En sørgelig historie

De fleste av oss har vært berørt av naturlig, voldsom eller brå bortgang. Vi føler med de døde og de etterlatte, mer inderlig jo nærmere de var. Likevel, kommer ikke død og ulykker lett ut av proporsjoner her i landet? Førsteoppslag i landets medier dag etter dag døgnet rundt. Det kan aldri bli nok medfølelse eller nok med medfølelsen. Nei, vi prepareres inn i en nasjonal sorgtilstand. Hulke skal vi fra landsende til landsende. Kameraene rettes mot ruiner og flammer der de døde ligger. Alle venter på at propan skal eksplodere. Spekulasjoner har pågått kontinuerlig. Helst på direkten med en reporter farlig nær katastrofen. Venner og kjente og ukjente, byråkrater, politikere og eksperter intervjues. De samme spørsmålene og svarene om og om igjen.

Omsider kom justisministeren på besøk. En passe statlig sorgreaksjon. Eller mest symbolsk, kanskje. Jo, sier ministeren, regjeringen skal granske tragedien i Ålesund. Vel og bra, men hvor mange døde og hvor mye politikk må det gå i en sak før statsministeren kommer innom? Tjuefem? Femti? Hundre? Tom for intervjuobjekter besøkte NRK i dag unger i en barnehage i nærheten. Jo, smårollingene hadde selvsagt fått podet inn hva som gikk for seg! Følte de ikke sorg så måtte de i det minste kunne læres opp til litt angst.

Vi er et lite land med få store og små ulykker og enda færre kjendiser. Derfor må det ha vært, at Dagsrevyen for et par kvelder siden nok en gang tok seerne med til soldaten som mistet et bein i Afghanistan og hans døde kamerat. Ennå bedrives det medial sorgbehandling av en journalists død i Kabul. Nylig ble en ung vakker norsk kvinne funnet myrdet i London. Saken ble tabloidisert i langdrag. De samme bildene av offeret. Der ble hun funnet. Slik ser den mulige morderen ut. Og så videre.

Vi kjenner ikke ofrene. Heller ikke de mange som hvert år får sin lille notis etter front til front kollisjoner på elendige og smale norske veier hvert år. Når skal samferdselsministeren besøke ulykkesstedene og de etterlatte? Regjeringen granske norsk veistandard? Døden i våre sykehus? Tragedien norsk eldreomsorg?

Den minste tragedie er stor nok, men helst er den ufattelig stor når den rammer nært. Men hendelsene nevnt har jo fått langt større oppslag enn Kinas slakt av tibetanere i en OL tid. Made in China derimot gleder vi oss over daglig i norske husholdninger. Billig, billig! Løp og kjøp!! Ingen jeg kjenner sørger over den tibetanske tragedien. Det har norske medier og myndigheter sørget for i mange år. Det kinesiske markede er for stort og norske politikere og vårt næringsliv har en grådig lav moral.

Norge anerkjente Kina i 1950 da kommunistene okkuperte Tibet. I dag godkjenner våre myndigheter i dag kinesernes rett til å herske over det lille fjellandet. For det skjer så mye spennende i Kina for tiden, sa statssekretær Barth Eide nylig, han fører jevnlig samtaler med ettpartistaten. Med pomp og prakt, som kineserne har for vane. Jo, vi har merket oss det. Kulturelt folkemord, kaller kjennere den ”spennende utviklingen”. Men Tibet er langt unna. Ikke kjenner vi noen der heller. Mediene tør ikke å slippe seg løs på samme måte som i Kabul, London og Ålesund. Risken for å bli stengt ute fra OL til sommeren er for stor. Kina forandrer man ikke, det er kinesisk militær og økonomisk makt som forandrer. Dessuten bor det verken jøder eller palestinere i Tibet. Og den ligner jo ikke på Hitlers OL i 1936, sier en bekymret utenriksministeren. Hvor historieløs kan en norsk minister bli uten å skamme seg?

Offentlig sorgbehandling er blitt nasjonaløvelse. Sant er det at en mann er fattig som er uten sorg, som Arnulf Øverland skrev. Men de fleste føler seg vel rikere over hva gledene bidrar med. Vi gleder oss over at beboere nær ulykkesstedet i Ålesund er på vei hjem. Likevel hadde vi jo helst sett at propantanken gikk i luften med NRK ringside, ikke sant? Katastrofer selger jo langt bedre enn en fattig glede (om en ser bort fra Se og Hør).

Hva det kommer av? Vanskelig å si, men i alle fall så var jo ikke vi der da det skjedde. Eller om et nytt steinskred skulle oppstå. Eller en veibombe eksplodere. Og Kina kommer i alle fall ikke å tar oss. Og da så…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *