Husfilosofen

Norge må for all del fremstå ufarlig, bestemte utenriksminister Jonas Gahr Støre, han tok inn på et hett terrormål i Kabul uten tilstrekkelig sikring. Fremgangsmåten må ha vært drøftet med og godkjent av statsminister Stoltenberg. En feilvurdering som burde fått mye større konsekvenser for Regjeringen enn tilfellet Manuela Ramin-Osmundsens selskapsløgner.

Stoltenbergs andre regjering kom til makten ved SV. Var det et feiltrinn på bekostning av ønsket om makt? Teoretikeren Stoltenberg er jo ”utdannet” yrkespolitiker og trives best aller øverst. Ny ”uheldige” saker der manglende dømmekraft hefter ved regjeringssjefen, kan fallet komme til å medføre langtidsskader for en allerede svekket statsminister.

Aps venstreside kom bedre til sin rett da SV dreide Stoltenberg II mot venstre. Partiet fikk enda større konsesjoner for å bedrive forsvars-, sikkerhets- og utenrikspolitikk enn man kunne frykte. Med ett visst unntak for forsvarsministeren, er det SVs talsmenn som nesten daglig kommenterer disse saksområder i mediene.

Det siste utspillet er at SV ”ikke er fornøyd med norsk forsvar”, om noen skulle være i tvil om det. Man vil derfor satse på heimevernet, står det i Aftenposten (NTB) 14. ds.. Du vet han overvektige med marsjstøvler, plombert AG i skapet og full jobb ved siden av. Lytt på radio, og kom så fort du kan! Men hvem hører på radio i våre dager. Heller er det ikke enkelt å ta seg frem på norsk veistandard og ensporet jernbane. Til overmål kan halve styrken være på ferie eller week-end-shopping i europeiske storbyer hvis alarmen går. Mens de hjemmeværende havner i promillekontroller på vei i krigen. Skulle den skje en lørdag morgen i grålysningen.

Ja visst føler man trang til å harselere! Minipartiet SVs gamle drøm om Folkeforsvaret kan bli en realitet. Hvor er Ap, ryggraden i det norske NATO-medlemsskapet? Sjøforsvaret skal fornyes i samme ånd. Vekk med flere fregatter. Hurtiggående MTB’er, glimrende taktiske fartøyer, skal selges. Kunne SV ha redusert hastigheten på disse våpnene til det halve og kostnadene med to tredjedeler, ville de passet utmerket mellom bakkar og berg. Derfor må vi satse på Kystvakten – særlig kjennetegnet ved den ensomme truende kanonen på fordekket – for å sikre olje-, gass- og fiskeressursene og norsk territorium, sier SVs talsmenn til NTB.

Hva skal vi tro om regjeringens dømmekraft? Kystvakten må i år reduseres med fire fartøyer. Halvparten av den gjenværende formidable ”krigsmaskinen” består av slepebåter, snurpere og innleide sivile fartøyer (passer i et folkeforsvar) fra sunnmørsrederiet Remøy Shipping. Pluss sju nye helikoptre med heis og eldgamle Orionfly som flyr på to motorer for å spare bensin. Til sammen helt ute av stand til å stanse så mye som en gammel rustholk av en russisk tråler på ulovlig fiske i Barentshavet.

Snakker vi her om svekket dømmekraft av en ganske annen og alvorligere karakter enn feilvurderinger av udugelige ministrer? Nei, ikke når det gjelder SV. Partiets bakenforliggende motiv er å presse Norge ut av NATO. Partiet ble dannet på 1960-tallet med denne ene hensikt. Nå jobber man intenst for å svekke norsk NATO-innsats ute, Afghanistan, og samtidig redusere norsk forsvarsevne hjemme for å gjøre oss til en klamp om NATO-foten. Svensk flykjøp, og nordisk sikkerhets-og forsvarssamarbeid (utenfor EU) det del av samme strategi.

Hvilken fremtidig plattform ser SV? Jo, et tettere samarbeid med det autoritære Russland. SVs visjon om Norge som fredsnasjon er ikke forenlig med den rollen Norge spiller i NATO, står det i partiets partiprogram. SV er for norsk utmelding av NATO. Derfor er målet å nå frem til et nordeuropeisk forsvars-og sikkerhetspolitisk fellesskap med Sverige, Finland og Russland, står det i partiprogrammet av 2005. Her fins ikke den minste betenkelighet etter russernes av mange kalt folkemord i Tsjetjenia.

Stoltenberg måtte av nødvendighet gi SV en finger med i forsvars-og sikkerhetspolitikken. Han kunne ellers risikert å miste sitt maktgrunnlag om SV trakk seg ut av Regjeringen. Spørsmålet er hvor langt Stoltenberg vil slippe SV og venstresiden i eget parti.

Vil regjeringssjefen og Gahr Støre, som jo lenge ble betraktet som en sterk Ap-mann, vise sviktende dømmekraft i noe som virker som undergraving av norsk forsvarsevne? Tilfellene Kabul, Ramin-Osmundsen og forsøket på å sikre en venn toppstillingen i A-pressen blir i så fall for småtterier å regne. Norges omdømme svekkes ytterligere i det vestlige samarbeidet. Det vil i en gitt situasjon falle tilbake på ikke bare statsminister Jens Stoltenberg, men også Arbeiderpartiet.

SV og Aps venstreside er erklærte motstandere av NATO, USA og EU. I deres regi peker norsk forsvars-og sikkerhetspolitikk tilbake på mellomkrigsnivå. Også røster fra et stadig mer radikalisert LO høres fra denne folden. Merkelig nok har landet også en forsvarssjef som lydig effektuerer regjeringens budsjettforslag. Ledere i så viktige stillinger ville for lengst trådt tilbake når ”bedriften” de ledet sakte, men sikkert ble gjort udyktig.

Hvor langt tør Jens Stoltenberg trekke Norge ut av et vestlig samarbeid, som jo emnet seg under britisk beskyttelse så langt tilbake som 1. verdenskrig?

Jens Stoltenberg utnevnte Manuela Ramin-Osmundsen til barne-og likestillingsminister. Det må stilles svært strenge krav til personlig egnethet for de mest ansvarsfulle stillinger i landet. Slik var det naturlig å stille spørsmål ved Ramin-Osmundsen som medlem av regjeringen. Hun måtte en tid før utnevnelsen gå fra stillingen som sjef for UDI. Permanent oppholdstillatelse var gitt til en gruppe nordirakere. Det var overveiende sannsynlig at hun hadde bidratt til å omgå politiske retningslinjer. Hun hadde jo arbeidet tett på sin forrige sjef, Terje G. Nordby. Kjente altså Ramin-Osmundsen til forholdene, noe det jo er all grunn til å tro, manglet hun dømmekraft og tilla hun seg betydning langt utover definert ansvarsområde.

Det blinket altså rødt lys. Likevel plasserte statsministeren Ramin-Osmundsen i en enda viktigere stilling. Tjuesju kandidater til ombudsstillingen ble redusert til to – Ida Hjort Kraby og Reidar Hjermann. Pussig nok falt valget på Hjort Kraby. Hjermann ble sparket, og juristkollega og omgangsvenn Hjort Kraby i et seksten års gammelt nettverk innsatt. Med UDI-skandalen in mente avslørte Ramin-Osmundsen på nytt svake lederevner og utilslørt maktmisbruk. For første gang ble et barneombud – og sogar et meget dyktig – avsatt etter bare fire år i jobben.

Mangel på dømmekraft i sakens anledning hefter også ved regjeringssjefen. Vurderte han Ramin-Osmundsen mer ut fra hudfarge enn evnen til politisk medspiller? Hun var jo novise i politikken. Var det sitt politiske testamente statsministeren tenkte på? Se, det var jeg som tok inn den første “innvandrer med mørk hud” i en norsk regjering! Akkurat som Gros ”det er typisk norsk å være best”. Jo, akkurat det tror vi var viktigere for Stoltenberg enn “glippen” Ramin-Osmundsen. Hva folket måtte mene har jeg som statsminister makt til å neglisjere.

Jo, makt har alltid korrumpert. Til Dagsrevyen den 12.ds. gav Stoltenberg en uforbeholden støtte til sin minister. Det måtte han gjøre. Men står statsministeren til troende? Stoltenberg forsøkte selv (sammen med utenriksministeren) å få ansatt sin venn og partifelle Jan-Erik Larsen som sjef for A-pressen. Det betyr at enkelte politikere som tar makt for gitt lettvint, lar vennetjenester overskride konstitusjonelle spilleregler. Det er liksom slik det skal være på toppene. Nettverkene styrer i kulissene, et demokratiproblem.

Store ego vokser når de dyrkes i rampelys. I dag trer dette tydelig frem i toppolitikernes og -byråkratenes talemåter: Jeg har tenkt det, jeg har besluttet det, jeg vil det, jeg skal ordne det, jeg skal gjøre det, det skal jeg ta meg av, jeg skal fikse ditt og jeg skal gjøre datt. Kollektive bevissthet og ydmykhet i forhold til folket man skal tjene og organisasjonen til rådighet er trengt helt i bakgrunnen. Er dette superjeget uttrykk for at enkelte miljøer opererer i et vakuum der makt tas for gitt?

Manuela Ramin-Osmundsen drives nå fra nye opplysninger til stadig nye sannheter om venninneforholdet til Hjort Kraby. Eller fra usannhet til usannhet. Ripene i lakken til statsminister Jens Stoltenberg er i ferd med å bli kraftige bulker. Det må han gjøre noe med. Går en sterkt svekket Ramin-Osmundsen av, dersom hun har løyet om sitt forhold til Hjort Kraby, hånd i hånd med sitt nyutnevnte barneombud i løpet av noen dager? I så fall viser statsministeren handlekraft, men også blir det tydeligere at han manglet dømmekraft i tilfellet Ramin-Osmundsen.

Valget blir særdeles vanskelig.