0

Mossad sto bak…

En veimine drepte tre amerikanere på Gazastripen. Tror Israel plantet mine, sto det i Aftenposten med fete typer den 17.ds.. Arafat er ikke ansvarlig for dette, sa en mann på gaten til avisens korrespondent, det er Israel. Mossad.

USAs veikart fører ikke til fred, kommenterte Morten Fyhn i artikkelens forlengelse. Den påfallende pro-israelske stemningen i Det hvite hus vil nok bli ytterligere forsterket som følge av attentatet, sto det i ingressen. Uten aktiv medvirkning fra supermaktens side kan det aldri bli en levedyktig fredsavtale mellom palestinerne og Israel. Skyld og ansvar for dette kan fordeles på flere, deriblant USA, skrev Fyhn.

Men hvem er de andre medvirkende? Det har aldri vært hett tema i Aftenposten. Palestinske selvmordsbombere dreper jøder jevnt og trutt i handlegater, på busser og kafeer så snart fredsavtaler nærmer seg dagens lys. Neste gang Jihad tar på seg skylden fra sitt kontor i Damaskus, kunne det tenkes at Aftenposten skriver: Syria medansvarlig for voldsspiralen i Midtøsten? Skaffe oss innsikt i arabiske diktaturer, bakstater med hovedansvar for drapene i regionen? Klare hentydninger om deres roller hver gang det smeller nye terrorbomber? Neppe. Det er tilsynelatende ikke god tone å snakke stygt om arabiske diktaturer i denne avis.

Fyhn påpeker at USA i siste instans er garantist for Israels eksistens. Pinlig korrekt, men det blir alltid med problemstillingen, aldri analysen: Hvem ville forsvart staten Israel dersom USA ble så svekket i regionen at den Arabiske liga med tre hundre millioner muslimer valset over seks, syv millioner jøder? Meget hypotetisk, naturligvis, men ikke desto mindre ønskelig. Repetisjoner av slike muligheter ville balansert fremstillingen av volden i området ved å påvise at arabisk terror er en vesenlig del av det palestinske problem, og i en viktig forlengelse: Araberstatenes erklærte målsetting om å utslette staten Israel måtte belyses og forstås som et ønsket Holocaust, en grunnleggende årsak til den etter hver så trivielle voldsspiralen. Eller er denne type årsaker ikke viktige lenger?

Hvorfor unngår mediene muslimske diktaturers rolle i Midtøsten? Hvorfor har ikke FN satt problemet på sitt sakskart? Er det for mye oljepenger involvert? Gikk antisemittismen under jorden i 1945 for skams skyld, for deretter å oppstå som antisionisme fordi motforestillinger uteblir? Bør ikke slike problemstillinger være noe for Aftenposten – i opplysningens og trykkefrihetens navn?

This entry was posted in Antisemittisme. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *