Husfilosofen

Professor og filosof Jon Hellesnes spekulerte i Aftenposten over krigsteoriens rettferdighetsprinsipper i forhold til Irak-krisen. Han tror bare flaks kan hindre at ”USA og dei andre krigarnasjonane (f.eks. Norge)” utløser massedrap og destruksjon av sivilsamfunnet.

Mange deler filosofens angst. 1900-tallet ebbet jo ut med 33 000 000 millioner døde som følge av krig mellom stater; derav 4 000 000 millioner som følge av krig mellom demokratier.

Kan det likevel være at filosofen begynner sine moralske spekulasjoner i feil ende?

Human Development Report  (HDR) 2002, publisert av United Nations Development Programme (UNDP), bemerker at da det 20. århundret ebbet ut, hadde totalitære regimer myrdet 130 000 000 ubevæpnede barn, kvinner og menn. Autoritære regimer avlivet 29 000 000, demokratiske 2 000 000. Drapene ansees ikke som uflaks, men settes på begrep av ordet democid, eller regimers mord på ubevæpnede enkeltmennesker eller grupper mennesker, der folkemord og politiske mord inngår. Rapporten sier at de største myrderiene foregikk i Sovjet-Unionen, Nazi-Tyskland og Kina. Solid kildemateriale (som filosofen kan låne hos FN-sambandet i Norge), anslår tallene til hhv. 62 000 000 (1917-1989) og 21 000 000 (1933-1945), mens Kommunist-Kina myrdet flest etter 1945, 35 000 000 (1948-1987).

Nå spør jeg: Hvorfor unnlater Norges eliter å involvere seg i og analysere moderne diktaturers ufattelige bestialiteter som følge av politisk og religiøst idevanvidd? Hva kommer det av at en ikke påbegynt krig har utløst en bakvaskelseskampanje mot demokratiet USA, med demokratiet Israel og jødene som metode? Det var jo ikke innenfor grensene til disse statene massemordene fant sted. Kan det være at noen vil sløre til sin hyllest til historiens verste despoter og drapsregimer? Gikk to tusenårs antisemittisme under jorden etter 1945 bare for skams skyld?

Hvorfor må norske myndigheter stå skolerett når den kjøper krigsutstyr fra amerikanske selskaper med israelske underleverandører, mens politikere og næringsliv fra høyre til venstre bukker for kineserne, representanter for verdens verste diktatur etter 1945 – eller løper barbent i sanden og koseprater oljepriser i muslimske diktaturer?

Hvorfor går ikke den norske samvittighet i tog til Yongstorget, debatterer på TV og synger i radioen om 169 000 000 ubevæpnede barn, kvinner og menn som hatet diktaurene og ble slaktet ned derfor?

Politiske, filosofiske, professorale, geistlige og andre stemmer har i lang tid fortalt Aftenpostens lesere hvor dypt Israel og USA har sunket i anstendighetens univers. Da kan vel også denne overordentlige tankekraft svare på tall og alle spørsmål som er vist ovenfor?

Verdens største diktatur har snarest vært innom. Invitert av ordføreren. Han var imponert over delegasjonens størrelse. Uvitende om at regimets etikette bevisst legger an på å imponere. Motpartene skal føle seg viktig. Det mørner moralske innvendinger.

Man skal helst ikke ha god hukommelse for å sysle med politikk. Derfor kan Kommunist-Kina, et av tidenes verste totalitære diktaturer i følge Human Development Report, 2002, okkupere Tibet siden 1956. Ingen vil eller tør bry seg. Tilnærming til Kina er servilitet satt i politisk og diplomatisk system. Det har åpnet for vestlig kapital som har siklet over diktaturets markeder i årevis. Underdanighet perfeksjonert til rå realpolitikk. FN har ”glemt” Tibet fordi halve FN består av diktaturer. Det samme har Sikkerhetsrådet. Men så er et stadig maktfullere og markedsforlokkende Kina fast medlem akkurat der. Slik sørget rådet for at folkeretten ikke gjelder for hvem om helst.

Har det affisert Rød Valgallianse? Partiet gremmes nok over utviklingen innenfor diktaturet. Ettparti-ideologien sto jo sentralt i deres syttitrallsforestillinger om at styresettet i det ”sosialistiske” eksperimentet i øst var vestlige demokratier langt overlegent. Hvordan fordøye at kineserne drikker Coca Cola på McDonald i Peking, når rikshawen for lengst skulle ha rullet i Washingtons gater? Nei, det var sannelig ikke greit å hylle diktaturets representanter. Derfor gikk RV i dekning under besøket. Heller gikk det jo ikke an å stille med plakater og slagord for det tibetanske folket og undertrykkelse og mangelen på menneskerettigheter i ettpartistaten. Hvorfor lage forvirring? Tider kan jo komme. Partifellene i Norge satt derfor musestille under besøket. Her var det verken amerikanere eller jøder man kunne hetse. Altså ingen grunn til å bry seg. Derfor la også restene av landets venstreside lettet munnkurv på seg selv under besøket. Selv avisene mistet munn og mæle.

Det moderne mennesket, kom Georg Bernard Shaw fram til, har én dobbelmoral: én vi snakker om, men ikke lever etter, og én vi lever etter, men ikke snakker om. Med den    usynliggjør noen diktaturenes roller i verden. Andre bruker den til å fortie massiv undertrykkelse med. Den stryker hårene mildt og behendig. Slik kan alle med god samvittighet kjempe mot alle om de beste økonomiske posisjonene og kontraktene, arabisk og afrikansk olje som kinesisk ting-og-tang. Vår stortingspresident ikler seg den når han drar til Kina for å feire femti års diplomatiske forbindelser mellom diktaturet og Norge. Omtrent i det samme tidsrommet utryddet Mao om lag trettifem millioner uskyldige landsmenn på forskjellig vis.

Marked og profitt har gjort det nødvendig å sløre til og glemme vår samtidshistorie. Av alle holdninger kan det se ut for, at den moralske har utviklet seg til den mest uanstendige.

Det har vært mye snakk om husmannsånd den siste tiden. En sjelstilstand som visstnok skal ligge på tvers for utviklingen. Nå var husmannen en viktig del av økonomien i landbruket. Mesteparten av arbeidstiden la han ned på gods og storgårder utenfor eget bruk. For å overleve sto kona i den grad for driften av plassen at hun var den egentlige husmannen. Sosialt, politisk og religiøst undertrykket var de fleste. Overbefolkning og industriell revolusjon drev ubønnhørlig innover de magre jordlappene. Lyden fra slåmaskinen overdøvet suset fra ljå i mykt gress og la mange hundre års gårdsfelleskap og husmannsvesen øde. Fattige, stolte, døds slitne, nysgjerrige, modige, kreative og eventyrlystne vandret de ut. De fleste dro til Amerika. De som overlevde var med på å bygge verdens største demokrati og økonomi. Få vendte hjem igjen. Slik var den egentlige husmannsånden. En kraft som kjente fattigdommen med harde træler i; fysisk utmattet år etter år.

Industrikapitalisme avløste handelskapitalisme. Arbeid og mennesker ble til byer og tettsteder. Arbeiderkamp. Først fattige, siden rike. Hundre år senere begynte man å miste fotfeste. Arbeidsplasser forsvinner. By og bygd mister i økende tempo økonomisk grunnlag. Norsk skipsbyggingsindustri startet utforbakken på sekstitallet. I dag er Aker Brygge landets finanssentrum. Restene av jordbruket overlever på subsidier inntil EU. Kystens ryggrad radbrekkes av rovfiske. Fremtidens fisk dyrkes i bur. Det går med tre kilo ferskfisk som fôr per kilo burfisk. De store med verdensmarked, spesialiserte nisjevirksomheter og statlig subsidierte klarer seg inntil videre. Visste du forresten at det fins ”sammenleggbare” bedrifter som forflytter seg lynraskt mellom lavkostland lenge før bunnlinjene skifter farge?

Akkurat som rammebetingelsene emigrerte nesten en million nordmenn, slik skjer mye av næringslivets fornyelse utenlands. Men i dag fylles ikke gapene bak utvandringen opp. Sytten tusen industriarbeidsplasser ble borte i fjor. Hvorfor bruke penger i gressgrinte strøk oppe ved iskanten, sett bort fra olje og gass, tilknyttet virksomhet og finans? Knoppskyting i det lokale bedriftsliv høres flott ut. Måtte fromme ønsker om mange nye arbeidsplasser i løpet av 10 år oppfylles. Men fisk hales opp utenfor norskekysten, fraktes til Kina, bearbeides og selges på det norske marked uten at vi kan konkurrere.

Som en dampveivals kjørte teknologi, kapitalisme og marked over gårdssamfunnet på 1800-tallet. Nå likviderer valutaspekulasjon, profittjag og internasjonal konkurranse og markedsforhold av nødvendighet norsk næringsliv i økende tempo. Kapital flyttes jorden rundt og tilbake med et par tastetrykk. Klikk! Det gjør vondt. Slik nittenhundretallet forflyttet folk inn til byer og tettsteder og velstand, slik utvandrer utmattede bedrifter med nytt håp. De som overlever, bidrar til knoppskyting i andre deler av verden. Akkurat som husmennene. Men som de undertrykte og kreative kommer de færreste tilbake.

De to sterkeste industriområdene i Norge er Oslo og Grenland. Regiondannelse betyr økt sentralisering. For den samtidshistorisk interesserte utviklet bl.a. Arbeiderpartistrategen Tormod Hermansen tanker om fremtidige regioner allerede på sekstitallet. Men tiden var ikke politisk og økonomisk moden. Uimotståelige har den bejublede og forbannede utviklingen gjort Larvik til utkant som forutsatt. Hvilken region skal man krabbe opp på?

Før var en rotur på Farrisvannet ukens høydepunkt. Så dristet vi oss med Petter’n over Skagerak. Nå tar vi en svipphandletur til London. Ferier under eksotiske himmelstrøk er like vanlig som tur med gråhvitt spisstelt og sykkel var det. Om noen år overtar teknifisert produksjonsmidler for fullt. Arbeidsledigheten kommer til å øke dramatisk. Bløffen om bærekraftig utvikling trer synligere fram. Oslo blir utkant. De heldige og dyktige drar med raske pendlerfly til arbeidsplasser lenger syd. Noen returnerer til Larvik, golfbyen; ideell til ferie med handlegater, kultur, boligblokker og spahoteller til knes i fjorden. Selvsagt vet investorene hva de gjør.

Så kan man spørre: Kom utviklingen på tverke for sin egen utvikling eller var det husmannsånden som gikk? Tja…

«Det å bygge velferdsstaten er kanskje ikke en særlig fengende visjon, men ikke mindre viktig av den grunn (min uth.)» Jens Stoltenberg i  Det Norge vi vil ha, Cappelen, Oslo 1988.

Årets valgkamp er, som tidligere, elendighetstilstanden i landets helse-og omsorgsvesen. Behandling av enkelte pasientgrupper innenfor f.eks. eldreomsorg, psykiatri  og mennesker i økende køer foran operasjonsbordene har fått diagnosen mentalt og fysisk overgrep. Organisasjoner og fagfolk, allmennheten og pasientkategorier er fortsatt enige om at tilstandene innenfor deler av velferdsstaten er en skam.

Stoltenberg var klar om årsakene til tilstandens elendighet(ibid.): «Sammenliknet med andre vestlige industriland bruker Norge ikke mye penger på de egentlige velferdsgodene som f.eks. helsestell, utdanning og eldreomsorg(…) I hvert fall er det forholdsvis lave offentlige forbruk i Norge en del av forklaringen på at det til dels er betydelige mangler ved det norske velferdssamfunnet.»

Thorbjørn Jagland var også bidragsyter i Det Norge vi vil ha. Han forklarte de betydelige manglene i denne delen av velferdssamfunnet slik: «Profesjoner innen helsevesenet kjører fram folk i rullestol som argument for økte bevilgninger, til tross for at alle ser at det er effektivisering som trengs.»

Ser en bort fra statsministerens usaklige og usolidariske hovedsetning, satte altså for ni år siden to blant Arbeiderpartiets og landets mest framtredende og innflytelsesrike tillitsmenn fingrene sine på akkurat de punktene, som alle er enige om har vært grunnene til så mange mishandlede mennesker innenfor den norske helse-og sosialomsorg i så mange tiår under Arbeiderpartiets ledelse.

Det er lett å konstatere at ansvaret for manglene innenfor denne delen av velferdssamfunnet er alle partiers ansvar (Det er vel bare Inge Lønning som ser bjelker i andres, men ikke egne øyne). AP-regjeringene har i posisjon etter 1965 i økende grad støttet seg til høyre og venstre. Man har samarbeidet med Høyre, Kr.f., Sp, V og Frp i den økonomiske politikken – samtidig som hospitsene i Oslo har blitt fylt opp med psykiatriske pasienter, gamle har vært dopet ned i sine institusjoner i økende grad og  smertene i sykehuskøene har økt. Likevel er det AP som må ta det største ansvaret for en utvikling som har brutt med erklærte menneskerettigheter som f.eks. retten til trygghet i det samfunnet man lever i.

Det er jo vi, sier statsminister Jagland, som har ledet an i utviklingen i Norge siden 1936.

Reiulf Steen sa i Ideene lever, Tiden Norsk Forlag, 1992, at arbeiderbevegelsens viktigste bidrag til den siviliserte tenkningen er solidaritetsideen. Vi må våge å gripe fatt i virkeligheten slik den faktisk er og samtidig stå fjellstøtt på våre grunnleggende ideer. Og da snakker vi om, sa han, demokrati og likhetsidealet.

På dette grunnlag kan en hevde at behandlingen AP har gitt mange mennesker innenfor deler av helse-og sosialomsorgen radikalt bryter med partiets ideologi. Sosialisme er jo nettopp å sørge for at alle mennesker i samfunnet har like muligheter. Når Steen legger ut om at ideologiene døde (ibid.), men ideene lever, må en derfor stille spørsmål om ikke også ideene er i ferd med å avlide bakerst i køen.

Stoltenberg skrev videre i 1988 at «Det betyr at et mindre helsefarlig miljø og færre trafikkulykker egentlig er et mer grunnleggende mål enn et bedre helsevesen.», og ramser  opp hva han ser som viktigere enn å forbedre helsevesenet: Kulturpolitikk og satsing på idretten, boligbyggelag og musikkorps. I tillegg, skrev han, må vi i 90-årene styrke de frivillige organisasjoner og samvirkebevegelsen.

Tanken om å forebygge kunne vært god. Men ser en på regjeringens unnaluring på disse områdene, vakling i miljøspørsmål, den økende trafikken kombinert med en veistandard på europeisk bunnivå og en helse-og sosialomsorg fortsatt på det samme bunnivå, forstår en jo  hvorfor Stoltenberg har det kjedelig på jobben.

I Det Norge vi vil ha jukser Stoltenberg også med historisk kronologi for å skaffe seg billige politiske poenger. Det var ikke morgendagens pensjonister  som fikk Husbanklån med 2.5% i 50-årene; som surfet på rentefradragene og inflasjonen på 70-tallet slik at staten betalte ned mesteparten av lånene på boligen og hytta. Disse menneskene var på den tiden voksne kvinner og menn som hadde opplevd de harde tredveåra og kjempet under krigen.

Mine foreldre var noen av dem. Far min hadde arbeidet med kroppen fra han var ti år og kunne med rette kalles arbeider. Da han lå og døde av kreft på et nedslitt og underbemannet sykehus i utkantnorge  i 1991, fortalte han at legene riktig nok hadde gått visitten hver dag, «men du skjønner det, Bjørn, sa han, de var svensk, så jeg forsto ikke hva de sa». Inntil da hadde han pleid sin senile hustru i flere år. Hun kom senere på et sykehjem. Dette var så effektivisert – eller omorganisert for å bruke Jaglands ord – at hun måtte stå opp utpå formiddagen og legge seg seint på ettermiddagen. Og når hun ikke sov eller lå i sengen satt hun på en stol. Hun fikk mat.

Det er blant annet denne «dessertgenerasjonen» Stoltenberg skriver så hånlig om i Det Norge vi vil ha,  noe som viser at å lese om demokratisk sosialisme ikke innebærer å forstå hva likhet betyr. Å ete bare sirup på brødet hver dag år ut og inn kan heller ikke forstås mellom sosialøkonomiske permer på UiO.  Å bli fortalt om de harde tredveåra gir ikke erfaring av å ha levd på den tiden. Det er med andre ord ikke mulig å forstå solidaritet i allmenn forstand  blott ved å arve ideen om solidaritet.

Derfor kunne ikke selv pappaer med lang fartstid hindre at visjonene gikk tapt hos de  politiske elitene som har ledet Arbeiderpartiet og landet de siste tiårene – en mangel på sosialdemokratisk tenkning og handling som har gått verst ut over de aller svakeste i samfunnet.