Off

Bærekraftig avvikling

Ingen politiker snakker om vår fremtid uten å konkludere, at bare bærekraftig utvikling redder verden fra tilintetgjørelse. Deretter lover de oss mer å rutte med til neste år og til neste år. Stem på oss, og du vil aldri oppleve den siste olje. For ingen politiker kan overleve på restene av barkebrød og overforbrukets sødme klemt mellom visdomsjeksler og grodd fast i folkets hjerterøtter. Vi vet hva vil ha. De vet hva de vil ha. Makt, brød og sirkus.
Derfor sier de som ser inn i fremtiden: bærekraftig utvikling betyr at jordens samlede ressurser skal vare evig, bare vi ikke forbruker for mye av dem. Vi må tære slik at avfallet til jord, luft og vann ikke ødelegger miljøet. Ja vel. Skru av strømmen, og ta på lusekofta! Ja vel. Overforbruket i rike industriland må avta og energi spares. Ja vel, men hvor mye og hvor lenge? Nei, se det får vi ikke vite noe om. Dra ned nisselua, gutt! Sparing og fremtiden blir din egen lykkes smed. Fyll opp, knip sammen og hold ut. Selvsagt rekker det ikke. Alle vet at bærekraftig utvikling bare tar litt lengre tid. Veksten i industrilandene må stige hvert år. Da blir vi rikere og kan redde resten av verden. Ved å kjøpe stadig flere og større utslippskvoter. Derfor får vi reallønnsøkning til neste år og til neste år. Stem på oss! Kjøpefesten må aldri ta slutt. Når pengene i kisten klinger springer vi ut av … eller var det omvendt. For ellers vil jo produksjonen falle og arbeidsløsheten stigeNei, fanden så spare, men hva med den fattige verden. Mennesker som i hundre år har dødd som fluer av underernæring og sykdom og massemord og fortsatt gjør det hver dag. Som lever under eksistensminimum. Hvert minutt. Hvert sekund. Hva med disse. Fremtidige generasjoner kan bare nå en anstendig levestandard ved hjelp av de samme ressursene som vi har overforbrukt et par hundre år. De må overforbruke like mye som oss de neste par hundre årene. Umulig, vet alle. Derfor er det uhjelpen er så god å slumre dobbelmoralen på. Avlaten, vet du. Er du ikke fornøyd, fattigmann? Sjel og ild. Altså skal alle unngå å bli stekt av global oppvarming, må små og store industrigiganter redusere sin vekst. Samtidig må veksten i den fattige verden øke. De fattige må utkonkurrere de rike. Altså skal vi alle bli anstendige, havner vi i en eller annen skjærsild samme hvem vi betaler til.
Dette globale paradoks får bærekraftig utvikling til å lukte svidd. Nei forresten, den stinker. Alle flyseter til Thailand er nemlig opptatte ut året, står det i avisen. Overforbrukende industrialiserte makthaverne verken tør eller vil redde verden. Det er jo å grave sin egen grav. Og vi som plasker omkring i honningkrukken vil heller ikke. Særlig ikke vi. Redusere forbruket; færre biler; dyrere bensin; mindre boliger; ingen reiser til eksotiske strøk; eller shopping i New York; kjøre tog og buss til jobben?

Har Løvebakken ramlet av lasset?Sy klærne selv; potetåker i stedet for plen? Eller hva med bruk og kast av gromme høyteknologiske lekesaker. Bare en ny mobil per år, hva. Også jeg som trenger en iPod med tusen giga, og stifinner i bilen så jeg finner hjem til nærmeste supermarket. Og ennå har vi ikke fått kjøpt den største flatskjermen! Skal du ha oss til å gråte med jula nær forestående, hva? Du må jo ha glemt en ting, kjære politiker, at du er på valg!

Selvsagt har de ikke glemt når rampelyset slokkes. Nettopp derfor er det jo at de steller med bærekraftig avvikling. Den fattige firefemtedelen av menneskeheten kommer neppe i nærheten av en anstendig levestandard før varmen har tatt oss. Kanskje får ikke våre stortingspolitikere sine fete pensjoner i det hele tatt. Oljefondet er lengst avviklet på utslippskvoter i Kina. Slik kjøper man seg ut av en skjærsild og inn i en heitere. Vanskeligere er det ikke

This entry was posted in Politikk artikler. Bookmark the permalink.

Comments are closed.