0

Humanetikk i praksis

Human-Etisk Forbund’ (HEF) fundament, troen på en tilværelse som har støtte i vitenskapelige metoder og resultater, er forankret i det meste av moderne tids verste overgrep mot menneskeheten. Likevel fremheves HEF metodisk som kilde til den rette lære, høylytt akkompagnert av fremstillinger om samfunnsnedbrytende virksomhet som kristendomsforkynnelse, statskirkeordning og tilhørende formålsparagrafer.

Hva kan humanetikerne bidra med?

Vi kan prøve å løse verdens mest påtrengende vanskeligheter om bare kristne og tilhengere av andre religioner samarbeider med oss, skrev leder i Larvik HEF, Hans Kristian Voje, i ØP den 5.ds. Skal vi tro på det? Et eksempel fra virkeligheten belyser:

Hvordan skal vi humanetikere stille oss til et samfunn der den enkelte må klare seg selv som best han kan? Skal vi stå passive og fortsatt overlate omsorgsarbeidet til religiøse og andre organisasjoner? Eller skal vi bry oss? Det sto skrevet i Vestfold Heftet, april 1997, medlemsblad for humanetikerne i fylket. En idealist med adresse og telefonnummer ville gjøre omsorgsarbeid til tema for samtaler og studier (HEF ble opprettet i 1956: min komm.). Det tynne heftet gjorde også Vestfold Fylkeslag, under overskriften ”Best i verden”, til best på flere områder. For eksempel hadde Tønsberg Lokallag stått på stand og forkynt humanetikk for grasrota i trettiseks dager. Også denne artikkelen rundet av med at ”Vi skal starte samtalegruppe om omsorg. Velkommen.”

Gikk oppfordringene an å misforstå?

Medmenneskelighet er vedtektsfestet i HEF, paragraf 1. Men i oktoberutgaven 1997, seks  måneder etter, meddelte initiativtakeren med navn, telefon og adresse at planen om å få i stand en samtalegruppe om omsorg måtte skrinlegges. Årsaken var manglende respons blant fylkeslagets medlemmer, 1270 i tallet. Nå inviterte idealisten i stedet til å delta i et tidligere yndet tema: Humanetikk slik jeg ser det. Ønsket var, sto det, at humanetikerne i Vestfold skulle utveksle synspunkter på hva humanetikk er. En reaksjon sto i Vestfold Heftet nr. 1 1998. Der hevdet Grasrotsyndromet at det ikke var noe nytt at lokallagene etterlyste oppslutning fra medlemmene om aktuelle samfunnsspørsmål.

Hva med fem timer i året, bad lederskapet innstendig om.

You never change a winning team, lød det fra etikkseminaret høsten 1998. 75 medlemmer deltok på Gran Hotell, Bolkesjø. Årets høydepunkt for fordypning. Fullt belegg med tankekraft på venteliste som vanlig. I følge hefte nr. 5 1998 utvekslet man erfaringer om hvordan humanetikerne praktiserer livssynet sitt, visstnok rammeverk for alle års etikkseminarer. Årsaker til mangel på omsorg ble ikke nevnt, skal man tro referatet, selv om enogtyve humanetikere fra Vestfold Fylkeslag deltok. På den annen side ble man enige om å være forsiktig med å praktisere toleranse. Den er stort sett ubrukelig til annet enn livssyn og religion, ble det advart med.

Visst gjelder det å passe på hvem man går til sengs med. Toleranse, har det vært sagt, er dyden hos mennesker som ikke har noen overbevisning. Kanskje var det derfor, fortsatt i følge referatet, at lørdagens festmiddag ble seminarets høydepunkt. Som kjent løser løsslupne stunder i godt lag de fleste verdensproblemer.

This entry was posted in Humanisme. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *