0

Nostalgi bak Lofotveggen

Livet må leves forfra, men kan bare

forstås bakfra.

           Søren Kierkegaard

 

De flytta inn om vinteren. På torvkjelken nedover skoleveien. To vendinga med guttongen oppå:

tomta ble grævd ut før hand

en tysk skaftgranat ligg utfør Erikodden

solvarme daga med stubbrytar og dynamitt

-fyr va det her!!

når kroppsmakta ikkje strakk te

stein te huset blei støpt i

to etasja

to rom nede og vaskekjellar

fire oppe

på sjøleid grunn

med utedass og Vesteraalens Avis

Gerhardsen og han Marshall va te god hjelp.

Menneskan og vedovnen gløda så inderlig sammen den natta.

2

Han kom nærmar, Lofotveggen. Vakker og vill, vennlig og truanes ettersom. Når vatnet kasta sæ kvitt nedover fjellsian i august, gikk det sjyørret i Falkfjordvatnet. Mastan på hurtigruta opp over bølgan i storm og storhav utfør Nonsholmen, ka? Speilblank Gulstadvåg med femogtyve grader i skyggen, ka? Kor onkelen lært han å stekk røspette og stembit. Og kjenn han ikkje ennu de store knoklete nævan te bestefaren. Brune heile året og auan som myste gjennom saltdogga brillglass. Når han snudd sæ på tofta:

-Sånn må vi gjør. Nævan la seg varsomt over hans. De satte flynnergarn i blåst utfør Hestneset; den gamle feskarn lært gutongen å hammel; garnet måtte gå rett over atterskotten.

-Sånn!

3

Snu dæ! te marka i mjuke overganga førbi skolen på Røa og fjøsan på Rishaugen og myran  oppover mot de låge åsan. Bak han Åge med ryggsekk og femten fot bambus. Attover mot bekkan. Full av ørret te heilt innerst der Motinden står te ankeln i Urvasskråa med venstrefoten. Litjurvatnet og Båtvatnet;

sein kveld eller tidlig morra.

tom før makk.

sulten og våt

trøtt og lykkelig.

de smale stian med bjørkerøtter på tvers

var en heim

4

Kem holdt æ å på å gløm? Bjørka; kronglebjørka; dronninga på kysten; kvit og grå, seig og mjuk og sterk som kvinnfolkan heime. Skar brødskiver. Berre va der med handa si mens kallan sleit på filén. Dreiv sesongfeske. Eller seilte utaskjærs.

5

Og endelig må æ husk på; at dersom bønder skulle førvill sæ førbi porten te han St. Peter på sine brede stier, så må Gubben gje klar beskjed:

-Reis tebake og sag ned de h…..grantrea dokker ødela Gulstadmarka med!

6

Nei, æ vil heller tenk på:

Husbykollen,

kvær gong æ såg dæ

æ la handa oppå

strauk dæ over

kjærr og gråstein og mose

tyttebær og einer

sprø is i grålysinga

rypestegg

som skarra i uran

mot den uendelige

horisonten omkring dæ

kunn vi ikkje førnæmme urtida

i klare blågrå haustkvelder

regn og tåke

vind og stilla

du bar oss på stien

ned fra jakta

eller midnattsola

-koffør e du ikkje her hos oss nu?

7

-Ska du ut?

De sto utfør døra. Førskjellig av alder, gutan og jenten som bodde på Gulstad. Noen år ned og andre opp. Holdt sammen gjorde de før det meste. Yngvar og Arne. Pellygutan; Rolf og han Bjarne; Kristian va eldst. Willy på Hestneset; en av bestekameratan. Altfør tidlig farlaus. Det va før doktran åpna brøstkassan med motorsag. Og førlenga hjerterøttan med nål og tråd et støkke te ned i livet på folk. Lauvåsen og Per Ivar som hoppa så godt på ski. Kjell Henrik og han Thorbjørn på Røa. Unni og ho Nancy. Og ho Solveig. Førelskelsen i førsteklassen på folkeskolen. Og mange andre.

-Ka ska vi gjør?

-Donke bly under vinduet te ho Molla Strand!

8

Går det an å gløm han Leif på Husby?

Aldri!

Et stort menneske som tok vare på små menneska. Vi sto på grøftkanten når han og hesten og sleden kom susanes så det gnistra under meian:

-Ptroooo! Ptroooo!

-Ska dokker sett på, guta? Om vi sku sett på!? Vi elska han Leif og sleden og høysekken og hesten som det rauk av. Te Melbu og heim om det passa sånn. Eller så langt han skulle.

-Ska dokker sett…? Han Leif lirka sveiva førsektig inn gjennom kjæften på lastebilen. Dro te. Det rumle stygt i innvollan. Blå røyk steig opp mellom bakføten på doningen som skalv og resta på sæ. Om vi sku sett på!!

-Hold dokker fast! Giret og lastebilen og han Leif og vi geberda oss bortetter den arrete grusveien. Farta og spenninga auka førbi smia te han Rasmussen. Over brua. Klamra oss overlykkelig te styrhustaket over han Leif.

-Ska dokker…

Koffør lev ikkje sånne folk evig?

9

-men menneskan og tida kom og gikk mens vi venta på alt…

10

Elva i aust og Husby på hitsida av fest på Lækan. Andre veien Melbu kor de mest kondisjonerte huserte; advokata og handelsmenn; en disponent; distriktslægen i ny og ne…

serveringsdaman på Rex…

…åsså den hælvetes tannlægen! Men bærre vent! Æ ska førtell ei sann historie om dæ, din hæst….!!

11

grusbanen førbi museet.

ser han ikkje fremdeles gamle arr på knean og

en mur av hatta

over grå gabardin

fargerike tørkla

rundt en støvsky

søndagsettermiddag og

pølsvogna te han Olferd!

kem snakka om ekte kultur

Øya kor vi sveiva grammafon

med stålstift i kjæften på han Elvis

kjærlighetstunnelen tyskeran sprengt ut.

kor mange kom ut førstegangskyssa.

eller uten det som bedre var

Gulstad,

nyggarområde med

stadig fleire hus

fleire unga.

korte somra…

melkerampan

landeveiens blyge møteplass

øyeblikkets lange øyekast

lange vintra…

hastig flørt over stivfrosne høstjorda på nystrekka lugga

nordlyset kor du kunne gjøm dæ i bølgan

om du sto på tå

fleirgenersajonsfæst på lokalet

som beatles drepte på sekstitallet

heimbrent i snyskavelen på baksida;

kjenn du smaken ennu, kamerat

stivpynta kvinnfolk langs veggan

før frigjøringa…

norgesglass på bordet i resturangen.

stinn røyk og tette kroppa

over slitte tregolv etter

trioen te han Walter

før ikkje å snakk om han

Harry på Kassenbakken

som ikkje spelt dansmusikk

han resta tonan ut av belgen på trækkspelle

time etter time

mens haue hans seig lenger ned

seig natta på yr og vill med

kåtskap og promilla

stjålne kyss

knoker mot kjækbein

sjalusi

svetten som ei tåke

utover på trappa i pausan

Og dagen etterpå…

…ka slags lærdom blei det av slikt

æ veit ikkje heilt –

men Gud kor vi længte tebake i stille stunda

te alt det vi huska og alt det vi har glømt

te menneska med navn og menneska uten navn

te hendelsa i stort, men mest i smått.

men aller mest te tida sjøl

som gikk så sakte, og

blei så fort borte

inne i tida…

12

men ka farsken!!

Bære du stør oss opp kvær dag, Frode Holdhus,

din fordømte østlænding øverst i Strandbakken

kor farta om vinteren kom minst opp i hundre nederst:

Gulstad i favntak mellom fjell og våg og åsa med kronglebjørk på,

et slikt sted kan du vel aldri lægg ned…

nei aldri!

-derfør takker vi dæ før at du e te

This entry was posted in Fortellinger fra Nordland. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *