0

Moralfilosofiske forglemmelser

Professor og filosof Jon Hellesnes spekulerte i Aftenposten over krigsteoriens rettferdighetsprinsipper i forhold til Irak-krisen. Han tror bare flaks kan hindre at ”USA og dei andre krigarnasjonane (f.eks. Norge)” utløser massedrap og destruksjon av sivilsamfunnet.

Mange deler filosofens angst. 1900-tallet ebbet jo ut med 33 000 000 millioner døde som følge av krig mellom stater; derav 4 000 000 millioner som følge av krig mellom demokratier.

Kan det likevel være at filosofen begynner sine moralske spekulasjoner i feil ende?

Human Development Report (HDR) 2002, publisert av United Nations Development Programme (UNDP), bemerker at da det 20. århundret ebbet ut, hadde totalitære regimer myrdet 130 000 000 ubevæpnede barn, kvinner og menn. Autoritære regimer avlivet 29 000 000, demokratiske 2 000 000. Drapene ansees ikke som uflaks, men settes på begrep av ordet democid, eller regimers mord på ubevæpnede enkeltmennesker eller grupper mennesker, der folkemord og politiske mord inngår. Rapporten sier at de største myrderiene foregikk i Sovjet-Unionen, Nazi-Tyskland og Kina. Solid kildemateriale (som filosofen kan låne hos FN-sambandet i Norge), anslår tallene til hhv. 62 000 000 (1917-1989) og 21 000 000 (1933-1945), mens Kommunist-Kina myrdet flest etter 1945, 35 000 000 (1948-1987).

Nå spør jeg: Hvorfor unnlater Norges eliter å involvere seg i og analysere moderne diktaturers ufattelige bestialiteter som følge av politisk og religiøst idevanvidd? Hva kommer det av at en ikke påbegynt krig har utløst en bakvaskelseskampanje mot demokratiet USA, med demokratiet Israel og jødene som metode? Det var jo ikke innenfor grensene til disse statene massemordene fant sted. Kan det være at noen vil sløre til sin hyllest til historiens verste despoter og drapsregimer? Gikk to tusenårs antisemittisme under jorden etter 1945 bare for skams skyld?

Hvorfor må norske myndigheter stå skolerett når den kjøper krigsutstyr fra amerikanske selskaper med israelske underleverandører, mens politikere og næringsliv fra høyre til venstre bukker for kineserne, representanter for verdens verste diktatur etter 1945 – eller løper barbent i sanden og koseprater oljepriser i muslimske diktaturer?

Hvorfor går ikke den norske samvittighet i tog til Yongstorget, debatterer på TV og synger i radioen om 169 000 000 ubevæpnede barn, kvinner og menn som hatet diktaurene og ble slaktet ned derfor?

Politiske, filosofiske, professorale, geistlige og andre stemmer har i lang tid fortalt Aftenpostens lesere hvor dypt Israel og USA har sunket i anstendighetens univers. Da kan vel også denne overordentlige tankekraft svare på tall og alle spørsmål som er vist ovenfor?

This entry was posted in Politikk artikler. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *