0

Skoletaperne

Det letes med lys og lykter etter årsaker til nedturen i norsk skole. Rådløshet florerer. Statsministeren fraskriver seg ansvar og inviterertil politisk fellesdugnad. Prestasjonslønn foreskriver NHO, helt blåst. Ledende pedagoger full av titler foran og bak krangler med hverandre. Ingen av partene har naturligvis tatt feil. Vi!? Alle skylder på lærerne. Og de som kan mest om problemene, holder merkelig nok for det meste kjeft. Kaos råder på alle banedeler som da Norge røk ut av EM i fotball for n’te gang. Nedturen tar ingen ende. Nytt lag, ny spillestil, nye ledere, ny bane, andre motstandere eller hva? Tja, si det…

Ideologi

Er norsk skole slitt i stykker av ministre med for stort ideologisk ego? Alle ville de reise monumenter over sine visjoner, men endte opp med å stable gravsteiner.

Pedagogikken

Tilstanden ”jeg er fri til å gjøre hva jeg” vil passet som hånd i hanske til de nye pedagogiske plattformene; prosjektarbeid, temaarbeid; vekk med tavlene og inn med pc til alle; seks-, syv-, åtteåringer med ukeplan og ansvar for egen læring. Oppløsningstilstander forsterket ved å radere ut klasserommene og klassene som fysiske størrelser. Nå skulle alle finne seg sjæl. Ut i skogen og opp i trærne, ble det nye pedagogiske kampropet. Der var det kunnskaper å hente.

Alle involverte parter ble hverandres nyttige idioter. Den kunnskapsmessige nedturen ble kronet med troen på og bruken av informasjonsteknologi. Tastaturakrobatikken gikk skrivebordspedagogene og politikerne til hodet. Elevene tok ut stoff man ikke hadde forutsetninger til å forstå – og som ingen har tid til å forklare.

Norske elever hevder seg bra i muntlig, hevder noen. Da vet man at skoledebatten er på kunnskapløst villspor. Muntlig eksisterer nemlig ikke i norsk skole. Prøver i muntlige fag utføres skriftlig. Noe annet var det ikke tid til. Inntil prosjektarbeid kom på mote. Grupper legger frem prosjektets innhold, stort sett kopiert fra nettet, der mye av tiden brukes til surf og spill. Stående foran klassen og læreren får elevene tre til fem minutter til å legge frem resultatet av arbeid de har strevet med i timevis og dagevis. De beste i gruppen – en eller to som i hovedsak også har sydd mesteparten av prosjektet sammen – snakker mest. De svakeste i gruppen sier minst mulig.

Keiseren fikk åndenød under vekten av sine nye klær.

Samfunnet

Barn og ungdom er nesten helt overlatt til markedet. Konkurranseevnen må stadig forbedres. Handletur til London er ikke det samme som gjenlyden av en tur til New York, må vite. Enslige og par jobber for livet. ”Endene” må møtes koste hva det koste vil. Politikerne imøtekom våre nødrop med barnehager til nesten alle, lavere skolepliktig alder og skolefritidsordninger med passende avstand til karriere, involvering i ungenes skolearbeide og familiært samvær.

Skilsmisseprosenten steg til omkring førti. Tilstanden førte til manglende konsentrasjon, dårligere prestasjoner, ulydighet, sorg, fortvilelse blant noen hundre tusen barn fra år til år. Skolehverdagen ble påvirket individuelt og kollektivt, men heiet frem av skiftende politiske regimer, særlig på venstresiden. Det gjaldt å realisere seg selv, et annet av tidens kamprop.

Penger flyter uhemmet. Butikker er livsstil. Tilværelsen jeg-jeg-jeg tilstand. Verken lærere eller foresatte skal bestemme. Det har psykologer, politikere, skrivebordspedagoger, førskolelærere, foresatte, foreldre og andre forledede lest seg frem til. Barn og ungdom må ha grep om sin egen tilværelse. Forstår vi ikke det? Har ikke til og med barneombudet sagt noe sånt?

Utdanningsforbundet? Jo, det fulgte med som nisser flest, og falt bare av i de dypeste gropene.

Lærerne

Noen måtte få skylden. Kristin Clemet startet derfor som minister for utdanning med å undergrave lærernes autoritet. Det måtte hun gjøre. Høyre hadde sammen med sine politiske kollegaer i landet bidratt til skolens nedtur (NHO foreslo på slutten av 1980-tallet å innføre markedet i grunnskolen. Elevene skulle prosjektorientert grunnlegge små produksjon-og salgsvirksomheter i og utenfor kladdebøkene). Hvor mange gründere som viste seg ut av denne misforståelsen, vites ikke…

Elever, foresatte, politikere, næringsliv og andre skoletapere grep begjærlig Clemets utspill. Siden har lærerhetsen fortsatt med uforminsket styrke. Knapt noen konklusjoner i debattene utelater læreren som hovedsyndebukk. Og noe er det jo i det.

For førti år siden måtte man ha toppkarakterer for å komme inn på de beste lærerskolene. Tretti år senere var de samme skolene vid åpne for skoletapere som ikke visste annen utvei enn å bli lærer. Frem til i dag har institusjonene også utdannet førskolelærere. Gruppen ble indoktrinert med den nye pedagogikken ansvar for egen læring ”ut i naturen og opp i trærne”. Det ble selvsagt lærdom av slikt, men heller smått med faglige kunnskaper.

Økonomi

Mens antall utdannede lærerer har sunket, så har kommunene i økende grad kurset og tatt i bruk assistenter i grunnskolen. Fagkunnskapene kvalifiserer ikke til å undervise, men mange er til god hjelp. Men assistenter er billig i bruk ned til en tredjedel av timebetalingen for en kvalifisert lærer, kjærkomment for kommuner i trange tider.

Sammenslåing av klasser ble en annen Clemet-måte å rasjonalisere på. Blir en lærer syk overtar en kollega begge klassene. Mens det blir så som så med kunnskapene, sparer kommunene store penger på ikke å bruke utdannede lærervikarer.

En mengde arbeidsløse NHH-og BI økonomer uten fremtid forsvant inn i offentlig virksomhet på slutten av 1980-tallet. Skolestyrer og skolesjefer forsvant. Rektorene ble daglige ledere, inspektørene avdelingsledere. Mange kommuner gjorde skolene om til resultatenheter. Lønnsomhet, overskudd, underskudd, effektivitet og produktivitet kom i stedet for terminologi som læring, tavle, kritt, blyanter og kladdebøker. Lederskapet ble nesten usynlig i skolehverdagen, henvist til kontinuerlig møtevirksomhet med rådmenn og kollegaledere. Der diskuterte man i hovedsak innsparinger for å få budsjettendene til å møtes. Den daglige skoleledelsen havnet – med gode lønnsøkninger – i lomma på kommunal ledelse og ble elevens og skolens motparter ikke medspillere.

Klasserommet

Foreldrene har hovedansvaret for barnas læring – og ta med – oppdragelse. I dagens verden er det lite annet enn en floskel. Varierende politiske regimer har over tiår arbeidet iherdig for å skille barn fra sine foresatte. Når man samtidig plasserte lærerne i gapestokken og undergravet skolens innhold på de fleste områder, måtte det til slutt gå galt.

Det har vært gjentatt mange ganger: Norge ligger på topp når det gjelder uro i klasserommene. Men hvor mange og hvem kjenner omfanget og betydningen av tilstanden? En pekepinn for utenforstående er at forelesere på høgskoler og universiteter forstyrres av prat og latter og uro i sine auditorier. Samme uroen er gjennomgående i videregående skoler. På ungdomsskolen med pubertet til under ørene er tilstanden generelt et sant helvete. Utviklingen tok sats i barneskolen, der førskolelærere ble pedagogisk forledet til å tro at jo mer eleven pratet i timene, jo mer kunnskaper tilegnet elevene seg.

Mange elever tar med seg erfaringer hjemmefra. Og hvem har vel ikke ei høne å plukke med en lærer? Sånne slabbedasker med kort arbeidstid og lange ferier! Bare gi dem inn, gutten min! Og tar de i deg eller snakker hardt til deg, noe de selvsagt ikke har lov til, så skal jeg nok klå dem!

Elever med alle former for handikap er integrert i norske klasserom. Herom er det delte meninger, men uansett påvirker forholdet kunnskapsformidlingen. Bare økt antall faglærere generelt og økt antall lærerer med spesialkompetanse kan bidra til løfte kunnskapene under slike forhold. Men hva opplever man? Jo, assistenter med mangelfull utdanning blir ofte satt på de vanskeligste tilfeller; elever med lære-og adferdsvansker.

Klasserommet er den viktigste arena for kunnskap. Men ikke bare tar det fem, ti, femten minutter å skape noenlunde lydhør orden i mange klasser. Uroen fortsetter som oftest gjennom timene. Luer dras godt nedover øyne og ører. Hoder legges pent til rette på pulter. Noen går frem og tilbake og snakker med medelever. Ja, noen snakker nesten uavbrutt i hele timen. Andre spiser og drikker. Så vasker man hendene. Det vandres frem og tilbake på wc. Vitser fortelles lavmælt. Latter. Ransler åpnes og lukkes og flyttes. Intelligente over gjennomsnittet prøver intenst å få lærere til å avspore tema. Snakker du hardt nok til noen, river vedkommende opp døra, ber deg dra til helvete og slamrer den igjen på vei ut. Papir flyter på gulvene. Bøker smelles i pulter. Alle metoder for å skape uro er for lengst tatt i bruk i norsk skole. Nå er trusler og vold i ferd med å bli daglig kost.

Oppsummering

Politikerne signaliserte til pedagogiske utdanningsinstitusjoner: Matematikk er for vanskelig. Grammatikk er for vanskelig. Kjemi er for vanskelig. Tysk er for vanskelig. Fysikk er for vanskelig. La elevene ta over sin egen læring. Gi dem hver sin pc og send dem inn i cyberspace. Nøytraliser lærerne. Senk kravene til eksamen. Vekk med karakterer. Hva skjedde? Jo, autoriteten som var innebygget i hvert og ett element, ble vannet ut. Restverdien ble et glansbilde av Middelmådigheten. En slags kinesisk kulturrevolusjon, der ungdom helt uten utdannelse skulle kunne studere de vanskeligste fag på de beste universiteter. Alle vet hvordan det gikk.

Det er til syvende og sist i klasserommene at kunnskaper optimalt formidles og forstås. Læreren er særlig viktig i denne prosessen. Men da må forholdene legges til rette. Å plusse på nok et år på lærerutdanningen vil være å tisse i hendene. Greier man ikke å utdanne gode lærere i løpet av fire år, nei, så greier man det ikke med ett år ekstra. Spørsmålet er om dyktig ungdom i det hele tatt kommer til å søke læreryrket. Prestisje, lønn og arbeidsforhold tilsier ikke en slik utvikling.

Norsk skoles middelmådighet i europeisk sammenheng må foresatte, politikere, byråkrater, økonomer og skrivebordspedagoger – de egentlige skoletaperne – ta ansvaret for.

This entry was posted in Utdanning. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *