0

Knut Hamsun

Tiden er overmoden for å reise et håndfast minnesmerke over en av Norges nobelprisvinnere, og muligens aller største forfatter gjennom tidene. Og ikke bare det. Han vil gjøre Hamsun til en eksportvare på verdensmarkedet ved siden av Grieg, Ibsen og Munch. Ja, alt som kan gjøres for å øke oppmerksomheten om en av nasjonens største og mest facinerende forfattere, på godt og ondt, bør således være kulturelt uproblematisk.

Så langt er undertegnede absolutt enig med Hansen. Dikteren Knut Hamsun fortjener en håndfast plass i Norge. Undertegnede foreslo for en tid siden i en kommentar en Hamsuns plass i Larvik. Hvor kan dette føre hen?

Journalisten sklir etter hvert ut i tilnærmet full spagat. Den innledes med: Men å reise en bauta i en eller annen form over en kunstner som også var en landssviker i en krisesituasjon for nasjonen, er likevel noe annet (…). (…) At man kan tilgi og legge bort hatet og hevnlysten (…), (…) men ikke slik at en person æres og hylles av ettertiden i form av prangende monumenter, hvis betydning og symbolikk er å sende ut positive og etterstrebelsesverdige signaler.

Kjeld-Willy Hansen ser gjerne Knut Hamsun hyllet i Verden. Men å sette dikterens navn på et monument, gate eller plass i Norge, nei, se det er tross alt å tøye (u)moralen for langt!

Hva er det Hansen prøver seg på i fremstillingen av Hamsun? Jo, å forene ild og vann. Han ernærer seg av fisken han fortærer med intellektuell velsmak, og prøver samtidig å opprettholde og videreføre lesernes forakt for fiskeren. For ikke å revne langsetter drister han seg likevel til å foreslå noen linjer fra ”Det vilde kor” på en vegg i Bølgen. Såpass syns han Norge kan tåle.

Journalisten skal ha ros for at han inviterer til debatt om nazisten og forfatteren. Navnet Knut Hamsun kan ikke stå alene på gateskilt eller en plass. Velan! Verden og deler av kulturnorge greier å skille mellom nazisten og geniet. Hva om det sto skrevet: Fortelleren Knut Hamsuns Plass?

Hamsun var en glitrende ironiker og satiriker. Hva ville han sagt til oss hundre og femti år etter sin fødsel? Vel, hykleriets mørke grunntoner kan tilegnes i ”Konerne ved vandposten”, 1920. God ”fornøyelse”!

This entry was posted in Lokalt. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *