0

Tråder

Det va rett etter krigen. Folk levd bra på minst mulig. Mest levde de med kverandre:

Ei hånd når det trengtes.
Fesk fem daga
i vekka.
Sirup på brødet.
Appelsin og epla
te jul.
Mat nok.
Godterier,
et sug og
en evig mangel.
Nesten uoppnåelig.
Penga som ikkje strakk te.
På den tida va det Spinneriet levd. Det levde. Spant tråder før han Gerhardsen låste folk inne i tungindustrien. Landet skulle bygges. Hundre og femti år modernisme banka på døra i den minste avkrok og laga spøkelsesbya på skakke av gamle fiskevær.

Når den fregnete guttongen kom over den slake bakketoppen med Lofotveggen i ryggen, så han rett inn vinduet på loftet. Ho var alltid der, visste han. Ofte kom han til den store gule trebygningen. Helst medt på dagen om det passa.

I alt slags vær.
Våt når det regna
neggelbett
når det snødde.
Søkte varmen
oppe på sorteringsloftet.
Eller nede i fyrrommet.

Han Rasmussen, ja.Han kunne være sint, men aldri på guttongen. Det herska en stilltianes overenskomst mellom de to. Rastløse guttenever vekk fra ratt og brytere og verktøy og du kan varme deg i dampskyan fra fyrkjeler. For Rasmussen snakka med folk, han.

Det står ofte stor ørret i utløpet fra turbinan, fortalte guttungen.Ja, sa han Rasmussen, de varmer seg i turbinvannet; venta på at du skal ta dem på rømakken, med et skrått blikk.

Guttongen led av kronisk fiskedilla. Han sverga til rømakk! Han Yngvar på Kassenbakken til kvit. Ørreten tok vel ikkje på kvitmakk, ka i h…? Det hadde fyrbøteren og smeden nede i det varme hjertet av Spinneriet for lengst skjønt nokka av.

Fy farsken, kvitmakk, altså! Hørt på maken! Svart hav! Uår!

Og når han blei varm måtte han en sveng te utløpet av turbinvannet før å sjå etter…

I de slitte trappene traff den småvokste gutongen ofte på han Støckert. Morsk. Så ut som det alltid var nokka i veien. Men det var ikkje en maskin på Spinneriet som ikke måtte gi tapt for han Støckert.

Hjulene svingte og trådene spant. Spant og spant. Også om kveldene når mora ekstrajobba der i blant. Guttongen og han Støckert kjente hverandre. Dessuten var han kamerat med han Bjarne. Det hjalp, men mest fordi bestemora herska oppe på loftet. Der lukta det stramt av støv og gammelt tøy under skrått bjelkelag. Masse støv. Hauger av tøy som aldri tok slutt. Ho hadde sortert der i mange år.

Værfast liksom.

Seig som ei kystkvit kronglebjørk langs stien inn mot Båtvatnet. Hadde ho kanskje ikkje plukka tyttebær på Husbykollen med blyhagl nummer seks og bomskutte ryper og bannskap susende over skautet i september kanskje? Fra yngsteguten! Nu ble ho Aagot og Spinneriet gammel sammen på femtitallet. Sleit på hverandre.

Spinneriet levde lenger enn ho…

Under vinduet sto det slitte bordet. Brune og grå årringer. Det var der hun spiste nista og kaffe med melk i. Derfra så de Lofotveggen stå på hau i havet. Han brukte å komme opp til bestemora akkurat på den tida da fabrikken stilnet. Og det var alltid nok mat til begge to. Kom han etter at ho hadde spist, var det minst ei halv skive til overs.Sulten og kaffetørst og sugen på røyk lente den værslitte bygninga seg tilbake med ryggen mot en ullsekk. Skjemt og alvor steig opp mellom skyer av karva blad.

Herregud,
kor godt det smakte!
Rød.
Blå.
Mix og
karva blad
Heilt ufarlig på den tida.

Etterpå kriga han. Det knirka i gamle gulvplanker. Kuler, sa han med en finger tvers gjennom brente hull i gamle uniformer. De skulle bli til nytt garn lenger nede i dypet av den store trebygninga. Eller noe sånt. Guttonger kunne jo ikke vite alt heller.

Nu må du nu pass dæ, Bjønne, hver gang når han gikk. Det var det eneste han ikkje likte. Kjælenavnet. Men han fant seg i å være Bjønne for henne. For hun var den hun var. Nokka viktig i hele livet hans. En stabbestein. Lykkelig løp han ned de slitte trappene. Sidelengs forbi han Støckert med olje i håret og en ny maskin på samvittigheita. Klar til å spinne nye l lange tråder.

Fra bakketoppen vinka de to til hverandre.
Bestemora med ei lørve eller nokka sånt
Gutongen med en ettøring eller en toøring
i ei svett og lykkelig hand.
Størtrik med en femøring.
Alltid hadde hun nokka til overs.
Og like ned i bakken lokka Gulstadbutikken
med bruspulver og Smørbukk.

Det visste både han og bestemora nokka om…

This entry was posted in Fortellinger fra Nordland. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *