fritt. Demokrati er den eneste styreform som gir fattige mennesker muligheten til å si sin mening og påvirke politiske beslutninger med betydning for deres egne levekår.

Gunnar Garbo retter i sin bok Også krig er terror, 2002, voldsom kritikk mot vestlige demokratier for ”å ha neglisjert de legitime interessene til arabiske og muslimske folkegrupper så lenge at det har skapt den grobunnen av forbitrelse og maktesløshetsom terrorismen drives i.” Det er et vrengbilde. Etter kommunismens fall i Europa dominerer muslimske land blant verdens ufrie nasjoner, styrt av brutale og styrtrike muslimske regimer. Demokratienes fremtid, og et hovedspørsmål i internasjonal politikk, beror i stor utstrekning på om deler av den muslimske verden beveger seg mot liberalisme eller fundamentalisme. Avgjørende problemstillinger, men like fraværende i tidens krigsrop, som undertrykket i den offentlige diskurs.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *