0

Ut med nynorsk! Inn med leselyst!!

Det eneste som fikk blodet til å røre sig i oss alle på en gang nær, skrev filosofen Peter Wessel Zapffe i essayet Hvorfor jeg ble så flink, var befalingen om å læse og skrive landsmål under trussel om forspildt eksamen. Hadet mot Garborg og Vinje smittet over på Wergeland og Ibsen. De sto alle på makthavernes parti, og de hadde i skummelt ledtog med makthaverne skrevet vanskelig for å gi dem våben til undertrykkelse. Det lykkedes læreren på kortest tid å vende enhver mulig interesse for det vi nu kalder ”skjønlitteratur” om til avsky, ja, til en cementgrå, dødstrett motbydelighet. Den almindelige ødelæggelse av iver og arbeidskraft bredte seg i de fleste lag.

Zapffe vansmektet under kateteret før utkantene i Norge ble avfolket. Nå er Norge selv i ferd med å bli utkant. Industri og handel flagger ut. Arbeidsmarkedet heter internasjonalisering, språk en viktig kvalifikasjon. Men fortsatt mishandles ungdommen med nynorske språkrør fra de innerste daler og fjorder. Bondekultur og venstrepolitikk fra 1800-tallet lever utdødd i beste velgående. Dialekt uten praktisk betydning, mens fremtiden, europeiske språk, vansmekter i skoler, på universiteter og høgskoler med få unntak.

Men det fins også andre grunner til at ungdom avskyr skolenorsk: Engelbretsdotter, Dass, Kingo, Wergeland, Welhaven, Bjørnson, Garborg, Ibsen, Skram, Hamsun, Undset, Duun, Øverland avliver leselysten like effektivt som nynorsken. Kronologisk torturert med renessanse, klassisime og seinklassisisme, barokk, førromantikk og romantikk, realisme og naturalisme, nyromantikk og nyrealisme og modernisme synker ung litterær interesse hen i apati og fortvilelse. Sår som aldri gror hos de fleste, fordi norsklæreboklitteratur er kulturell dannelsesterrorisme mellom permer – overgrep på de fleste lystne og.

Fra denne barndommens uforglemmelige have, skrev Zapffe, gikk de da ut i verden, ”snørr-og skittunger, lømler og svinepelser”, som siden er avancert til miljøskadde barn. Ikke alle, forresten, bare de som skjønte, mente og vilde noe. De andre fandt sig før eller siden til rette som velferdsbefordrende ledd i det kommunale stoffskiftet, kulturbevarelsens flyttebyrå eller i kjødets blotte vedlikehold. De lykkelige som ikke aner hvilke varige men de har gått glipp av.

Kjenn etter; ble vi ikke alle gangs nok uten sidemål og litterære perioder? Altså: Sett den gamle norsken på innbytterbenken. Styrk bokmålsfaget og de euroepiske språkene. Få inn litteratur i skolebøkene som ungdommen kjenner seg igjen i: Saftig og god! Passe rå! Morsom og spennende! Tenksom og engasjerende! Ung og sårbar. Ungdommens ungdomstid er i dag! Skap leselyst og engasjement først, så finner nok skolehverdagens hormonelle krumspring berøringspunktene, det allmenngyldige om det fins, i den lødige litteraturen etterpå. Sammenlig Dolly og Donald med Nora og Helmer, en god begynnelse, ikke sant? For hadde ikke Nora hatt en scene å vende tilbake til, akkurat som Dolly slamrer med dørene år etter år, ville den gamle anarkisten kanskje vært en lutfattig kaffedrikker utenfor Grand Cafe. Den ærverdige.

This entry was posted in Utdanning. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *