Husfilosofen

Meningsmålinger er den nye tids ledestjerne for politikere og folk flest. Drøm og virkelighet. Nylig gjorde Venstre et kjempebyks på sin lokale melkevei. Partiet økte med hundre prosent på en måling i ØP. Det ene mandatet var nok til at Hallstein Bast drømmer hardt om å bli ordfører. Bast er som kjent ikke bare en mann av mange ord. Han har også forgapt seg på brystpynten til ordføreren i lyst og nød. Slik passer han utmerket som moromann, men som fører på vippen?

Myten sier, at om linerla vipper med brystet vendt mot deg om våren, betyr det ulykke. Nesten ti tusen tilhengere av det omstridte spahotellet vippet fornøyd med stjerten i dagens ØP. Tør vi nesten tenke på hva som kan skje med hotellplanene, når ja-folket viser fremsiden nesten midtvinters? Men fortvil ikke i Lillevik. Hell i uhellet kan komme til å bli to spahoteller. Med tanke på at det ene skal dra Larvik ut av fattigdommen; hva kan da ikke to spahoteller komme til å bidra med bortsett fra å likvidere alle andre hoteller i byen?

Politikerne kan jo ikke annet enn si ja. Om det er disse liggestedene som får optimismen i sentrum til å stige, vites ikke. Men Larvik har behov for nye barer og restauranter, sier “Mitt sentrum”-leder Petter Vatne. Vi kan se frem til tre nye steder, der også korttidsopphold koster flesk. Det var før i tiden en kveld ute kostet femti kroner. I dag ser konjakken i glasset ut som dugg på brilleglassene og koster det dobbelte. Er annet å vente enn at vi raver rundt i syden året rundt og sper på med litt julehandel i London og Paris?

Blott til økonomisk lyst og tvang har vi i årevis dumpet ungene vår i barnehager og skolefritidsordninger. Nå går det på livet løs også i Farrishallen. Snart den eneste svømmehallen i kommunen med vann i bassenget. Hva vil våre etterkommere mene, spør Karin Gustavsen Tvetende i dagens ØP-kommentar. Det lurer vi også på.

Larvik sentrum foræres kapitalinteresser for slikk og ingen ting. Og ikke nok med det. Kommunens skattebetalere må legge ut for strømmen som skal gå med til å varme profittens skosåler i uoverskuelig fremtid. Beregnet til 100 000 kroner om året, altså en femtedel av hva det koster å drifte en vanlig enebolig. Skal vi le? Hele avtalen er fremforhandlet – etter beste skjønn – av en byråkrat i eiendomsavdelingen og forelagt plan-og økonomikomiteen på vei inn i møtelokalet i går kveld

Take it or leave it?!

Der ble “skjønnet” godkjent av alle politiske partier unntatt (honnør til) SV! Sjelden har vi sett evneløshet av slik karakter demonstrert. Vi snakker om å forstå offentlige verdiers betydningen som fellesverdi. Men transaksjonen gir økt forståelse for at politikk, slik ordet i økende grad blir forstått av stadig flere velgere, ikke er annet enn en særlig form for “korrupsjon”. En ting er at en søkkrik nasjon gir søkkrike investorer fordeler. Noe ganske annet når en lut fattig kommune lar seg presse. Uegnede byråkrater kan omplasseres. Problemet er at til neste år må vi velge mellom akkurat de samme poltikerne…

Dersom kultur er foredling, må bakdeler på fremskrittet ha gått familien Collet hus forbi. På eiendommen Kongsbakke har nemlig slekta siden 1934 frekventert utedassen i nødens stund. Stedet hvor man, før tolettpapirets myke inntreden, omgikk samfunnets kondisjonerte på de mest upassende måter side opp og side ned. Du vet. Kommunen vil nå fjerne bommen som tvinger turfolk å vandre omveier. Samtidig går familien rettens vei for å hindre mennesker å komme for nær duften av de fine rettan på den varmeste tiden av året. For vår del advarer vi familien mot hvilke farer som lurer på slike utsatte steder. Aner vi at retten pålegger familien septiktank, etter at bommen er hevet for godt?

Det må være en menneskerett å være syk på en slik måte at du kan ha litt glede av det, syns våre dypsindige gledesspreder Halvdan Sivertsen. Det syns ikke ressurs-helse-byråkratene i dagens ØP. Vi må befri busjettene - vesenet som anviser fete pensjoner til helsedirektørene i helse nord, øst, syd og vest, plasserer pasienter på korridorer og lar noen dø i kø - for mest mulig lidelse. For å spare tretti kroner per gang må derfor MS-pasienten Sverre Engum skifte ut fysioterapeuten som har hjulpet han gjennom ti vanskelige år.

Nervesykdommen Multippel Sklerose plasserte sakte og sikkert Engum i rullestol. Sykdommen merkes også som muskelsmerter. For det trenger Engum behandling. Gjør tilværelsen lettere for ham. Fysioterapeuten er to gleder i uka for mannen. Nå tvinger byråkratene rullestolbrukeren til å velge fysioterapi på Langestrand. Sikkert et utmerket sted; der skal jo investeres i kulturhus og spahotell for en milliard eller så for skreddersydde lommebøker og andre kulturløse.

Men Engum vil fortsette hos Liv Skåland Onarheim på Nanset. Stabilitet er viktig både psykisk og fysisk, sier hun. Vi tror hun og pasienten vet hva de snakker om. Nei, ikke tale om! Da må du – og alle de andre i samme situasjon – enten betale selv eller reise med vår utmerkede Helsebuss. Det handler nemlig om å spare penger, slår byråkratene iherdig fast.

Menneskelighet er omstendigheter som former våre handlinger, såvel for meg som for deg, fremholdt Thor Heyerdahl, og det skal vi ta i betraktning ved bedømmelse av våre medmenneskers gjøren og laden. I verdens rikeste land kalles slike omstendigheter for penger, et annet ord for stadig dypere kynisme. Den forekommer oss å være særlig utbredt i helsevesenet.

Fredag sto trykksverta høyt i ØP! Stressnakker og fettvalker med høyt blodtrykk, ødelagte politiske visjoner og skreddersydde lommebøker skal få hvile med rødvin på boblekanten. I lys av folkemeningen, tør vi anbefale Ivar Ramberg som æresgjest. Ellers syns vi for vår del at hotellet flyttes diskret inntil anlegget på Lillevik. Et fullrenseanlegg der alt kommer like smakløst ut som det skred inn. Betjent av underbetalte innvandrere som snakker like dårlig norsk som i norske sykehusbedrifter. Steder der lidende budsjetter tar livet fortere av pasientene enn deres egne lidelser, du vet.

Fremskritt, hevdes det, er resultatet av et alment medfødt ønske som bevirker, at alle deler av organismen lever over evne. Derfor lurer vi på ikke bare om Larvik skal ligge på Nordbyen, i Østbyen, Vestbyen eller i Sentrum med glasshus over. Mest spekulerer vi rundt hvem som skal holde liv i så mange byer på en gang. Må det ikke leves over alle evner slik som Aps John Thorsen, skal vi tro ØP. Tilfredshet preger i alle fall mannen som holder sitt politiske liv gående ved å sette til livs kameler. Dietten skal ikke bare gi energi til å løfte budsjetter for de mest trengende. For en gangs skyld, holdt vi på å si. Sikringskosten er visstnok særlig tiltenkt en mulig ny ørkenvandring om et år…

Tilbakeskritt ser imidlertid ikke ut til å forfølge politikere i joggesko og dongeri. Bare de lover mest mulig som de aldri kan holde. Lørdag prydet derfor Ap og Frp smilende ØPs forside øverst på galoppen, nei gallupen. Der sutrer SV over at folket ikke følger med på hva som skjer i Larvik. Men når går det opp for Kristensen, at folk ønsker å være forskjellige. Og nettopp derfor forblir SV et unnseelig innslag. De andre partiene befinner seg mer og mindre såre vel. Naturligvis. Også Arne Bredvei er optimist, selv om lista er redusert fra tjueen til sex prosent. Ja, slik går det når partiets nedringede spinneside nesten til navelen raserer folkets lyst på en halvliter og litt mykporno på Storgata.

Derimot skal kjøpelyst inntil utmattelse altså gjøre Larvik til verdens største markedsplass, skal vi tro branderne. I alle fall i Søndre Vestfold med sin unike kyst. Som ser minst helt lik ut ned til Lindesnes. Der vi ligger blåfrosne noen uker i juli om ikke global oppvarming skyter fart. Og det gjør den jo, skal vi tro avfallshaugene omkring oss. Og når fremtidige generasjoner om noen tusen år graver frem restene av kulturen vår, hva risikerer de å finne? Jo, byster av ekteparet Hagen på Steen og Strøm, billige PC’er kjøpt på Maxi, støpejernsovner fra Byggmakker og ØPs gravkammer. Og ennå er Renseanlegget og Bølgen, markedsmotorer i særklasse og fremtidshåp, bare på tegnebrettet.
Må vi be om flere spahoteller, takk…