Husfilosofen

Norge forhandlet i lang tid med Gazprom om å delta i Sjtokmanutbyggingen. De etiske problemstillinger med å innlede samarbeid med et land som i økende grad bryter menneskerettighetene, ble grundig satt fokus på av Bellonas Frederic Hauge. StatoilHydro og utenriksminister Ghar Støres svar var at deltar ikke vi, så gjør andre det.

Ante man et anstrøk av stormannsgalskap hos utenriksministeren og Helge Lund, da de i Redaksjon En snakket om Norge som fremtidige hovedleverandør av energi til Europa og Verden?

Lettvindt omgang med moral har i årevis vært synlig ved norsk oljeøkonomisk tilstedeværelse i mange diktaturer. Men kan det komme andre nedturer i nær fremtid? Nylig var en russisk delegasjon innom Svalbard. Der har man ønsket seg flyplass i mange tiår. Strategisk viktig når Barentshavet skal bygges ut – og militært om situasjonen skulle tilspisses i nordområdene, der Russland har begynt å vise stormaktstendenser.

Norge ble holdt lenge på pinebenken. Først etter at russerne hadde fremmet ønske om flyplass på Svalbard kom StatoilHydro inn i varmen.

Om et par år faller alle brikker helt på plass. Dersom russerne får etablere flyplass på Svalbard, er det grunn til å anta at denne var en del av avtalen mellom StatoilHydro og Putin om deltakelse i Sjtokman.

Norge ble hersket over av dansker og svensker fra slutten av 1300-tallet frem til 1905. Fattig og underernært på makt og ære inntil Hitler okkuperte oss i 1940. Etterpå måtte odelsbonden og husmannen vike plassen for ettertidens stolte norske identitet: Gutta på skauen. Englandsfarerne. Motstandslederne. Sjøfolkene. Norske flygere i kamp. Kompani Linge. Vår regjering i London som vissnok åt og drakk mer enn godt var. Nortraship. De fortjente alle for og baksidens medaljer.

Et nytt vendepunkt kom med olje og gass som strømmet opp av havet. Forfrosset og utarmet hadde vi klamret oss fast til iskanten i tusenvis av år. Nå gjorde politikere og smarte investorer materielt overforbruk til livsstil i overopphetede handelshus med globale konsekvenser. Det er norsk å være best.

Men når sant skal sies var Norge litt berømt i verden før denne tiden. Selv om Ibsen ikke var noen forteller av format. Hadde ikke Nora hatt scener å vende tilbake hver gang hun forlot Helmer, ville salige Ibsen kanskje vært en fattig kaffedrikker på utsiden av Grand Cafe, mens Bjørnsons bonderomantikk har avgått til pensum innenfor utdanningsinstitusjoner.

Sigrid Undset og andre var store, men høyest raget Knut Hamsun. Stille og rolig, tunghørt og blind og fattig døde en av verdens ypperste fortellere i sin seng. Utstøtt. En gigant med blyant. Fallet etter landssviket ble deretter. Ingen våget å røre ved hans verker før dansken Henning Carlsen sprengte grenser med å filmatisere Sult. Fjernsynseere fikk oppleve oppkomlingen Benoni med sin Rosa. Telegrafisten blandet fiskelim på lerreter. Fantasten August bygde samfunn på sand og ingen ting.

Vi venter på Konene ved vannposten, satire i verdensklasse.

Konger og embetsmenn, ekte og uekte gjennom fem hundre år, hylles på norske plasser og gater. De både undertrykte og frigjorde på en gang. Det har vi forsont oss med, mens Kåre Willoch har forsont seg med Hamsun fordi, som han sier i Aftenposten den 23.ds., Hamsuns støtte til nazismen var ikke betinget av egeninteresse, men av politisk naivitet. Nemesis for Willoch som støtter Hamas, terrororganisasjonen med det erklærte mål å utslette Israels seks millioner innbyggere.

Vi greide med Rolf Jacobsen å skille forfatteren fra landssvikeren. Norske selskaper som gjorde seg rike på tyske mark under okkupasjonen overlevde i beste velgående. Men den store fortelleren må fortsatt legitimere dyrkelsen av de heroiske krigsårene og oppgjøret etterpå. Nevner noen en gate med Hamsun sitt navn, blir den straks sperret av med hakekors. Samtidig lar vi oss fryde av geniet Hamsun på TV og lerret.

Hvor er stedet i Norge som først setter Hamsun på den Plass han fortjener?

Komponerte LO- leder Liv-Gerd Valla selv brevet med drapstruslene? Ti dager etter at Yssen-saken sprakk, luktet det nemlig svidd rundt ørene på Valla, skal vi tro hennes forsvarsskrift Prosessen. Hadde hun en tid ant slutten på sin LO-karriere? Mektige venner vendte henne ryggen. Medlemmene i LO spekulerte. Mediene sørget for at hele samfunnet spekulerte.

Hvor og hvordan søke støtte for sin posisjon med alle midler?

Martin Kolberg hadde bedt Valla, selvsagt i samråd med statsminister Jens Stoltenberg, om å trekke seg som formann i valgkomiteen. Det samme hadde forbundsleder Kjell Bjørndalen, tidligere utfordrer til sjefsjobben i LO gjort. Toppen av Ap, motstandere i hennes egen organisasjon og andre viste tenner hun ikke hadde sett før.

Statssekretær Berit Reiss-Andersen, under minister Valla på slutten av 1990-tallet, hadde sammen med andre statssekretærer fra den tiden bekreftet Ingunn Yssens beskrivelse av Vallas brutale lederstil. Sylvia Brustad, en av statsministerens utvalgte, avslo å svekke Reiss-Andersen fremstilling av saken:

Vinden blåste ikke den veien nå, skrev Valla 20. januar.

Vallas mektige venner var ikke bare i ferd med å forlate henne. De ville bli kvitt en maktfull LO-leder med statsministeren i halsbånd. Det er ikke lenger Yssen mot Valla. Det er alle mot Valla, slutter dagboken lørdag 21. januar. Mandag 22. januar blir hun informert via Aftenposten om trusselbrevet. Det var datert fredag 19. januar. Venner finner det ved nærmere ettersyn i postkassen hos Valla mandag den 22.

Valla forsikret politiet om at hun ikke hadde vært i kontakt med trusselbrevet. Derfor slapp hun fingeravtrykkprøve og DNA-tester.

Lørdag 3. februar leser Valla brevet på nytt sammen med sin venninne Anne (Thidemann): ”Kjenner vi noen som er i stand til å være så infame, spør venninnene seg. Noen har tidligere antydet at det kunne være Yssen eller Berit Reiss-Andersen som står bak. Det avviser jeg kontant”, skriver Valla i dagboka.

Bortsett fra forsøket på å diskreditere Reiss-Andersens vitnesbyrd, kaster Valla et mistankens lys på en lite utspekulert, men særlig infam måte. Så åpenbar kynisme får en til å kunne mistenke Gerd-Liv Valla for selv å ha konstruert drapstruslene.

Hennes stadig mer utsatte posisjon frem til den 22. januar tatt i betraktning: Var det usannsynlig at Valla selv hadde skrevet brevet? Burde ikke LO-lederen på det tidspunktet stilt seg og sine skrivere til disposisjon for å avkrefte enhver mistanke om befatning med truslene?

Det ble de lange kjolers natt for Karita Bekkemellom. Vi tror Jens Stoltenberg for lengst hadde bestemt seg. Bare anledningen bød på det. Bekkemelloms offentlige ønsker om bidrag til sine politiske festantrekk, hva byr du? En slik barne-og likestillingsminister i et land, der regjeringen har tatt på seg den umulige oppgaven å heve to hundre tusen medmennesker over fattigdomsgrensen?

Visst glitrer også kråkesølv. I årevis har ledere i næringslivet fått sparken fra toppjobber. Deretter dalt ned i selskaper hengene fra enda gyllnere fallsjermer. Grep styrerommene håper skal få aksjekursene til å stige. Trivielt for mannen på kjøpesenteret. Vi har som kjent for lengst flyttet oss inn fra gata.

Vurderer Stoltenberg på samme måten? Manuela Ramin-Osmundsen fikk i 2006 sparken av Bjarne Håkon Hansen som toppsjef i UDI. Direktøren hadde ”oversett” entydige politiske signaler, og bidratt til at for mange asylsøkere fikk opphold i landet. Som den første i Norge fra en etnisk mørkhudet minoritet, har Stoltenberg nå løftet Ramin-Osmundsen til en enda mer ansvarsfull stilling. Det er en tidsriktig og utmerket handling, men betyr at hun må lykkes og vel så det. Samarbeidet med regjeringskollega Hansen må helst gå knirkefritt. Fallhøyden er dobbelt så stor for henne, statsministeren og andre minoriteter.

Møte med bakken er skjebnesvanger for ministrer som feiler. I månedsvis falt Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy som steiner fra Soria Morias blå himler. Maktlystne partifeller hadde fjernet skjermutløserne. Dessuten sto det om fortsatt regjeringsmakt om to år. Det gjorde det ekstra lett for Stoltenberg å brenne reserveskjermene. Overskred SV-lederens maktlyst ofringen av særlig Djupedal? Sikkert, men hvor mye forsurer fallet forholdet mellom finansministeren og hennes sjef?

SV strutter visstnok av intellektuelle velgere, men mangler politisk kompetanse. Ministrene Bård Vegard Solhjell og Tora Aasland går rett fra h(t)oppolitisk tørrtrening til fritt fall. Hvor lenge må vi vente på flere dumpe smell på Løvebakken? Eventuelt ikke før etter valget om to år, sa Stoltenberg til NRK i går. Til da må Erik Solheim ha reddet Norge og Verden fra global oppvarming og fattigdom.

Selv Gud kan ikke forandre fortiden. Men det forsøker nazister seg stadig på. Det må bli gravskriften på Arvid Brynes bok ”Vi sloss for Norge”. Nazi-Tyskland okkuperte Norge. Etterpå dro NS-mannen Bjørn Østring til Østfronten. Der sloss han ikke for sitt land, men for Vidkun Quisling og Adolf Hitlers fascistiske tusenårsrike. Adolf Hitlers idelære var godt kjent lenge før krigen kom til Norge. Det samme var Quislings sympati for nazismen. Etter at Norge ble okkupert, slåss ikke norske frontkjempere for et fritt Norge, men for fortsatt nazifisering av Norge, Europa og Verden.

Det gjelder å holde tunga rett når historiske forløp fremstilles. Østring kommer i sitt rette lys når historiker Lars Borgersrud dokumenterer, at overløperen ble forræder på et tidspunkt, da nordmenn sloss for livet mot tyske tropper i 1940. Svik som kvalifiserte til dødsstraff i krig og i mange tilfeller etterpå.

Det hjelper ikke at han og krigshelt og NATO-motstander Svein Blindheim, som fikk samvittighetskvaler for spionasje mot Sovjetunionen (der Stalins “sosialisme” avlivet minst seksti millioner landsmenn mot Hitlers tjue) og ble dømt for det i norsk rett, er blitt bestevenner i støvets år. Nazisten Bjørn Østring i kronologisk orden gjør bokas tittel likevel til et falsum.

Historien er mangesidig. Meningsfrihet, dialog og forsoning er nødvendig for å opplyse og forstå. “Vi sloss for Norge” understreker heller enn å mildne Østrings forræderi.

Mulla Krekar trives dårlig i Norge. Fra stuen sin bedriver han derfor hellig krig per internet mot Vesten. Slik er det all grunn til å spørre hvorfor Krekar fortsatt orker å bo i Norge. Han lengter åpenbart til likesinnede. Kulturer hvor han kan berike sine omgivelser med hat mot USA og Vesten for egen regning og risiko. Med en Kalasjnikov mellom tennene.

Borte bra, men hjemme best, ikke sant?

Man skulle tro at Gud hadde ordnet saken for lenge siden. I hans fravær setter vi nå vår lit til Høyesterett. Måtte selve rettferdigheten endelig forbarmer seg over den stakkars mullaen og familien hans. Islamske stater tar vel i mot frontkjempere av Krekars format med åpne armer, eller?