0

Førbudte ægg

Når man er blitt gammel, angrer man mest de synder man ikke har begått
William S. Maugham

Derfør va det en av disse dagan at øya lå og dorma attom Lofotvæggen. I vest hadde de blå fjellan møst fotfeste i havet. Østaværet drog pænglukta fra sildolja på Neptun vekk fra slitsomt håndvaska klestørk. Nere i Støa mol Vågen akkurat som gammelkatta te han Pelly. Sjøl satt gubben å slumra i skyggen attom den gråe uthusveggen med ei kaldrøkt pipe i kjeften.

Langs flomålet nedfør det okergule naustet hans Olferd drev to guttonga ørkeslaust. Ka farsken sku mainn finn på? De hadde saumfart Gulstadøya siden isen gikk. Der sku det nu vær tomt før ægg. Men utpå holman låg måse og tenne og tjeld og e og teist. Verpa reiran sine fulle.

Men kossen kom sæ ut dit? Kor få tak i sæ en båt henne? Nere i Erikodden var alt låst. Av lang erfaring. Bærre ei gammel kyle lå kvelva oppe ved det svarte naustet; filéfabrekken kor Andreassen prekkeverer storsei i konkurranse med han Røkke. Men kunne ho gå an, sprukken som ho va med høymuggel nesten ut gjennom bordgangan? Ikkje austover te han Hans Husby. For nært land. Hadde han kanskje ikkje dengt opp en tropp tyskera som hadde prøvd sæ under krigen?

De såg på kverandre. Besættelsen æste i varmen.
Ka va vel telværelsen uten å drømme om nokka stort?
Åsså må vi jo tenk på matauka, sa han Yngvar.

Knusktørr va kyla ganske lett å få på vatnet. Og mens karfolka slumra før siste økta etter kokfesk og poteter, og kjærringan sto i oppvasken og sang med han Jens Book Jenssen, auste og rodde de sæ ut vågen som om livet bærre va en brøkdel av tilværelsen. Ka den jo også e. Men nu va det ikke bære eventyret som lokka og vinduan mot sør som såg på dem. Hadde de nesten ikkje kommen utfør Erikodden, så skvalpa halve støa rundt anklan.

Men tenkte de på å gje sæ? Aldri! Ro på land? Vettet strakk ikkje tel før sånt. På vei mot Haugklæppan og tusenvis, ja, kanskje titusner av ægg?

Ikkje snakk te oss…

Uoppdaga og lågt i sjyen tørna de vestover med Langskjæret om babord. Svette og saltvatn fossa om kapp.

-Du må ro litt, stønna han Bjørn. Brennfort bytta de. Med auskar og spenntak i tofta nærma de sæ utsida av Neptun. Havet ble straks meir truanes. Ikkje kunne de svøm heller. Sku de sette kyla på nærmeste land og førduft? Men så va det slik, at nu rant ikkje Hasselfjorden fullt så fort inn, syntes de. Hadde ikkje den gamle dama begynt å bli smalar i sprekkan? Litt sto det kanskje om livet, men ikkje heilt, blei de enig om. Uten å nevn det med et ord.

Å kem hadde vel mot te å være feig i så fint et ver?

De rodde og auste, auste og rodde. Haugkleppan blei større. Indre syner av reir fikk enda meir farge. Vokste. Snart var de så nært at de kunne hør lyden fra alle æggan. Nesten.

-Nu gjeld å vær snar på land, førmante han Yngvar, de kom inn i det svake dragsuget som braut i le.
-Ser eiarn oss, bryt hælvete laus.
-Ka?
-Då kjem han med motorbåten og blyhaggel.
-Ikkje salt og peppar?
-Nei.
-Det e ikkje sant!?
-Vesst fan e de sant!
-Ja, men kossen kan du vette det?
-Æ berre veit det!
-Ja, men du har jo ikkje sagt nokke om det før?
-Æ bærre trur det.
-Trur?
-Nån har sagt det.

Han Yngvar sto fremme og tok av før støyten då kjølen skrapa mot steinan. Fugglan hadde før lengst ant uråd. Sirkla og dukka og skreik. Et tordenvær. Sola gikk nesten ned. E i svart og kvitt og brunt plaska ned i sjyen. De skimta reir med nån etternølar oppi oppetter heile holmen. Nokka strauk over nakkhåran med et gaul.

Hælvetes tennjævel! Udyr!!

-Vi dræg kyla heilt opp så ho tøm sæ før vatn. Yngvar var like rask i haue som i vendinga.De tok av sæ gensran. Knaut arman sammen og plukka. Ho, ho, ka va det vi tenkt! Ægg som som førbuden moltekart på myran te han Røst. Og enda meir spennanes. Glømt va slit og angst og lange arma og vatn nesten til knes.

Redd? Redd! Nei, kom ikkje her.

-Vi må gje oss.
-Ja, nån kan ha sett svermen over øya.
-Kom igjen, før farsken.

De kom sæ ut av rusen. Småjogga nedover bergan. Plomma og æggekvite rant nedover knean med skrubbsår fra et eventyr i går. Men ka farsken? Vi har vært på Haugklæppan, gaula de i kor og skauv ifra.

Framtida eksisterte ikkje. Den kommer jo alltid tidsnok likevel…

Kyla trutna stadig meir, og det gikk adskillig lettar å ro heimover. Ho, ho, aldri hadde de sett så mange reir. Kem e vel redd for litt blyhaggel, ka. Kyla flaut såpass at de tel og med dresta sæ i framskotten aller snarest.
Før en fangst! Årets vågestykkje, d var d d va! Ja, kanskje tiårets. Hundreårets minst, blei de enig om. Ka kom de andre gutan te å sei nu, ka! Feigingan. Det tør de ikkje å gjør etter oss! Småausanes hamla de innover den bleikstille vågen i kveldinga. Kikka smått over ripa etter flynner og stembit.

-Kor mykje folk det e nede i fjæra, Bjørn, kom det fra han Yngvar som satt ved åran.
-Kan det ha hendt nokka?

Bjørn snudde seg.

-Dæven steike han…!? Plutselig merka han underlig sterkt vannblemman i nævan og verkende muskler over heile kroppen etter basketaket med kyla. På steinan i Erikodden kunne de nært nok nå sjå mødre og fedre og søsken og telskuera som ville være med på siste akta.

Gutan såg på kverandre. Uroa seig innpå som ei kald havtåke. De la sæ på åran igjen. Ska vi hiv æggan over bord? Snu? Lægg på svøm fra overmakta?

-Kom i land!
-Hør dokker, kooom dokker i land!!
-Jævelunga.

Sommerdagen fraus te.

-Dokker kunne jo ha drukna.
-Før helvete!
-Ka e d dokker tenk på!
-Vi har jo leita etter dokker i timesvis.

Forløst angst sto te knes i støa og lyste av lettelse. Haugklæppan førdampa. Her va ingen gode råd dyre længer. Det skjønte de jo. Av erfaring.

Gutan såg på kverandre. Seig inn støa. Ho? Hadde de ikkje overlevd, kanskje, te knes i vatn i ei morken kyle, ka? Rodd før ægg og drøm og matauk. Berre før å hør bruddstykka av…juling…bryt bjørkeriset sjøl…bank…ungjævla…straff…bærre vent…

Nu sto det om langt edlere deler enn livet sjøl.

Tåran kom sakte hos begge, men ka nøtta det?
I den andre enden av sommarn venta jordbærlandet te ho fru Svendsen. Og gutan skulle nok få mellomtida tel å gå på andre vis også…

Harde never hogg tak i kyla.

This entry was posted in Fortellinger fra Nordland. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *