Archive for June, 2007

Pinlig politisk pliktløp

Monday, June 18th, 2007

Boikotten av Israel ble lagt død. Vi nektet våre venner i NATO hjelp i Afghanistan. Fly skal helst ikke kjøpes fra USA. Raketter til forsvar er uønsket. Russland er programfestet som forsvars-og sikkerhetspartner av SV. Norge har skaffet seg utenrikspolitiske bulker i lakken så det holder. Det var ventet med SV i regjering (og en gjenopplivet venstreside innenfor Ap). Partiet som ble etablert fordi NATO sto i veien for et sosialistisk Norge og Vest-Europa. Foreløpig krone på verket ble satt da utenriksminister Gahr Støre, pliktløper for en tidvis SV-dominert utenrikspolitikk av nødvendighet for fortsatt regjeringsmakt, meddelte folket at Norge hadde godkjent et HAMAS-ledet regimet i Gaza og på Vestbredden. En kuvendig som vi bare har ministerens eget ord for ble godt mottat av andre enn terrororganisasjonen selv (ankom Norge umiddelbart), Kina, India og noen muslimske stater.

Utviklingen viser at ikke bare tok regjeringen Stoltenberg grundig feil. Men hvorfor trosset man FN, EU, USA og Russland? Det var sikkert i beste velmening. Akkurat som vår halleluja-regjering blåser seg opp til ledende miljøforkjemper i verden (om femten til trettifem år!!), akkurat slik ville man omvende terrorisme til demokrati med snakk (som å forestille seg en humanetiker be til Gud i en presset situasjon). Men i motsetning til andre vestlige stater og FN, overså man at HAMAS, støttet av Syria og Iran, har ambisjoner om å innlemme sekulære palestinere i en islamsk shariastat. Altså alt annet alt annet enn frihet i vente.

En hovedårsak til sammenbruddet og borgerkrigen er at Vesten ikke støttet regimet økonomisk, hevdet en sterkt lakkskadet Gahr Støre (NRK Dagsrevyen 15.ds.). Argumentet samsvarer pinlig nedslående med HAMAS som hevder, at den femten måneders lange boikotten (The Economist) hadde som mål å fjerne organisasjonen fra makten. Ja, det skulle bare mangle at ikke Vesten skulle reagere. Historien har jo vist hva som kunne skje når man strøk despotene med håret. Dessuten er det grunn til å spørre; hvorfor stilte ikke den muslimske rike verden opp for HAMAS? Svaret er at terror for å nå politiske og religøse mål med undertrykkelse i underlaget er like uønsket der som i Vesten.

Vi merker oss at Gahr Støre, når han opptrer offentlig i saken, har trukket frem Israels manglende utbetalinger til regimet som en annen hovedårsak til borgerkrigen. Argumentet er overfladisk inntil det fordummende: Hvorfor skulle Israel støtte en organisasjon som har varslet statens utslettelse? Særlig når også vestlige demokratier med FN i front stoppet pengestrømmen? Like “snedig” er Aftenposten. Der hevder man, at dersom selvstyreadministrasjonen avvikles påligger Israel ansvaret for den palestinske befolkningens ve og vel! Det betyr for det første at HAMAS må nedkjempes. Og man “glemmer” behendig at den palestinske befolkningen valgte terrorister til å lede seg. Altså uansett hvilken rolle Israel spiller, eller ikke spiller, så er det der ansvaret skal for elendigheter i regionen skal plasseres. Avisen redaksjonelle holdning har i overveiende grad vært anti-israelsk i flere år med Kåre Willoch og Per A. Christiansen i spissen. Slik blir avisen vanskelig å ta på alvor – annet enn at den manipulerer.

Hele familier – menn og kvinner; barn og gamle – er blitt likvidert i sine hjem. Folk er kastet ut fra høyhus. Det er kjempet om kontrollen over sykehus. En lege er blitt halt ut på gaten og skutt seks ganger i bena. En lovlig valgte terrororganisasjonen har tatt Gaza med vold og befestet sin stilling. Politiske ambisjoner tatt i betraktning betyr det høyst sannsynlig økt konfrontasjon med Israel. Og tør man gi seg på Vestbredden, går det mot et større blodbad.

Utenriksministeren erkjenner, om tungt fordøyelig, at personlige og formelle kontakter med HAMAS ikke var veien til demokrati. Lite annet har vår regjering å være stolt over i denne saken.

Kveite!

Thursday, June 7th, 2007


Ho kom opp. Sjylaust. Førlot havet under sæ. Heilt. Den kvite buken lyste mot sola i aust. Bærre æ som satt i atterskotten såg ho. Hundre kilo? Tohundre? Bak ho mot vest låg Haugklæppan. Lenger borte storhavet. Horisonten og uendeligheita. Plasket va enormt.

Har du sett

storkveita

hoppe skylaust

ka?

Kasta sluken etter ho. Ønska innerst at ho ikkej beit…udyret! Ka du sei? Lyg æ!? Veit ikkje æ kor stor ei kveite e? Engt æ ikkje småsei lovlaust levanes lamme onkelen. Drog vaen. Tredve, førti kilo med ryggen sist opp fra djupet. Tre støkka på settet. Småfesk i forhold t d flaket som hadde stegge opp fra djupet.

Men d va då. Nu stakk hausten sæ fremfør nova. Piska sommarn med en kald regnbyga over Haugnyken. Stadig oftar. Men akkurat i dag, ser du, låg han solblank og flynnerstilla. Som bærre Hasselfjorden kan. Du veit. Æ hamla oss førbi Hestneset. I forskotten låg han Åge. Flynnerloddet lagelig t. Karva blad dreiv grådovent over toftan. En utrygg førmiddag før flatfesk. Om så bærre auballan såges over sandbotn…

-Æ trur vi ska ta turen innover mot Vassvika. De hadde avtalt dagen i førveien. Om veret passa. D bruka å kom inn kveite på denne tida, meinte onkelen. Kveitbotn, ser du. D han ikkje vesst om fesk i fjorden… Derfør hadde de åsså tatt med sæ skottålen. Den låg fremfør føten hannes under en sirlig overdimensjonert taukveil.

Kveite, tja kem farken vesst. Spennanes å tenk på i alle fall.

En godsdbåt på vei mot Melbu. Ellers va de åleina sammen med måse og e. Meddagsmaten va førlengst stukke då de seig tvers av osen t Gulstadelva. Stakk en stembit bærre før spenninga og sporten. Måtte treff han i haue. Etterpå heiv de ufesken på havet. Folk va ju nøye på ka mainn fikk i sæ før i tida…

Grå botn. Nu va de fremme. Åge skifta stilling. Skygga før auan med ein handa. Peikte babord med andre. Årbladan arbeidde nesten uten at havet merka det ailler minste. Hadde ikkje bestefaren lært han å hamle når de satte flynnergarn, kanskje? Og alle timan med onkelen. Dæven han…, d måtte skje presist. Lyslaust. Den minste uro i vannskorpa. Piken kom ut av lodd. Fyndra blei skremt. Bom. Kjeft. Masse kjeft om spetta va ekstra stor.

-Hold an, hold an. Eine armen i veret. Som et lydlaust utropstegn Det kveskra i forskotten. Snurra den brune alpehua i langsom kino. –Kveite, to støkka. Snudde sæ førsektig. Uhyre. Det va kommen nokka andektig over han. Som om han sto medt i en flokk rype oppe på Husbykollen, og d smalt og datt over alt. Eller en sjyørret hadde førgapt sæ på en Telemarksskonge i Falkfjorden og gikk snella glovarm…

Strekt sæ etter skottålen. Då d skjedde nåkka æ aldri hadde sett før. Nævan t han Åge og tau, ser du. Et æventyr av et handlag. Kunstværk å sjå på t vanlig. Tauverk mol som kåte kvinnfolk under nævan hannes. Hører du? Men ikkje då. D vasa sæ næmlig nokka aldeles jævelig t før han. Et einaste rot. Han bantes lydlaust. D hadde æ aldri hørt før. Men etter bevægelsan på kjæften å bedøm formuleringa aldri før brakt t verden på nordsida av Lofotveggen. Kika smått over ripa. Peika. Vasa d ennå meir t.
-Æ må bruk senna t flynnerloddet. Fortsatte med å kveskre. Småkikka over ripa. Vefte med en næve. Årbladan bevæga sæ nesten i lause luften. Omsider kom han sæ i posisjon. Fira skottålen førsektig, føresektig over atterskotten. Nu gjaldt d å hammel etter næven som holdt redskapen. Eine armen kom opp.

Æ , han Åga og den gamle kyla holdt pusten. Så slapp han skottålen. Skygga før auan. Snudde sæ halvt ligganes på knean. –Vi traff ho medt i ryggen. D va to støkka. Like store. Den andre for avgåre i ei hælvetes fart. Nu hadde han fått målet tebake. Alpehua roterte med makalaus. Presisjon. -Men æ tør ikkje hal ho opp. Senna kan ryk. Han kika sæ rundt. Fleire hundre meter. -Vi må ro inn i fjæra. –E ho så stor? –Vesst fan e ho stor. Alpehua gikk et par omdreininger. Surra senne omkreng atterstavnen. Over oss hang måse og hosta håst helsebringende karva blad.

Nu kom æ t å opplev et roan som æ hus godt over mesteparten av kroppen femti år seinar. Før kossen oppfør ei kvite sæ i skyen. Kan du tænk dæ d? Når ho e fast på medten. Æ tok spenntak i tofta fremfør. D gikk fan ta mæ ikkje fremover. Æ tok spenntak med andre foten åsså. -Den verka heilt livlaus. Åge kika over atterskotten. Ka fan va d han sa. Livlaus? Når de verkanes arman nærma sæ meteren; grå tåke seig inn fra havet fremfør auan; Lofotveggen møst konturan sine; og sola gikk ned i havet attom i et hav av grimasa.

Ikkje kunne æ tørk svetten heller. Livlaus, ka! Når blodblæmman sto som blåse ut mellom fengran. Låran verka. Og arman straks løsna fra skuldran og datt ner i tauvasen fremfør føten. Men æ ska nok kværk dæ, dett monstrum du e!! Æ bantes som en kar uten at Åge heva så mykje som et bryn over skyan av rødmix.

-Hold litt t babord.. Vi e straks inne. -Babord! Babord!! Halvt i ørska hørt æ tang skrape langs sida. Kjølen skura over stein. D nøkka i kyla. –Du må ut å hold ho. Æ slængt inn åran. Sto i ti grader t medt på låran. Sjokk og spenning klarna haue. –Dræg ho længer inn. Åge skræva over ripa. Drog sakte og førsektig. Ka fan, plaska ho ikkje? Merkelig. Nu fikk de udyret på kloss hold. En enorm rygg. Piken på skottålen som stakk opp. Åge tok tak attom gjellan som åpna og lukka sæ sakte. Drog ho inn på grunna. Opp på tørt land.

Den store fesken va heilt livlaus. Merkverdig. Velta ho rundt. Drog ut piken. Då ant vi det. Åge stakk piken inn igjen. Jau, den tunge skottålen hadde skjært ryggbeinet tvers av. Kveita va hjelpeslaus lam fra livet og ned. Derfør hadde ho stått på tverra i sjyen. Derfør hadde d vorre nok med den tynne senna fra flynnerloddet. Derfør hadde han ordna et frøktelig roan før mæ. Og i en snarvending berga vår livs opplevelse på flynnerhavet en varm augustdag på femtitallet…

Vi seig ned attmed den flotte fesken. Måsen sirkla. Småhostanes. Ei tenne hakka sæ skrikanes bortetter vassflata. Varmt flomål gnog førnøyd mellom steinan. Kyla lukta tjære og treverk på sin måte. Opplevelsen ble omhyggelig gjenfortalt. –Va d ikkje d æ tænkt mæ. At d kunne være kveite her. –Du traff ho medt i ryggen, ka. –D roan hadde æ ikkje klart bedre sjøl. Blåskavelen holdt et vennlig kvitaue med oss. Strøna kneisa litt stoltar enn før, syns æ. Ei brun alphue snurra nok en gång på sæ…

Kor stor ho va? Førtien kilo og hundre krona levert på Rysstkaia.