0

Henrik Ibsens tredje rike

Det fins gode grunner til å betrakte deler av Henrik Ibsens forfatterskap som annet enn vage drømmer om et rike det er vanskelig å oppdage. Det følgende er et forsøk (meget forkortet del av en mellomfagsoppgave) på å sette forfatterskapet inn i et politisk perspektiv, ja, sogar antyde at det meste Ibsen skrev var politisk tvers gjennom. Et nærmere kikk i kortene til den store dramatiker avslører at Ibsen i det minste hadde sympatier med grunnleggende anarkistisk ideologi.

Henrik Ibsen var, skrev den norske litteraturhistorikeren og publisisten Chr. Collin i Samtiden i 1906, «en af det nittende århundrets største anarkister, på visse måder alle tiders største».

Anarkismen var opprinnelig begrunnet i en politisk og sosial bevegelse. Idemessig hevdet den individets uinnskrenkede rett til selvstendighet og ville bekjempe enhver form for herredømme over andre mennesker. Det var neppe noen tilfeldighet at det første anarkistiske programskrift, Enquiry Concerning Political Justice, kom fire år etter den franske revolusjon. William Godwins (1756-1863) doktrine omfattet ideologiens vesentlige trekk: det desentraliserte samfunn, motstand mot regjeringer, frivillig fordeling av materielle goder, og agitasjon uavhengig av partier. Målet var et egalitært samfunn, der lover ble utformet og kom til anvendelse begrunnet i individets iboende fornuft.

Ser man ideologien i sammenheng med at Ibsen levde i et århundre der menneskers frihet og individets verdi for alvor ble satt på dagsorden etter å ha vært redusert gjennom århundrer, kan dette belyse tyve års samfunnskritisk dramatikk med et til dels ekstremt individualistisk innhold.

Framtidsdrømmer, kalte Collin den ibsenske anarkisme. Ibsen hadde selv tatt mål av seg til å synge den nye morgenrødens sang, mente han, slik Memnon-støtten i Peer Gynt. Han «tilhyllede sit hjertes hemmlighed i en gaadefuld og nesten uforstaaelig billeddragt» Ibsen «vilde vække folket og bringe det til at tænke stort», slik dikteren skrev i sin stipendiesøknad til kong Karl XV etter utgivelsen av Brand.

På den andre siden hevder Erik M. Christensen i sin avhandling Henrik Ibsens realisme: illusjon, katastrofe, anarki at Ibsens forfatterskap må forstås politisk fra ende til annen. Den analytiske fellesnevner for Georg Brandes og Halvdan Kohts tolkninger av Ibsens forfatterskap mente Christensen kunne sammenfattes under begrepet individualisme. Verkene forutsatte grader av selvrealisering som berettiger anvendelse av det samfunnspolitiske begrepet anarki.

I et brev til Georg Brandes skrev dikteren: Ja, visstnok kan det være et gode at besidde valgfrihet, beskatningsfrihet, o.s.v.; men for hvem er det et gode? For borgeren, ikke for individet. Med det er aldeles ingen fornuftsnødvendighet for individet at være borger. Tvertimod. Staten er individets forbandelse. Staten må væk! Den revolusjon skal jeg være med på. Undergrav stadsbegrebet. Staten har sin rod i tiden; den vil få sin top i tiden. Der vil falde større ting end den

Hva annet enn religionen kunne det vel være Ibsen tenkte på?

Mikhail Bakunin (1806-56) hevdet at den første betingelse for samfunnets virkelige frigjøring, var avskaffelse av kirke og stat. Individuell frihet skulle frigjøre den enkeltes krefter og utvikle initiativ, evne og dyktighet. Full økonomisk og sosial likestilling var det endelige mål for samfunnets utvikling. Forklaringer på Ibsens forestillinger om det tredje riket er flere. Han kunne ha ventet seg store ting av at Karl Marx (og flere) hadde stiftet den «Internasjonale arbeiderforbund» på slutten av 1860-tallet, og organiseringen av den «Socialistiske demokratis internasjonale alliance» med anarkisten Bakunin i spissen. Dikteren kunne ha vært påvirket av forkynnere for 1800-tallets romantisk-revolusjonære individualisme (slik Hamsun var det av nasjonalsosialismen). Collin påpeker da også Ibsens sympatier for russisk nihilisme, en åndsretning han må ha fått kjennskap til gjennom mange kilder, ikke bare i Turgenjevs roman Fedre og sønner.

Henrik Ibsen skrev om borgerskapet for borgerskapet. Det samme borgerskapet gjorde Ibsen verdensberømt i hans levetid. Som sin samtid var dikteren sterkt opptatt av idealene fra den franske revolusjon, der borgerskapet hadde tatt makten; tyranner, føydaladel og enevoldskonger var brakt til fall. Hva var vel mer naturlig for Ibsen enn å forestille seg at borgerstanden kunne beveges til å bane veien for anarkismens sak?

Pjotr Kropotin (1842-1921) hevdet i Anarkistisk ABC at håndens og åndens sammen måtte kjempe for et økologisk likhetssamfunn. Altså var gyldig anarkistisk idelære at de som adlet sinnene, borgerne, kunne bidra til å bane veien for et egalitært samfunn. Eller slik Rebekka sier det: Du ville gå som en frigjørende gjest fra det ene hjem til det annet. Vinne sinnene og viljene for deg. Skape adelsmennesker rundt omkring, – i videre og videre krets. Adelsmennesker.

Tanken var velbegrunnet i datidens historiske perspektiv. 1600-tallets merkantilsme muliggjorde framveksten av borgerskapet. Standen fikk sitt høydepunkt knyttet til den franske revolusjon, symbolet på frigjøringen av det europeiske mennesket. Denne tredjestanden skulle bli den nye tids økonomiske og åndelige adel.

Det er fristende å se Henrik Ibsens mangeårige kirurgiske inngrep på borgerskapet i Pierre J. Proudhorns (1809-65), fransk forfatter og aktivist, og den franske revolusjons perspektiv. I stedet for å avlegge ed til Gud og hans fyrster, skrev den franske anarkisten, sverger borgeren ved sin samvittighet, foran sine brødre og foran menneskeheten. Så direkte kunne ikke Ibsen tillate seg å være. Han måtte, for å sitere Collin, tilhylle denne sit hjertes hemmelighed i en gaadefuld og nesten uforstaaelig billeddrakt. Bruke sitt talent til å blottstille og skjære vekk borgerskapets dårlige egenskaper og samtidig oppdra standen til visjoner om et annerledes og bedre samfunn gjennom en ibsensk bevisstgjøringsprosess.

Bare tilsynelatende, skrev Collin i 1906, oppgav Ibsen sin romantiske drøm om det «vordende», «det tredje riket» ved midten av 1870-årene (etter Keiser og Galilæer), en hegelsk syntese av hedensk livsglede og religiøs selvforsakelse. Drømmen varte i alle fall fram til 1887, og sannsynligvis enda lengre, det vil si i minst tyve år, i den perioden han skrev sine betydeligste samfunnsdramaer. Belegg for dette fant Collin mellom annet i Ibsens tale i Stockholm i 1887 (samme året som Rosmersholm kom ut): Jeg tror, at der nu ret snart forestaar en tid, da det politiske og sociale begreb vil ophøre at eksistere i de nuværende former, og at det der ud af dem begge vil vokse sammen en enhed, som foreløpig bærer betingelserne for menneskehedens lykke.

Hører vi ekkoet fra Johannes Rosmer som vil gjøre alle mennesker i landet til adelsmennesker; frigjøre sinnene og lutre viljene? Johannes som fornektet sin slekt og sitt kall som prest, og avviser statens og kirkens autoritet ved å nedlegge sitt embete og overgi sin kristne tro: Jeg slutter meg ikke til den ånd som råder. Ikke til noen av de stridende. Jeg vil prøve å samle sammen fra alle sider. Så mange og så inderlig jeg bare formår det. Jeg vil leve og sette alle mine krefter inn på dette ene, – å skape det sanne folkedømme i landet.

(Et syn man jo fant i Godvins anarkistiske manifest: agitasjon uavhengig av partier og politiske mål).

Max Stirner (1806-56) var for en konsekvent individualisme som betraktet individets ukrenkelige rett til å ta sitt eget liv. Det er ingen dommer over oss, sier Rosmer, når avgjørelsen skal falle, derfor får vi se å holde justis over oss selv. Så vandrer han sammen med Rebekka lykkelig i fossen. Hva er vel større enn å ofre livet for sine ideer?

Ideenes levetid er kort, omtrent tyve år, skal Henrik Ibsen en gang ha uttalt. Med Rosmersholm hadde han brakt tyve års hard samfunnskritisk diktning til ende. Verket, som minst av alt er freudiansk, avviste samtidens samfunnssystem ved direkte å ta avstand fra statlig og geistlig autoritet. Betrakter en Rosmersholm som en underskrift på et politisk testamente, må Ibsens ord i Stockholm i 1887, samme året som verket ble utgitt, ha vært sterkt i bevisstheten til Rebekka og Johannes i parets siste skritt ut mot fossen og det tapte paradis: Jeg for mitt vedkommende skal være tilfreds med udbyttet af min livs-uges arbejd, hvis dette arbejd kan tjene til at berede stemningen for den dag i morgen.

Det er grunn til å mene at Ibsen hadde sympatier for anarkismens grunnleggende ideer, noe som han minner oss om i Fruen fra havet, 1888. Verket er knyttet opp mot tidens evolusjonstanker: hva er menneskets opprinnelse? Ellida Wangel var kvinnen fra havgapet som ønsket seg tilbake dit. Hun oppholder seg i en løvhytte i hagen der hun lengter etter kjærligheten, en kven omgitt av nordlandsk mystisime. Ibsen sysler med tanken om at mennesket er av naturopprinnelse og dermed underlagt naturens lover. Naturen er den overordnede makt. Ellidas frigjøring skjer ved en nøye gjennomtenkt fornuftsmessig handling av hennes mann, dr. Wangel. Dramaet utspiller seg i naturens omgivelser – og som i alle hans stykker langt fra institusjonaliserte maktsentra.

Med Fruen fra havet forlot Henrik Ibsen stort sett sitt sterke samfunnskritiske engasjement.

-Men ikke sin grunnleggende politiske ideverden og drøm om det tredje riket?


Artikkelen er utdrag fra en mellomfagsoppgave i nordisk språk og litteratur, Høgskolen i Vestfold, 1996

LITTERATURLISTE

Bibelen
Christensen, Erik M.: Henrik Ibsens realisme: illusjon, katastrofe, anarki, I-II Akademisk Forlag, København 1985.

Christensen, Erik M.: Henrik Ibsens anarkisme: de samlede værker, I-II, Akademisk Forlag, København 1989.

Cooper J.C.: Symbol Lex, Hilt & Hansteen, Oslo 1903.

Edda nr. 2/87: Bjørn Hemmer: Erik M. Christensen: Henrik Ibsens realisme: illusjon, katastrofe, anarki, I-II, 510 s..

Ferguson, Robert (1996): Mellom evne og higen, Cappelen, Oslo 1996.

Gerhard Gran (red.), 1906: Samtiden, Aschehoug & Co..

Ibsen, Henrik: Samlede verker 2, Den norske Bokklubben A/S, 1991.

Johansen, Knut (red.): Marxister om Ibsen, Forlaget Oktober, 1979.

Strand, Mads & Aastorp, Hans P.: Anarkistisk ABC, Altera, 1992.

Strand, Mads & Aastorp, Hans P.: Anarkistisk lesebok: en antologi, Pax forlag, 1970.

This entry was posted in Litteratur. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *