Humanisme uten etikk

I Human-Etisk Forbund’ vedtekter, paragraf en, står det skrevet at forbundet er en organisasjon for mennesker, som ubundet av religion, vil bygge sitt livssyn og etikk på medmenneskelighet, personlig erfaring, egen kritisk tenkning og en oppfatning av verden og tilværelsen som har støtte i vitenskapelige metoder og resultater. Brosjyren HUMANETIKK en kort innføring forteller at forbundets virksomhet er fundamentert på tre bein: Virkeligheten, Mennesket og Etikken. Utsetter man disse for refleksjoner relativt til opplyst tid, er humanetikernes fraværen i det offentlige rommet når det gjelder å problematisere andre deler av tilværelsen enn vår statsbærende religion forunderlig, men også forståelig spesiellt i lys av utviklingen de siste femti årene har artet seg.

Stikkordene som møter oss er ressursknapphet, trafikkproblemer, sur nedbør, drivhuseffekt, ozonhull, klimaforandringer, forsøpling, befolkningseksplosjon, massearbeidsløshet, internasjonale gjeldskriser, tredje-verdenprobelmer, opprustning, atomtrusler-og død, hungersnød, massemord og Den europeiske union. Dette er substansen i modernismens ypperste politiske, økonomiske og naturvitenskapelige prosesser. Den ypperste rasjonale tenkning i rett linje de greske naturfilosofer som først satte foten på den europeiske kulturs vugge; en kjærlig handling som, tilsynelatende, kan føre til kollektiv krybbedød.

Beskrivelsen av vår virkelighet viser ønsket av et stadig optimalt funksjonelt samfunn. Selvsagt er det vel og bra at humanetikerne kjemper for livssynsfrihet. Men er kristendomsfaget i den norske skolen viktigere å bekjempe enn 1900-tallets verdenskriger, atombomben, global økokatastrofe og en tredje verden sunket ned i nød, sykdom og massedrap som følge av den økonomiske tenknings, den politiske maktesløshets og den naturvitenskapelige fornufts premisser, vitenskapelige metoder og resultater som samtidig har redusert den industrialiserte verden til et glefsende forbruksdyr. Her blir motsetningene mellom humanetikernes kritiske tenkning og den observerbare virkelighet veldig synlig, og bør la Sokrates gå av mote; mennesket gjør, ikke en gang av nødvendighet, det rette om man tenker og vet det.

Plasserer man nå mennesket inn i denne virkeligheten, kan man neppe kalle oss for et fornuftsvesen. Riktig nok er vi utstyrt med en tenkeevne, men den plasserer oss i verste fall på toppen av næringskjeden (et sted man jo forgiftes og dør ut). For hvem kan se det minste grann rasjonalitet i at vi, med åpne øyne, sager av den greina vi alle sitter på? Forholdet poengterer i særdeleshet grunnleggende innsikter vi har om globale kriser og evnen til å handle. Å hevde mennesket som formål i betydningen allmenngyldig verdi, blir gripende ironisk mot humanetikernes mekanistiske syn på mennesket som naturgjenstand. Når genmanipulering kan produsere og reprodusere menneskelige vesener, har vi jo redusert oss til et mulig nullpunkt; en maskin som kan settes sammen og demonteres; mange farger på laboratoriens reagensrør.

Det viser seg altså at virkeligheten stemmer bra overens med menneskets tilstedeværelse i verden og i verdenstilstanden. Og ettersom etisk norm jo bestemmer om en handling er tillatt, blir humanetikernes tredje pillar, etikken, hørende ut som et trebein. For setter man i sentrum humanetikernes usviklelige tro på mennesket som fornuftsvesen under alle omstendigheter, må ethvert utviklingsfeiltrinn aksepteres som forbigående og tro på at det kan rettes opp i neste omgang. I lys av 1900-tallet kan slik etikk ikke gjøres allmenngyødig, idet de fortreffelige årsaker og virkninger uten tvil har ført til en verdireduksjonisme som tilsynelatende ikke lar seg reversere. Humanetikerne har avskaffet enhver åndelige dimensjon. I stedet har man latt sitt verdigrunnlag blie en del av framskrittets vrangside, der den rasjonelle viten selv er kraften som har bidratt til dilemmaer og maktesløshet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *