I Norge gjelder vi grisunger uten bedøvelse. Altså ikke i de økonomisk EU-landskapene som prydes av urørlige blåfargede anabole steroidokser. Heller ikke rullet testiklene i den genmanipulerte villmarken, på andre siden av havet, vi utvandret til i vår ytterste religiøse og økonomiske nød. Nei, ugjerningene kom til oss fra et grisefjøs i vårt prektige fedreland. Og kanskje var det en av etterkommerne til den uavhengige odelsbonden, du vet, han som langt innpå 1800-tallet møtte kulde og uår med hevet hode og åpent skjortebryst. Ja, var det nettopp han som holdt en gråtende grisunge etter bakbeina, mens drengen skar vekk testiklene så blodet sprutet og forrettet en lemlestelse, nei, en slags henrettelse i vår fulle offentlighet der kjønnslemmer regnes som dødssynder om de er aldri så mye kunstnerisk iscenesatt?
Skjærer man med kniv i små grisekropper uten bedøvelse går produksjonen så mye hurtigere, sa kvinnen fra griseavlslaget. En truende antydning om hva en smule humanitet kunne få for betydning for prisen på grisekjøtt i desember; kapitalen må stadig forrentes på en bedre måte, slik at Adam Smith fortsatt kan vandre henfaren tilfreds på sine frie markeder i visshet om at vårt monopoliserte avlslag selger svin til utlandet for en slikk og ingen ting. Forholdet gir oss et øyeblikks innsikt i hva Smith mente med ringvirkninger fra økonomisk egoisme.
Vi nordmenn regner oss selv for å være noe av det ypperste i hele verden; det er som kjent typisk norsk å være god på all områder. Montesquieu, maktfordelingens far, viste i 1748 til at goteren Jordanes hadde kalt Norden menneskeslektens opprinnelse, en utlegning som harmoniserer med Voltaire’ oppfatning av den europeiske utkant: i Nord var menneskene høyvokste, sunne og sterke, modige, stolte og som født til krig og de levde lenge takket være klimaets strenghet og den klare himmelen. Men det har ikke alltid vært slik. For eksempel var Ludvig Holberg i år 1700 på besøk i Rom. Du, spurte en som hadde studert de nordiske landene, har du noensinne sett en nordmann? Vel, svarte Holberg, det skulle jeg mene, jeg er jo nordmann selv! Vedkommende ble synlig forundret, tenkte seg litt om og sa at i så fall måtte han være født av utenlandske foreldre «thi han vidste vel at norske Folk vare vandskabte, og havde Ansikter der lignede meere Svinehoveder end Menneskers.»
Nå ligger det imidlertid et par opplysningsårhundrer mellom flere store tenkere og humorister og en liten blodig griseevenukk. Nordmannens kroppsfibrer er ikke lenger sterke av kulde. Foreldrene legger ikke spedbarna sine i snøfaner for å herde kroppene mot naturkreftene, men røkter de små i barnehager hos surrogatmammaer, mens vi andre reiser framgangsrikt og uspesifisert til Syden der vi morer oss med å utkjempe durabelige kamper mot kakerlakker og magesjau.
Noe griper tak i meg uten at jeg får helt tak i det. Er vi ikke i gang allerede? Abort og testikler, et rasjonelt humant ta-bort-stadium uten bedøvelse, med litt gråt og litt blod overdøvet av materiell vellyst uten at noen fester seg særlig ved det? Institusjoner der mennesker sluses gjennom daglig fordi de må eller ønsker å dø omgående. Av sykdom, alderdom eller rett og slett av ensomhet? Genmanipulert til å vandre heden, eller dø i takt med CO2-utslipp og asfaltstøv? En sakte omvendelse fra samfunnsdannelse tilbake til naturtilstanden; homo homini lupus; mennesket oppfører seg som ulver mot hverandre; en langsom oppløsning av samfunnspakten; Thomas Hobbes i en akselrerende baklengs salto? Liksom for å unngå at planeten blir så overbelastet av mennesker, at den langsomt, eller plutselig en dag, faller ut av sin evig sinnsyke eliptiske bane og brenner opp i solens favntak?
Et stykke megaironi; at vi på et tidspunkt, av nødvendighet, må utrydde oss selv eller bli utryddet i forlengelsen av vår antikke arv, religionen, filosofiske vrangforestillinger og Smith’ utilsiktede og ukontrollerte virkninger; egoisme pr. definisjon til alles ulempe, ikke fordel? Et vendepunkt der vi må begrense oss per metode eller la troen på evig fremskritt kvele oss langsomt. For om det er slik at menneskets inngrep i naturen med økende ubalanse som konsekvens kan føre til selvødeleggelse, mens en balansert natur på den annen side er garanti for menneskets fortsatte eksistens på jorda, så betyr vel det at den helhetlige natur er mennesket overlegen, ettersom mennesket i begge tilfellene er avhengig av naturens væren?
Jeg overprøver andre tidstypiske forklaringer på overgrepet mot griseunger. Motorsager, blod, hjernemasse, porno som samfunnsmessig opplysende og problemløsende veiledning. Grensesprengende verdiformidlinger dukker fram på bevissthetens skjerm og blekner. Det blir for overfladisk. Trivialiteter som befinner seg i enhver videohylle under teveapparatet og dessuten har tolvårsgrense på kinomatografene.
Nei, Mengele, tenker jeg, Josef Mengele og Stalin. Der er det noe historisk håndfast. Bestialiteter i ideenes og totalitetens navn, mens vi alltid etterpå skrek og bar vi oss i politisk og religiøs vrede av våre lungers fulle kraft: Aldri mer. Nye mennesker! Nye lover! Ny politikk! Ny etikk! Godhet! Rettferdighet! Heng, heng!
Jo, naturligvis fins det mange mulige løsninger, forklaringer og bortforklaringer, ikke minst.
Et vesentlig trekk ved religionen, for eksempel, er at den viser til en fjern tidenes morgen, en hellig illud tempus, der menneskene var udødelige og kunne tale og var venn med dyrene. I forhold til denne tradisjonen er det et spesielt trekk ved den jødiske skapelsesberetningen om at mennesket fremsto som hersker over dyrene allerede i Paradis. Det fremgår i Genesis at fordi mennesket ble skapt i Guds bilde, og Gud står over naturen, så kom naturen til å bli stående som noe mennesket kunne herske uinnskrenket over. Dette finner man belegg for i skapelsesberetningen i Første Mosebok, 1.28,: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd (dominion) over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden.
I vårt høyteknologiske, sosialdemokratiske samfunn med en tusenårig kristen formålsparagraf skulle jo humaniteten være selve grunnfjellet i livet. Man skal være snill, omsorgsfull og kjærlig. Erkjennelser om at vi som enkeltmennesker og samfunn hele tiden skulle strebe etter en etikk og moral basert på grundig gjennomtenkning av verdier og normer som vi ønsker å handle etter. Det handler om drømmer og ønsker. Det handler om hvordan vi skal få en best mulig tilværelse. Hva vil vi med livet vårt? Med andres liv? Hvordan ønsker vi, innerst inne, at tilværelsen skal være? Verdensbildet? Hele kloden med hele dens mangfold?
Etter gjennombruddet for den nye naturvitenskapen, som kom med Kopernikus, Kepler og Galileo på 1500-tallet, så Rene Descartes fram mot en snarlig utvikling av en praktisk filosofi som er slik at når vi kjenner kraften og retningen på ild, vann, stjernene og himlene, og alle de andre legemene som omgir oss, like distinkt som vi kjenner de forskjellige håndverkene; så kan vi i likhet med disse anvende den til nyttige formål og derigjennom bli herrer og besittere av naturen.
I et festlig lag kom jeg til å sitte ved siden av en entusiastisk jeger. Ja, så sto jeg der på post, fortalte han, og ei elgku strøk så nært forbi meg at jeg kunne tatt på ho. Men kua var ikke på kvoten, ser du, så den måtte jo bare gå videre. Han tygget ettertenksomt stekt rype med fløtesaus, tok en slurk vin og fortsatte: men det gikk jo bra likevel, ser du, for utpå dagen kom det ei ku med kalven sin ruslende forbi – og så skjøt jeg kalven.
Ble herredømmetenkning i en hellig illud og Descartes praktiske filosofi den gryende moralske oppskrift, partsinnlegg, på hvordan vi effektivt kan utrydde våre omgivelser og med den beste samvittighet, bare midlene, metodene og tillatelsene er nedfelt i bibelen og vår enda helligere arv fra antikken? Den humanisme som ligger i bunnen for europeiske demokrati og nordiske sosialdemokrati? Og om så er, skal det fortsatt være slik og hvor lenge? Vi sager greiner, men på feil side av saga. Fallhøyden øker for hver dag.
Er vi lurt opp i stry? Har utviklingen skjedd «bak ryggen» på oss, der ugjerningen ser ut som en velgjerning fordi den gir størst mulig lykke for flest mulig av oss som blir berørt av handlingen fordi makthaverne har forstått og forledet oss med Jeremy Bentham og en romersk keiser som serverte brød og sirkus?
Elitene definerte og la premissene for kulturen. I Norge ikke uten en viss ressonans til allmuen naturligvis; selv ikke bønder og sydenturister lar seg by hva som helst, men i det store og hele. Alt lå jo bra til rette, ikke sant? Likevel kom altså opplysningstiden til å innlede et drepende mega-program i umenneskelighet og livsfientlighet der vrangsiden av framskrittet har uttrykt seg i kriger, Hiroshima og ennå pågående folkemord.
Kom det godes ide av seg i de korte skyggene fra Rwanda og herredømmetenkningens humanistiske slå seg på brystet-holdning? Og er det ikke betenkelig at selvoppnevnte intellektuelle, som stadig vekk lar seg hylle som verdens samvittighet, ikke lenger snakker om modernismens fortreffelighet, men hyller inn og bortforklarer det meste i den tomme postmodernismen; det meste er like gyldig inntil det likegyldige…
Så hva fan, roper man høyt, har vel et par blødende baller til en liten gråtende griseunge i en rengjort norsk produksjonsfjøs å gjøre med vår tids storslagne apokalypse?
«Det moderne mennesket står høyt og stolt på spissen av verdensprosessenes pyramide, skrev Nietzche i 1874, og mens det legger sluttstenen av sin erkjennelse på plass, synes det å rope til den lyttende natur omkring: ‘Vi er ved målet. Vi er ved målet. Vi er den fullendte natur.’ Hovmodige og stolte europeer av det 19. århundre, du raser som en gal! Sammenlig din høye viten med din magre kunnen. Din viten fullender ikke naturen, men dreper bare din egen natur. Riktignok klatrer du på kunnskapens solstråler opp til himmelen, men ferden går nedover mot kaos.» Nietzsche anså ikke kampen for å herske over naturen bare som det 20. århundrets fikse ide, men også at den menneskelige hybris lenge hadde bestemt «hele vår holdning til naturen, våre overgrep mot naturen ved hjelp av maskinene pluss teknikernes og ingeniørenes tankeløse oppfinnsomhet.»
Uten å trekke forhastede konklusjoner belegger vår globale økologiske tilstand erkjennelsen om at tankene som ble lansert i Genesis har virket gjennom hele den europeiske historie. Gud skapte først en verden av objekter; de skulle være tilgjengelig for menneskene. Adam fikk gi navn til alle ting og etablerte slik sitt herredømme over dem; verden syntes derfor planlagt utelukkende for det formål at den skal tjene menneskene. Jorden ble etter syndefallet en kilde til de prøvelser mennesket måtte utsettes for på grunn av Adams synd, Mos. 3.17: Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet(…) Torn og tistel skal den bære(…).
I filosofens verdensoppfatning var alle skapte ting dypest sett mekaniske innretninger unntatt den menneskelige tenkningen. Og ting kan som bekjent manipuleres. Etter Descartes oppfatning hadde dyrene ikke evnen til å føle, selv om de kan gi mekaniske reaksjoner på mekaniske stimuli fra omverden. Den åndelige substansens kjerne var for Descartes tenkningen, og utelukket slik dyrene fra å ha virkelig bevissthet. Dyrene var ikke bare uten fornuft, men også uten følelse, og all natur regnet franskmannen bare for mer og mindre avanserte mekaniske innretninger som overfører næring til seg selv og mennesket.
Nå hadde Descartes også sine samtidige kritikere, som hevdet at disse (cartianske) forskerne foretok pisking av hunder uten å bry seg det minste, og de gjorde narr av dem som syntes synd på dyrene som om de følte smerte. De sa at dyrene var klokker, at de skrikene de gav fra seg når de ble slått bare var lyden av en liten fjær som var blitt berørt, men at hele kroppen var uten følelse. De spikret de stakkars dyrene opp på planker gjennom de fire potene for å dissekere dem levende for å se blodsirkulasjonssystemet som var et omstridt tema for debatt.
Det er ikke til å undres over at Descarte’ plass i filosofi-og vitenskapshistoriens ettertid er framtredende. Ikke bare anses mannen for å være grunnleggeren av den moderne filosofi, og i flere henseender, særlig i matematikk og medisin, også av moderne naturvitenskap. Men særlig betydning fikk Descartes for fysiologien, hvor det dannet seg cartianske skoleretninger i medisin allerede mens han levde. Dessuten spekulerte han seg fram til at Gud måtte eksistere ved å tvile seg fram til konklusjonen om at fordi Gud var fullkommen, kunne han ikke være en skurk. Naturligvis ble åndsmennesket et midtpunkt i Paris’ litterære salonger på sin tid.
For noen år siden kom det seg slik at vår yngste sønn gråt mest døgnet rundt. Om kvelden måtte jeg legge han i baksetet på bilen og kjøre tur i bygda for å få han til å sove om kvelden. Søndag formiddag, mens jeg skiftet bleier på han, kom det til syne en byll øverst i rumpesprekken på gutten. Etter et par gråtende timer på stedets legevakt, konstaterte man at dette måtte på sykehuset. Kort etter leverte vi gutten til en lege på Vestfold sentralsykehus, som uten å nøle la han ungen på bordet og skar opp og renset såret uten bedøvelse. Hylene hørtes intenst i de søndagsstille korridorene: Jeg er kirurgen, svarte han, da jeg påpekte forholdet.
Herredømmeholdning som antyder at vi må betvinge jorden og overvinne dens motstand, er en holdningen som også gjenspeiler seg i den paradisiske tilstanden der Adam og Eva hadde vært vegetarianere, Mos. 1.29: Og Gud sa: Se jeg gir eder alle urter som sår seg, alle som finnes på jorden, og alle trær med frukt som sår seg; de skal være til føde for eder. Og etter at syndflodens rensende bølger hadde lagt seg, sa Herren til Noa, 1. Mos 9.1.-3: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden! Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører seg på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt. Alt det som rører seg og lever skal I ha til føde, liksom jeg gav eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Ja, det berettes i både Markus og Matteus at Jesus skulle ha hatt et instrumentelt syn på behandling av naturen. Herfra forteller Augustin at «Kristus selv viste at å avholde seg fra å drepe dyr og ødelegge planter er toppen av overtro, for ettersom han mente at det ikke finnes noen felles rettigheter for oss og dyrene og trærne, så sendte han djevler inn i en flokk svin, og forbannet et tre som ikke bar frukt slik at det visnet.»
Nå skal det også være sagt at det fins belegg i Bibelen også for det motsatte av herredømmetenkningen: Ve Israels hyrder som røkter seg selv. Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? Fettet eter I og ullen kler I eder. Det fete slakter I, hjorden røkter I ikke. Det svake har I ikke styrket, og det syke har I ikke leget, og det sønderbrutte har I ikke forbundet, og det bortdrevne har I ikke ført tilbake, og det fortapte her I ikke oppsøkt, men med vold og hårdhet har I hersket over dem (Eekiel 34.2-4).
Denne tanken om et husholder-eller forvalteransvar for naturen er i dag den mest utbredte plattform for kirkelig engasjement i natur-og miljøvernspørsmål. Likevel fins det altså sterke mulige historiske kulturelle forklaringer med røtter i kristendommen, arven fra antikken og europeisk filosofi, selve grunnlaget for det erkeeuropeiske menneskets væremåte, på hvorfor vi velger å skjære i andre levende vesener uten bedøvelse. I forlengelsen av disse synspunktene er det grunn til å spørre: Har våre handlinger, gjennomsyret av økonomisk, politisk og vitenskapelig tenkning, kommet til å bli, totalitær i sin natur? Det vil si: griper disse væremåtene inn i og forsøker de å styre klodens og livets funksjon på godt og vondt ned til minste detalj?
Tomas Aquinas’ teologi kom som kjent til å få en dominerende autoritet innenfor kirken fra slutten av 1200-tallet. Aquinas bekreftet herredømmeoppfatningen. Riktignok hevdet han at mennesket ikke burde begå grusomheter mot dyr, men begrunnet det med at slik grusomhet virket forrående på mennesket.
-Og det var jo griseungen som gråt, ikke sant?
