Archive for February, 2008

Budsjetter til bedrag

Tuesday, February 26th, 2008

Politisk elendighet tynger offentlige institusjoner. Sykehusene, sier Sylvia Brustad, må rette seg etter hvor mye penger Stortinget gir dem. Og der råder jo flertallet. For tiden altså. Før var det borgelig. Hvem husker ikke hvordan folket led under Høyres og Krfs bedre helse for hver krone. Og før dem igjen var det Ap, og før dem var det borgerlig… og så videre… og så videre.

Hvem i løpet av de siste femti år har påvist at helse, liv og død har fått penger nok? Ingen hittil, så vidt jeg husker. Noen hevder at budsjettene er for trange, andre at vi bruker mest penger i hele Europa på helse. Likevel, mens det er typisk best å være norsk i hele verden, venter mange i måneder på innleggelse. Før man omsider havnet på en brannfarlig og ulovlig sykehuskorridor. Eller dør i en kø.

Kan det være at Stortinget bedrar hele det norske folk per budsjett?

De fleste av oss har lært statlig, fylkeskommunal og kommunal veistandard å kjenne. Tranportøkonomisk Institutt har i årevis underprognosert biltrafikken. Stortinget har like jevnt og trutt forverret tilstanden ved å bevilge mindre enn prognosene. Jernbanen er bevilget ut på de samme viddene. Til sammen mangler denne infrastrukturen fire hundre milliarder til vedlikehold, nybygg og drift. Helsefarlige skolebygg har forfalt til førti milliarder. Kirkene råtner på rot. Årsak? Jo, Stortinget har ikke bevilget nok penger til vedlikehold og drift. Hvem tror da at sykehusene har fått for mye?

Eldreomsorgen har i årevis vært et sorgens kapittel. Mangel på institusjonsplasser gjør at dyre sykesenger opptas. Inntil uføre eldre blir sendt hjem i drosje, båret inn i tomt hus eller plassert på inngangstrappa. Som blir førsteoppslag i Dagsrevyen, for deretter å havne på et lager. Til en eller annen ordfører forklarer at det mangler penger. Eksemplene er for mange. Tusenvis av gamle får dårlig oppfølging medisinsk, ernæringsmessig og fysisk, mens eldrebølgen slår mot dørene.

Slik kan man ta for seg sektor for sektor. For det er jo staten, fylkene og kommunene som selv budsjetterer. Og får slengt en halvtom havresekk i retur av Stortinget. Enten Bukkebakken vekslende styres av mindretall eller flertall i rødt og blått og grønt og det liberale Venstre.

Nå er man uenig i om underskuddet for sykehusene er på fem hundre millioner, en milliard eller det dobbelte. Stortinget slettet for noen år siden gjelden til flytoget på tolv milliarder uten at vi hørte så mye som et gråtkvalt sukk fra budsjettbalansen. Og for ikke å tape ansikt la en finansminister fra SV ut atten milliarder til barnehager.

Som vi ser, bidrar underbudsjettering og mangel på bevilgninger til forfall i det meste av offentlig virksomhet. All virksomhet kan sannsynligvis organiseres bedre. Men det skurrer, når Sylvia Brustad og andre hevder, at sykehusene ikke trenger mer penger.

Sekulært demokrati

Monday, February 25th, 2008

Islamisten Mohammad Usman Rama (MUR) bekymrer seg i Aftenposten over hva han kaller sekulær ekstremisme. Kan det være at han forveksler forholdene med hardt tilkjempede demokratitilstander?

Han liker dårlig religioners vilkår i Norge. Det må ikke glemmes, skriver han, at religionsfriheten, politiske meninger basert på religiøse overbevisninger og politisk ukorrekte oppfatninger er en del av pluralismen. Kan vi tolke MUR dit hen, at religiøs pluralisme skal legitimere opptøyer og knebling av ytringsfrihet som noen måtte ta anstøt av?

Hva kunne skjedd om ikke kristen teologi hadde kommet til å speile samfunnsutviklingen i Norge og Europa i det tjuende århundret? Ville kristne fundamentalister sprengt uskyldige kvinner og barn i småbiter på torv og i busser. I lys av den eneste sanne tro brent ambassader i muslimske land om noen ytret seg mot slik fremferd? Truet meningsytrere på livet og drept dem om mulig? Sementert generell mannsdominans og kvinneundertrykkelse? Utviklet kultur der ønsker om frihet til kjærlighet ble besvart med datterdrap og søsterdrap? Avlivet homser og lesber? Dømt mennesker som hoppet av fra den eneste rette tro til døden? Steinet utroskap til døde?

Hvilken religiøs pluralisme er det MUR etterlyser? Jo, at det norske samfunnet vender tilbake til kristendom per bokstav. Fastlåste dogmer, intoleranse, ubarmhjertighet, undertrykkelse, redsel og skam utdefinert fra bibelske tekster per bokstav. Hva islamisten ikke tar inn over seg, er at vi i løpet av 1900-tallet kvittet oss med religiøs undertrykkelse – nettopp fordi den undertrykket i langt større grad enn å frigjøre. Fremveksten av politiske partier bidro avgjørende. Men aller mest bidro menneskene i frie valg – ikke minst kvinnene – til å kaste knugende religiøs autoritet ut av hverdag og fest.

Hvorfor vil MUR norsk sekulær “ekstremisme” til livs? Han har stor sans for biskop Ole Kristian Kvarme. Å fornye religiøs autoritet er historisk sett å reinnføre intoleranse og skam som herskemetode og utvide livsrommet for mange islamister. Det er jo på denne arenaen debatten foregår. Mer eller mindre islam i Norge. Kan det være at ved å innføre skammen i Norge på nytt, så blir det å fordømme lesber og homser, kvinneundertrykkelse og upassende ytringer mer gangbart?

Det er sant som MUR sier, at det er vår plikt å arbeide for et mangfoldig Norge. Men å vende tilbake til religiøse botsøvelser kan neppe bidra til annet enn å fjerne uerstattelige friheter i vårt demokratigrunnlag. Vi foretrekker et sekulært demokrati heller enn religiøs ekstremisme.

Har Ap kontroll?

Saturday, February 16th, 2008

Norge må for all del fremstå ufarlig, bestemte utenriksminister Jonas Gahr Støre, han tok inn på et hett terrormål i Kabul uten tilstrekkelig sikring. Fremgangsmåten må ha vært drøftet med og godkjent av statsminister Stoltenberg. En feilvurdering som burde fått mye større konsekvenser for Regjeringen enn tilfellet Manuela Ramin-Osmundsens selskapsløgner.

Stoltenbergs andre regjering kom til makten ved SV. Var det et feiltrinn på bekostning av ønsket om makt? Teoretikeren Stoltenberg er jo ”utdannet” yrkespolitiker og trives best aller øverst. Ny ”uheldige” saker der manglende dømmekraft hefter ved regjeringssjefen, kan fallet komme til å medføre langtidsskader for en allerede svekket statsminister.

Aps venstreside kom bedre til sin rett da SV dreide Stoltenberg II mot venstre. Partiet fikk enda større konsesjoner for å bedrive forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk enn man kunne frykte. Med ett visst unntak for forsvarsministeren, er det SVs talsmenn som nesten daglig kommenterer disse saksområder i mediene.

Det siste utspillet er at SV ”ikke er fornøyd med norsk forsvar”, om noen skulle være i tvil om det. Man vil derfor satse på heimevernet, står det i Aftenposten (NTB) 14. ds.. Du vet han overvektige med marsjstøvler, plombert AG i skapet og full jobb ved siden av. Lytt på radio, og kom så fort du kan! Men hvem hører på radio i våre dager. Heller er det ikke enkelt å ta seg frem på norsk veistandard og ensporet jernbane. Til overmål kan halve styrken være på ferie eller week-end-shopping i europeiske storbyer hvis alarmen går. Mens de hjemmeværende havner i promillekontroller på vei i krigen. Skulle den skje en lørdag morgen i grålysningen.

Ja visst føler man trang til å harselere! Minipartiet SVs gamle drøm om Folkeforsvaret kan bli en realitet. Hvor er Ap, ryggraden i det norske NATO-medlemsskapet? Sjøforsvaret skal fornyes i samme ånd. Vekk med flere fregatter. Hurtiggående MTB’er, glimrende taktiske fartøyer, skal selges. Kunne SV ha redusert hastigheten på disse våpnene til det halve og kostnadene med to tredjedeler, ville de passet utmerket mellom bakkar og berg. Derfor må vi satse på Kystvakten – særlig kjennetegnet ved den ensomme truende kanonen på fordekket – for å sikre olje-, gass- og fiskeressursene og norsk territorium, sier SVs talsmenn til NTB.

Hva skal vi tro om regjeringens dømmekraft? Kystvakten må i år reduseres med fire fartøyer. Halvparten av den gjenværende formidable ”krigsmaskinen” består av slepebåter, snurpere og innleide sivile fartøyer (passer i et folkeforsvar) fra sunnmørsrederiet Remøy Shipping. Pluss sju nye helikoptre med heis og eldgamle Orionfly som flyr på to motorer for å spare bensin. Til sammen helt ute av stand til å stanse så mye som en gammel rustholk av en russisk tråler på ulovlig fiske i Barentshavet.

Snakker vi her om svekket dømmekraft av en ganske annen og alvorligere karakter enn feilvurderinger av udugelige ministrer? Nei, ikke når det gjelder SV. Partiets bakenforliggende motiv er å presse Norge ut av NATO. Partiet ble dannet på 1960-tallet med denne ene hensikt. Nå jobber man intenst for å svekke norsk NATO-innsats ute, Afghanistan, og samtidig redusere norsk forsvarsevne hjemme for å gjøre oss til en klamp om NATO-foten. Svensk flykjøp, og nordisk sikkerhets-og forsvarssamarbeid (utenfor EU) det del av samme strategi.

Hvilken fremtidig plattform ser SV? Jo, et tettere samarbeid med det autoritære Russland. SVs visjon om Norge som fredsnasjon er ikke forenlig med den rollen Norge spiller i NATO, står det i partiets partiprogram. SV er for norsk utmelding av NATO. Derfor er målet å nå frem til et nordeuropeisk forsvars-og sikkerhetspolitisk fellesskap med Sverige, Finland og Russland, står det i partiprogrammet av 2005. Her fins ikke den minste betenkelighet etter russernes av mange kalt folkemord i Tsjetjenia.

Stoltenberg måtte av nødvendighet gi SV en finger med i forsvars-og sikkerhetspolitikken. Han kunne ellers risikert å miste sitt maktgrunnlag om SV trakk seg ut av Regjeringen. Spørsmålet er hvor langt Stoltenberg vil slippe SV og venstresiden i eget parti.

Vil regjeringssjefen og Gahr Støre, som jo lenge ble betraktet som en sterk Ap-mann, vise sviktende dømmekraft i noe som virker som undergraving av norsk forsvarsevne? Tilfellene Kabul, Ramin-Osmundsen og forsøket på å sikre en venn toppstillingen i A-pressen blir i så fall for småtterier å regne. Norges omdømme svekkes ytterligere i det vestlige samarbeidet. Det vil i en gitt situasjon falle tilbake på ikke bare statsminister Jens Stoltenberg, men også Arbeiderpartiet.

SV og Aps venstreside er erklærte motstandere av NATO, USA og EU. I deres regi peker norsk forsvars-og sikkerhetspolitikk tilbake på mellomkrigsnivå. Også røster fra et stadig mer radikalisert LO høres fra denne folden. Merkelig nok har landet også en forsvarssjef som lydig effektuerer regjeringens budsjettforslag. Ledere i så viktige stillinger ville for lengst trådt tilbake når ”bedriften” de ledet sakte, men sikkert ble gjort udyktig.

Hvor langt tør Jens Stoltenberg trekke Norge ut av et vestlig samarbeid, som jo emnet seg under britisk beskyttelse så langt tilbake som 1. verdenskrig?

Mangler dømmekraft

Tuesday, February 12th, 2008

Jens Stoltenberg utnevnte Manuela Ramin-Osmundsen til barne-og likestillingsminister. Det må stilles svært strenge krav til personlig egnethet for de mest ansvarsfulle stillinger i landet. Slik var det naturlig å stille spørsmål ved Ramin-Osmundsen som medlem av regjeringen. Hun måtte en tid før utnevnelsen gå fra stillingen som sjef for UDI. Permanent oppholdstillatelse var gitt til en gruppe nordirakere. Det var overveiende sannsynlig at hun hadde bidratt til å omgå politiske retningslinjer. Hun hadde jo arbeidet tett på sin forrige sjef, Terje G. Nordby. Kjente altså Ramin-Osmundsen til forholdene, noe det jo er all grunn til å tro, manglet hun dømmekraft og tilla hun seg betydning langt utover definert ansvarsområde.

Det blinket altså rødt lys. Likevel plasserte statsministeren Ramin-Osmundsen i en enda viktigere stilling. Tjuesju kandidater til ombudsstillingen ble redusert til to – Ida Hjort Kraby og Reidar Hjermann. Pussig nok falt valget på Hjort Kraby. Hjermann ble sparket, og juristkollega og omgangsvenn Hjort Kraby i et seksten års gammelt nettverk innsatt. Med UDI-skandalen in mente avslørte Ramin-Osmundsen på nytt svake lederevner og utilslørt maktmisbruk. For første gang ble et barneombud – og sogar et meget dyktig – avsatt etter bare fire år i jobben.

Mangel på dømmekraft i sakens anledning hefter også ved regjeringssjefen. Vurderte han Ramin-Osmundsen mer ut fra hudfarge enn evnen til politisk medspiller? Hun var jo novise i politikken. Var det sitt politiske testamente statsministeren tenkte på? Se, det var jeg som tok inn den første “innvandrer med mørk hud” i en norsk regjering! Akkurat som Gros ”det er typisk norsk å være best”. Jo, akkurat det tror vi var viktigere for Stoltenberg enn “glippen” Ramin-Osmundsen. Hva folket måtte mene har jeg som statsminister makt til å neglisjere.

Jo, makt har alltid korrumpert. Til Dagsrevyen den 12.ds. gav Stoltenberg en uforbeholden støtte til sin minister. Det måtte han gjøre. Men står statsministeren til troende? Stoltenberg forsøkte selv (sammen med utenriksministeren) å få ansatt sin venn og partifelle Jan-Erik Larsen som sjef for A-pressen. Det betyr at enkelte politikere som tar makt for gitt lettvint, lar vennetjenester overskride konstitusjonelle spilleregler. Det er liksom slik det skal være på toppene. Nettverkene styrer i kulissene, et demokratiproblem.

Store ego vokser når de dyrkes i rampelys. I dag trer dette tydelig frem i toppolitikernes og -byråkratenes talemåter: Jeg har tenkt det, jeg har besluttet det, jeg vil det, jeg skal ordne det, jeg skal gjøre det, det skal jeg ta meg av, jeg skal fikse ditt og jeg skal gjøre datt. Kollektive bevissthet og ydmykhet i forhold til folket man skal tjene og organisasjonen til rådighet er trengt helt i bakgrunnen. Er dette superjeget uttrykk for at enkelte miljøer opererer i et vakuum der makt tas for gitt?

Manuela Ramin-Osmundsen drives nå fra nye opplysninger til stadig nye sannheter om venninneforholdet til Hjort Kraby. Eller fra usannhet til usannhet. Ripene i lakken til statsminister Jens Stoltenberg er i ferd med å bli kraftige bulker. Det må han gjøre noe med. Går en sterkt svekket Ramin-Osmundsen av, dersom hun har løyet om sitt forhold til Hjort Kraby, hånd i hånd med sitt nyutnevnte barneombud i løpet av noen dager? I så fall viser statsministeren handlekraft, men også blir det tydeligere at han manglet dømmekraft i tilfellet Ramin-Osmundsen.

Valget blir særdeles vanskelig.

Dinosaurisk ego

Sunday, February 10th, 2008

Global oppvarming! Hva fanden klager i på. Her klamrer vi oss til iskanten i snøføyka. Fastfrosset til Nordpolen. Holke og knekte lårhalser i strekk på sykehus med budsjetter som forsøpler statsrådens hverdag. Permafrost som en evig klamp om hjerterøttene. For en stakket stund kjenner en varmblodig kropp nesten seg selv igjen på forurensende flyturer til Syden.

Dårlig samvittighet eller ikke. Med svettedråper i den hvite panna har også vinteren begynte å lure på hvem han er. I vår barndoms hoppbakker vokser busker og kratt. Skiene vansmekter i kjelleren. Smektende lårkort på gatene i januar. Folk røyker på fortauskafeene over en kald pils. Plenene er midtsommergrønne.

Har du merket at det har blitt mildere vintrer, spør vi hverandre. Jo visst! Vi savner den mindre og mindre. Vi har fått nok av minusgrader og gleder oss over grønn jul. Født med ski på beina, du liksom. En grad, sier metrologene, en grad har middeltempen økt. Altfor sakte! Herregud, snart er det slutt på ved også. Og strøm har ingen råd til. Politikerne sølte vekk vannet på markedet. Inne går vi med uteklær. Menneskearten kan jo være utryddet mens den slår floker for livet.

Vi hadde gitt opp å høre palmesus på disse breddegrader igjen. Inntil FNs klimakteriske panel begynte å dra i halslinningen. Et varslet selvmord på klodens befolkning, skal vi tro naturvitenskapen. Og det må vi jo. Det er jo den som er ansvarlig for at Jorden har pustevanskeligheter og høy feber. Nei, greier ikke finansministeren å kjøpe opp utslippene fra alle kullkraftverkene i Kina, kan vi snart hoppe i fjorden rett fra balkongen! Og det tror vi ikke hun greier. For snart er det slutt på gass og olje i Nordsjøen. Oljefondet skyllet vekk av eldrebølgen. Norge, verdens mest ukjente stormakt, havner på fattigkassa og må fyre med kull fra Svalbard.

Vi får aldri nok. LO varsler historiske lønnstillegg. Det betyr økt kjøpekraft, lengre reiser, større forbruk, mer kast. For det meste produsert i Kina. Gros bærekraftige utvikling, en litt langsommere måte å brennes, kveles eller drukne på. Men så er det jo typisk norsk å være best. Derfor er Jens i India. Landet med en komma to milliarder innbyggere som snart går Kina en høy gang med å bruke kullkraft. Alle indere, som kjører moped og lever av hellige kuer, skal få kjøpe hver sin bil til femten tusen kroner. Eller som en minister sa til Jens: Vi skal ikke slippe ut mer en den vestlige verden har gjort. Da har inderne nitti prosent å fylle på med.

Vi får håpe at oppvarmingen er skapt av mennesket, sa kongen nylig, da kan vi jo gjøre noe med den. Men det er altså hvis Gud har skapt oss, noe som er høyst usikkert. I motsatt fall er vi bare et bitte lite stykke forurenset natur som uregjerlig skvalper omkring under en mikroskopisk hjerne og et dinosaurisk ego ute av kontroll i et univers ingen vet noen ende på.

Det meste tyder altså på at kongens anelser går i oppfyllelse – uansett.

Mayday, mayday!

Monday, February 4th, 2008

Førstereisen satt på babord side sammen med faren sin. To og et halvt tusen søvndyssende hestekrefter i svak stigning med Italia bak sæ. Flyet hadde tatt av fra Brindisi en halv time tidligar. Vi hadde etter kvert begynt å bli nokså flyvant. Prata. Småsov.

Det brenn! Motoren brenn!! Hælvete!! Flamma lo ut av styrbord motor. Lyste opp kvite ansekta bak små ruta. Dakotaen la sæ sakte over på høyre venge. Livet t et heilt skipsmannskap skalv i svarte natta noen tusen fot over Adriaterhavet. På sekundet va angsten ei klo. Klokka tikka mot femten minutter over tjuetre en januarkveld i 1960.

Vi hadde gått om bord i sydgåanes. Mora og smøsøsknan venka i snydrivet på kaia i Stokmarknes. Gråt. Atten måneder utaskjærs. D va lang tid. Søttenåringen full av førventning. Ikkej bærre sku han t sjøs. Han sku flyg før første gång i livet. Heilt fra Oslo t Gulfen. Den Persiske. Ikkje nokka liten tur akkurat. Også Oslo. Han som ikkje hadde vorre lenger enn t Bodø to gånga. Då han va tretten og femten.

Oslo va ikkje nokka særlig. Innom rederikontoret t Fearnley &Eger. Ut på Fornebu etter ei natt på hotell. Der såg han ho før første gången i levanes livet. Dakotaen. Han kunne alt om fly. Født med flydilla. Lest alt han kom over om fly. Snekra fly. Sterra på kondensen fra jagerflyan over Lofotveggen. Drømt. Flygar va d han skulle bli.

D va to sæta ved sida av kverandre på eine sida. Ei rekke på andre. Gråbrun seilduk over stålrør. Skott attom cockpiten. Et par og tredve mann benka sæ. Med krøkte kne. Stillheita tyda på at ikkje mange hadde fløgge før.

Propellan sverra. Motoran hosta grå røyk. Ei sveisen flyvertinne så etter at vi hadde spent oss fast. Sakte rulla maskinen ut på banen. Rugga på sæ. Full peising. Flyet skalv og resta. Nesten heile banen gikk med før hjulan slapp. La sæ over. Blå fjord. Kroppen hans sitra. Såg ut vinduet heile tida. Kjente følelsen den dag i dag. Sånn va d altså. Å flyg.

Automatisk sløkningsanlegg drepte brannen. Flyet krenga heile tida svakt mot styrbord. Det va dødsens stille i den trange kabinen. Unntatt heilt framme. Der hadde fire støkka skålt med rød Martini i fleira tima. Rett fra flaskan. Bunkra i Nord-Italia.

Motoren på babordsida va en ulanes nordveststorm omkreng hushjørnan heime. Ikkje bærre lyden sku komme t å forfølg han i all tid. Synet åsså. Faren dulta han i sida. De hadde bærre veksla tanka etter at brannen va sløkt. Kom de t å overlev? Kom nån t å overlev i det hele tatt? Han nikka mot vinduet. Ka i hælvete? Aleminiumen over motoren va begynt å lys. Kvitna. Jau, de kunne tydelig sjå at den hadde skifta farge. Farn mælte ikkje et ord. Gutan fremme skrålte. D skramla i tomflske. Ka i helvete, hadde de ikkje merka nokka som helst? At dauen peika på dem med en finger. Eller drukna de sorgan på førskudd? Så kald va de vel ikkje? Dessa gikk runden. Fremme fikk ho et passe klaps på et særlig velforma sted. En av mange på turen. Sa nokka på gaudervelsk. Belgisk visste vi. Men ellers va ho like blid. Vant som ho vel va med å bli klappa på og motora som eksploderte.

Tyske byer hadde lyst t dem gjennom slørskya. Før mørket kom over Europa møtte de siste mote i luften. En Caravelle. Passasjerfly med to jetmotora. En vakker hvit pil. Så nært at det føltes skummelt.

Omdreiningan på motoran økte merkbart. Flyet steig. Øran begynt å verk. Som besatt. Vi såg på kverandre. Nån ønka sæ høgt. Så kom beskjed. Vi passert over Alpan. Uten trøkkabin. Minst atten t netten tusen fot. Mange hørte ikkje nån verdens teng då vi mellomlainna på andre sida av fjellan.

Flyet bunkra bensin, andre rød Martini.

Seinar fekk vi rede på at andreflygarn hadde nekta å være med videre. Dak’en va nemlig grådig overlasta. Kor selskapet fikk tak i den nye flygarn, sa ingen nokka om.

Vi dura innover Brindisi. By på støvelhælen t Italia. En restaurang på flyplassen. Mat. Kaffe. Røyk. Strekk på føten. Siste stopp før Gulfen. Et langt strekk. Kapteinen viste seg før første gång. En liten spe fyr. Belgier. Krigsflygar. Nødlanda i Kanalen under krigen. Spitfire.

Vi sterra intenst på d lysanes uhyret ute på vengen. Propellen hogg desperat i natta fremfør sæ. Ennu ikkje veksla ord. Holdt ikkje rundt kverandre. Mannfolk gjor ikkje sånt på den tida. Ikkje nokka hels heim om du sku overlev. Før motoren kom t å eksploder. Aleminiumen lyste blorødt. Nokka kom t å smelte. Flyet kunne umulig holde seg oppe lenger. D va d han tenkt. Men han kunne ikkje førestills sæ d. At han sku stup i dauen under sæ. T d va han før ung.

Nu kom de første lysan fra byen t syne. Flyet la sæ over. Skalv. Nu går d t hælvete! Han hogg tak i stålramma under setet framfør sæ. Men d va bærre flygarn som svengt inn mot flyplassen. Ei dobbelt lysrekke. Blenkanes røde og blå lys frem og tbake. Han tenkt at de va altfør høgt. D va faretruanes langt ner. Syns han. Ka tenkt flygarn på?

Æ må ha hastigheit, hadde skipper’n tenkt. Høgt inn. Dersom motorn stoppe under siste delen av innflyginga. Plukke opp fart før ikkje å dett rett ned. Ikkje møst løftet. Og d va d som skjedde. Kloss inn mot plassen daua motoren på babord side. Aillt sto. Skipperen smelte spaken i instrumentpanelet. Satte Dak’n på tryne. Vi hang i beltan. Alle ba t Gud inni sæ. Hastigheit, meir hastighet, bad flygarn. Asfalten nærma sæ brennfort. Hjulan smalt neri. Gummi skreik og ønka sæ. Brannbila og sykebila attmed flyet.

Vi va nere i ett støkke.

Erfaring, dyktigheit, kaldblodig beregning og en berømt flymaskin hadde berga oss. Æ hus ennu kossen den magre belgieren så ut. Åsså flyvertinna. Halve mannskapet va ju førelska lenge før vi nådd Danmark.

Seinar fikk vi høre om, at skipsrederen hadde telbud om å leie et større fly. Sekrar. Men så va Dak’n femtitusen belligar. Nån år seinar gikk han konkurs. Vesst d e sant om himmelen og helvete måker han køl t evig tid. Med ei skuffe i kver hand. Døgnet på tamp.

Og vi? Jau, d blei tre daga på hotell. Mens vi venta på en ny motor fra England. Ikkje et nytt fly.