0

Hamskifter

Det har vært mye snakk om husmannsånd den siste tiden. En sjelstilstand som visstnok skal ligge på tvers for utviklingen. Nå var husmannen en viktig del av økonomien i landbruket. Mesteparten av arbeidstiden la han ned på gods og storgårder utenfor eget bruk. For å overleve sto kona i den grad for driften av plassen at hun var den egentlige husmannen. Sosialt, politisk og religiøst undertrykket var de fleste. Overbefolkning og industriell revolusjon drev ubønnhørlig innover de magre jordlappene. Lyden fra slåmaskinen overdøvet suset fra ljå i mykt gress og la mange hundre års gårdsfelleskap og husmannsvesen øde. Fattige, stolte, døds slitne, nysgjerrige, modige, kreative og eventyrlystne vandret de ut. De fleste dro til Amerika. De som overlevde var med på å bygge verdens største demokrati og økonomi. Få vendte hjem igjen. Slik var den egentlige husmannsånden. En kraft som kjente fattigdommen med harde træler i; fysisk utmattet år etter år.

Industrikapitalisme avløste handelskapitalisme. Arbeid og mennesker ble til byer og tettsteder. Arbeiderkamp. Først fattige, siden rike. Hundre år senere begynte man å miste fotfeste. Arbeidsplasser forsvinner. By og bygd mister i økende tempo økonomisk grunnlag. Norsk skipsbyggingsindustri startet utforbakken på sekstitallet. I dag er Aker Brygge landets finanssentrum. Restene av jordbruket overlever på subsidier inntil EU. Kystens ryggrad radbrekkes av rovfiske. Fremtidens fisk dyrkes i bur. Det går med tre kilo ferskfisk som fôr per kilo burfisk. De store med verdensmarked, spesialiserte nisjevirksomheter og statlig subsidierte klarer seg inntil videre. Visste du forresten at det fins ”sammenleggbare” bedrifter som forflytter seg lynraskt mellom lavkostland lenge før bunnlinjene skifter farge?

Akkurat som rammebetingelsene emigrerte nesten en million nordmenn, slik skjer mye av næringslivets fornyelse utenlands. Men i dag fylles ikke gapene bak utvandringen opp. Sytten tusen industriarbeidsplasser ble borte i fjor. Hvorfor bruke penger i gressgrinte strøk oppe ved iskanten, sett bort fra olje og gass, tilknyttet virksomhet og finans? Knoppskyting i det lokale bedriftsliv høres flott ut. Måtte fromme ønsker om mange nye arbeidsplasser i løpet av 10 år oppfylles. Men fisk hales opp utenfor norskekysten, fraktes til Kina, bearbeides og selges på det norske marked uten at vi kan konkurrere.

Som en dampveivals kjørte teknologi, kapitalisme og marked over gårdssamfunnet på 1800-tallet. Nå likviderer valutaspekulasjon, profittjag og internasjonal konkurranse og markedsforhold av nødvendighet norsk næringsliv i økende tempo. Kapital flyttes jorden rundt og tilbake med et par tastetrykk. Klikk! Det gjør vondt. Slik nittenhundretallet forflyttet folk inn til byer og tettsteder og velstand, slik utvandrer utmattede bedrifter med nytt håp. De som overlever, bidrar til knoppskyting i andre deler av verden. Akkurat som husmennene. Men som de undertrykte og kreative kommer de færreste tilbake.

De to sterkeste industriområdene i Norge er Oslo og Grenland. Regiondannelse betyr økt sentralisering. For den samtidshistorisk interesserte utviklet bl.a. Arbeiderpartistrategen Tormod Hermansen tanker om fremtidige regioner allerede på sekstitallet. Men tiden var ikke politisk og økonomisk moden. Uimotståelige har den bejublede og forbannede utviklingen gjort Larvik til utkant som forutsatt. Hvilken region skal man krabbe opp på?

Før var en rotur på Farrisvannet ukens høydepunkt. Så dristet vi oss med Petter’n over Skagerak. Nå tar vi en svipphandletur til London. Ferier under eksotiske himmelstrøk er like vanlig som tur med gråhvitt spisstelt og sykkel var det. Om noen år overtar teknifisert produksjonsmidler for fullt. Arbeidsledigheten kommer til å øke dramatisk. Bløffen om bærekraftig utvikling trer synligere fram. Oslo blir utkant. De heldige og dyktige drar med raske pendlerfly til arbeidsplasser lenger syd. Noen returnerer til Larvik, golfbyen; ideell til ferie med handlegater, kultur, boligblokker og spahoteller til knes i fjorden. Selvsagt vet investorene hva de gjør.

Så kan man spørre: Kom utviklingen på tverke for sin egen utvikling eller var det husmannsånden som gikk? Tja…

This entry was posted in Politikk artikler. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *