0

Kunststøkket

Barn fyller et hjem med fred –
når det sover.
Gunilla Dahlgren

Uthuset hadde faren gjort. Folk gjorde sånt før i tida. Bygde sjøl. D sto med ryggen t Molla Strand skogen. Slik blei utedassen skogens nærmaste nabo. Iskald og nesten luktfri om vinteren, gasskammer om sommarn. Finansiert av Marshallhjelp, Husbanken t han Gerdhardsen og nesten omkostningsfrie tørk fra Vesteraalens Avis.

Va d nokka sak, ka?

På andre sida av skogen trona eiarn. Øverst på Strandbakken kor vi kom opp minst i hundre nederst om vinteren. Omfangsrik attmed kjøkkenvinduet på utsida med lange aua om en stakkars fot skulle trø i det skrinne kuforet bortfør huset. Snarvei når feskdilla herja som verst.

Nu va d ju ikkje nokka skog å snakk om egentlig. Men rik va den på stråle beine rognskudd perfekt for å fesk i overskya ver langs vårkåte ørretbekka. Og stor nok før leken. Vesst! Ja, og så høg va nån tre at kråka bygd reir medt inne i. Så lenge d varte. Ka d nu som oftest ikkje gjorde…

Av og t låg eiarn på lur før å sjå om d va nån ho kunne ete opp levanes. Tel og med en fin sommardag lista ho sæ bakpå mæ, men trødde uheldigvis på den berømte tørre kvesten. Æ heiv mæ rundt. Og der sto vi. Ho stor og tung med ei diger grein hæva. Æ smidig og sterk med far min på flanken. Han dreiv med nokka stein oppfør huset.
Nu va d alvor. D skjønt alle partan mens vi stirra på kverandre. Lynsnart greip æ tak i slagvåpnet. Vrei mæ rundt og la d over skuldra. Nu bar d i fullt firsprang gjennom underskogen ned mot gjerde t han Gustav under gjallanes krigsrop. Der braut den overvektige stridsvogna sammen, mens æ gjorde en omgåanes bevegelse i retning fadern overende i steinrøysa med gaplatter og tåretørk. Hør æ ikkje han ennu! Og utbrudda fra ho om avkommet og opphavet og kommanes generasjona.

Et kjært minne brente sæ fast i tidens tann.

Hausten begynt etter kvert å gjør om augusten t kortere daga. Mens vi engstelig holdt øye med jordbærmodninga hos ho fru Svendsen, planla vi neste trekk mot nabolagets plagånder. Grebba oppe på Strandbakken kom i særklasse øverst på hevnlesta. Langvarige stillingskrig med små forpostfetninga skulle nu gå inn i en meir aktiv fase.

Tvers overfør huset t ho Molla med grusveien i mellom lå d en haug med stein og jord og gress naturlig i terrenget. Halvparten ligg ennu der. Det perfekte utgangspunkt for et bakhold kor vi kunne sjå gjennom vinduet og rett inn i fiendens kjøkken. Full kontroll. Og just akkurat då ho Molla og mora hadde satt sæ t med kveldsmaten, låg Yngvar, han Arne og æ i stilling attom haugen.

D hadde vorre en god sommar. Sol og tørke lukta godt i d stadig tettare augustmørket. I vest dirra og døde siste dagslyset ut over havet og fjellan. Gult eldslys sto ut fra kjøkkenvinduet kor freden herska på innsida. D gjorde godt med mat, d kunne de gutmagan kjenn på sæ.

Sekker på at d ikkje va folk i nærheita og heilt umulig å sjå nokka på utsida av den mørke ruta, sneik han Yngvar sæ over veien. Attom haugen gav vi rutinert ut metervis med nylon fra en Bjellands. Framme attmed veggen huka han småseiångeln fast i d halvmorkne bordet under kjøkkenvinduet. Bærre meteren fra kvinnfolkan. Fra ångeln hang d et blylodd halvmeteren ned på bordkledninga.

Redskapen va i havet.

Nu va det bærre om å gjør at vi fikk storfesken t å glefs i sæ agnet!
Tebake i sekkerheita attom steinen førsekra vi oss at d va tomt før folk på veien i begge retninga. Kjerringan åt i fred og førdrageligheit. Nu tok den slutt.

Klar?
Ja
D sitra i kroppen
E du sekker på at ångeln e orntlig fast?
Ka du trur
vesst fan e den orntlig fast.
Klar?
Klar. Dræg.
Førsektig løfta æ blyet ut fra væggen. Om å gjøre at lyden ble sånn passe når loddet traff bordgangan. Ikkje før sterk, ikkje før svak
Donk.
Dette var kunst
på et passe høgt nivå
Donk.
Perfekt!

På d andre donket såg vi gjennom vinduet at gaffeln stoppa sånn halvveis hos ho Molla, fred være med ho. D krasla i kroppan attom haugen. Lyden måtte ikkje vær så sterk at ho kom utfør nova. D va om å gjør at de fortsatte etinga og i stedet lurt bærre litt attmed matbordet på ka farsken d va de hadde hørt før nokka.
Sekunda gikk og jau, der begynt også kjeften å bevæg på sæ.

Blyet
blei trukke
litt længer
ut andre gången
kunst
på et enda litt høgar nivå
Donk!

Kniv og gaffel og drøvtygginga stoppa heilt opp. To ansekta snudde sæ mot den mørke ruta. Kvitt hår bøyd sæ fremover. Hender dro ned spiralsnora. Gnei på ruta. To par øya stirra anstrengt t det ytterste mot tre huvkanta usynlig mellom gule gresstrå på andre sida av veien.

Latteren gurgla.

Nu gjaldt det!
Ikkje røys dokker opp, før fan
Men, nei.
Kjerringane tok opp etinga.
Vi pusta letta ut.
Lo hemningsløst uten en lyd.
Donk!!

Kunst i et enda høgar stadium utløste med d samme den neste etterlengta bevægelsen. Førsektig la ho Molla fra sæ bestikket og lista heile sin velde bortover gulvet. D va så vi nesten kunne hør at golvbordan ønka sæ i sakte film. Enda meir førsektig åpna ho kjøkkendøra og smaug sæ ut om det e mulig at en slik kropp kan smyg. Mora satt igjen musestille.

Nu nærma d sæ et enda meir kritisk stadium. D kvite ansektet kom listanes frem i lyset fra utepæra på hushjørnet. Og etter kvert heile ho Molla som ho såg at d ikkje va nån under kjøkkenvinduet.
Speida etter livstegn andre plassa.

Med folda samvittigheit og knepte hender ba vi om at ho ikkje måtte gå bort t vinduet. Vi va ju bærre kommen gjennom halve hevnaksjonen. Slapp ut pusten då ho med overlegent hoftefest roterte et par gånga før ho førsvann attom hjørnet og ei ytterdør som slamra innte. Vel inne i det opplyste kjøkkenet bort te matfatet. Løfta ei brødskive t kjeften mens ho veiva med bordkniven.

Uovervinnelig
Trudde ho.
Men dettan va
Kunst.
Som sagt.
Klar?
Klar
Donk!
Donk!!
Sonk!!!

Blyloddet hamra inn i bordkledningen.Vi såg at kvinnfolkan stivna brøkdelen av sekundet. Så reiv ho Molla t sæ spiralopphenge på gardinan og sterra vilt ut i mørket. Fór opp fra stolen. Den store kroppen slengra og spant bortetter golvet som ei løpsk høyvogn. Reiv opp kjøkkendøra og runda hushjørnet sekundet etter på hosslestan så grusen skvatt. Kava sæ frem t kjøkkenvinduet kor ho i ei lang stund verra nattblind frem og tebake uten å skjønne et dugg mens ho skreik nokka heilt ugjenkjennelig.

Ikkje et menneske å sjå!

Nu greidd vi ikkje å hold oss længer. Vi nådde åsså høydepunktet. Førtrengt latter steig opp i augustkvelden. Et triumferanes trestemt hyl så d blei dødsstille borte i den førplaga lyssirkelen. Et kjent og sekkert tegn fra tidligere bakhold på at nu måtte retretten begynne, då det plutselig nappa overdådig i dypet under kjøkkenvinduet.
Fast fesk!? Hælvete! Det va ju ikkje meininga. Hadde vi huka ho Molla kor henne?

Nu gjaldt det.
Vi måtte
ha med oss
redskapen.
en førmue.
småseifeske
te våren!
hælvete!!

Vi røska te.

Plageånda gaul berre værre.
Dræg før hælvete, skreik æ.
Men om den sett i leppa? Han Arne såg alvoret.
Dræg!!
Ja, men om ho sett fast på ångeln!
Neeida!
Men…

Dræææg!

Det va tegn t galskap i begge ender av snøret akkurat som alltid når storfesk hadde slukt agn og søkke. Småseinylon sto og sang som en fiolinstreng over grusen på toppen av Strandbakken. I leppa? Dæven steike i…
Så løsna det, og vi løp for livet mot skogen. Såpass skjønte vi.

Innimellom trean kaste vi auan bakover. Der sto ho og gaula nokka om jævelonga og jævelonga og jævelonga. Kjerringa va på d nærmaste blitt stam. Verra bortover mot veien. Stoppa opp i mot mørket. Veiva med arman. Innså omsider at slaget var tapt. Snudde og tuslet tebake. Rundt hjørnet. Passe førkrumma i lyset fra den enslige pæra.

D slamra ikkje en gång i bislagdøra etter ho.

Godt gjømt i skogkanten med hjertebank, seiersrus og undertrykt latter drog vi t oss blyet. På den blanke småseiångeln satt d gress og mose og et meshandla rutat tøystøkke. D ligna søkkanes på ei forklelomme, bestemte vi oss før. Og i lyset fra lommelykta så vi ikkje nokka som ligna menneskeblod på en rusten småseiångel.

Før en lettelse. Seieren va fullstendig!

Månen hang over Lofotveggen då vi kom ut fra skogen på andre sida.. Lysstripa over den småkrusa vågen peika småskjelvanes rett mot oss. Og smilte han ikkje litt breiar akkurat i kveld, tru? Og litt skjeivar? Jau, han gjorde, blei vi enig om. Va d kanskje ikkje som de voksne alltid sa; at d va meir mellom himmel og…

Ka dokker har gjort før nokka i kveld? Brød og sirup sto på bordet som vanlig. Neeei, vi har nu bærre vorre litt rundt omkreng.

Og vesst skulle d ta lang tid før nokka anna kom før en dag…

This entry was posted in Fortellinger fra Nordland. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *