0

EU – en velprøvd metode?

Det er sagt av noen at vi ingen ting har lært av historien, derfor har den blitt en endeløs gjentakelse av gale måter å leve på. Og europeisk historie i betraktning skal man ikke fortenke mennesker i å resonnere om fortiden, stille spørsmål ved nåtiden og skutte seg litt for framtiden. Fred i Europa, ja vel, men er EU derfor en nyskapende, fredelig forlengelse av Den europeiske kull-og stålunion stiftet i Paris i 1951 på fransk initiativ? Eller hadde noen lest europeisk historie på sin måte? La oss spekulere litt over det.

De gamle krigernasjonene Frankrike, England og Tyskland eksploderte i 1914 og 1939. Det moderne prosjekt lå igjen på slagmarkene med Tyskland underst. Aldri mer krig! Ungt blod hadde flommet ned i for tidlige graver. En bekreftelse på Otto von Bismarcks berømte utsagn om at «tidenes store spørsmål avgjøres ikke gjennom taler og flertallsbeslutninger – det var feilen i 1848 og 1849 – men gjennom blod og jern.» (Årstallene viste til revolusjoner i Europa og Frankfurtparlamentets forsøk på å skape et liberalt Tyskland).

Sceneskifte. Den lilletyske samling i årene 1866-1870/71. Preussen hadde beseiret Østerrike, et oppbrudd fra århundrers statlig organisering i Det Tysk-Romerske riket og senere Det Tyske Forbund. Avslutningen på den tyske krig i 1866 hadde tredelt Tyskland. Tretti millioner tyskere befant seg i to og tjue stater innenfor Preussens dominerende statsdannelse, Det Nordtyske Forbund. Åtte millioner var undersåtter i det østerrikske-ungarske dobbeltmonarki. Det største problemet var imidlertid at ni millioner bodde i de uavhengige tyske statene, kongerikene Bayern og Wurtemberg og storhertugdømmene Baden og Hessen-Darmstadt syd for Maine-elven, kalt Det tredje Tyskland. Dette område inngikk som en helt nødvendig del i Bismarcks forestilling om en lilletysk nasjonalstat. Hva gjør så en maktpolitiker av bismarckformat? Jo, nittifem prosent av all sydtysk handel ble avviklet nordover. Bismarck opprettet derfor Det tyske tollforbund fra før det stortyske nederlaget i 1866. Enten slutte man seg til det Nordtyske Forbund eller fikk problemer med markedstilgang og økonomi. Utfordringen var et være eller ikke være for sydtyskernes økonomi. Det gikk ingen vei utenom. Ville man ikke, så skulle man.

Den fredelige økonomiske og forfatningsmessige integrasjon av nord og syd var et avgjørende bidrag i samlingsprosessen, et av Bismarcks geniale sjakktrekk. De sydtyske armeer kom dessuten godt med under preussisk kontroll. Etter den fransk-tyske krig ydmyket keiser Wilhelm I franskmennene den 18. januar 1971ved å la seg krone i Versailles under uniformerte tyske fyrsters sabelhilsen.

Var Bismarcks vei til et samlet Tyskland ukjent? Naturligvis ikke. Hundre år senere ble det reist tollmurer omkring et felles marked. Markedsbehov, markedstilgang og markedstvang bygger i økende tempo et supermarked for 485 millioner mennesker. Ingen europeiske nasjoner kan stå utenfor på sikt. Militær styrkeoppbygging og felles utenrikspolitikk er under utvikling. Visjonen er å bli en motmakt til USA uten at noen snakker om ressursforbruk og atommakt. Frankrike og Tyskland kjemper om å lede unionen. Snart kan Den gamle verden med ett lederskap i nye maktposisjoner be hvem som helst dra dit pepperen gror hvor som helst i verden. Det var kanskje ikke tanken på femtitallet. Men kom den etter hvert til å bli drøm, tilfeldighet eller nøye planlagt?

Som sagt, det er lov å spekulere så fredelig har vi det.

This entry was posted in Politikk artikler. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *