I boka Børn av tiden, som kom ut i 1915, lot Knut Hamsun Theodor på bua innrede danselokale og teater i et gammelt naust. Bygda danset ved flomålet, og det første teaterstykket ble en suksess selv om det manglet piano. Og rent bortsett fra at telegrafbestyrer Bårdsen satt på første benk:
Plass som jo må være reserveret for dannelsen, sa doktor Muus, en oppkomling sørfra.
Fremskrittet har passert og finkulturen sparker bakut. Kapitalen ligger mest for døden, og trenger et naust, helst to, står det i avisene hver dag. Børsene minner etter om Per på bua, faren til Theodor som ble lam i ene sida etter et slag. I avmakt havnet han på loftet over krambua. Der banket han med stokk i taket uten å komme i nærheten av døden på mange år. Og for å føle seg halvt oppstått iførte han seg ullvest; trøye var jo til å stå opp og gå ut i…
Banker banker også med stokk i taket i den globale kramboden på Løvebakken. Hør, vi blar gjerne opp noen hundre milliarder, sier de rødgrønne. Folket betaler, som om vi ikke skjønte det.
Kapitalen hadde kommet til Segelfoss som Holmengrå. Utvandra hadde han blitt konge og krøsus i Mexico! Kjøpte opp vann og jord av godseieren, løytnanten. Mølla mol, og ingen skjønte hvordan man hadde overlevd uten hvitt mel…ho, ho kunne man ha det bedre! Folk sluttet å fiske, skomakeren ble billettselger i naustet. Sko og støvler kjøpte man på kramboden. Sammen med fisk på boks. Kvinnfolkene kunne velge og vrake mellom fargerike kjoler og stoffer og kammer i håret med perle i. Folket la sæ t sigaretta; kem fan skulle nu bruke snus når mainn kunne røyke ferdig karva? Pianoet kom på plass.
Segelfoss vokste seg til by. Holmengrå kjøpte opp mesteparten av Segelfoss-godset. Moden skog hogd ned. Dampskipskai, mølle, krambu og hotell så dagens lys. Ja, til og med bank ble det ei råd med. Og kulturhus i et naust med flerfarga billetter ettersom rang og dannelse sto for tur.
Snart jobba nesten alle for Holmengrå; sjå, e æ ikkje fin kanskje?
Men tiden skiftet der som her. Telegrafbestyrer Bårdsen som strøk guddommelige lyder ut av sin cello gjorde underslag; selv lensmannen hadde manko i pengebeholdningen. Da byen modna seg slapp kapitalen opp for gjødsel. Gikk i stå. Magret av og bleknet som Bårdsen før han krøp inn til sin siste hvile.
Hva skulle man nå leve av?
Per, krambodens grunnlegger som ble lam etter et slag, og kledde seg i vest for å se halvt oppgående ut, ble omsider innhentet av evigheten. Sønnen Theodor bestilte ei makeløs fin kiste. Så utspekulert at han lot den bli stående utpakka på kaia et par dager så folk kunne beundre den: Jo, Theodor var noe til kar, han! Og i arvestriden etter Per bygget Theodor nytt lokale vegg i vegg med den gamle bua. Innredet og staset som i et storbymagasin. Slo ut veggen mellom den gamle og nye boden. Sakfører Rasch, hovedeier av Segelfoss Tidende som var enerådende på markedet, og derfor kunne skrive minst mulig om det meste eller omvendt, hadde lenge truet med å starte konkurrerende virksomhet.
Men så begynte Segelfoss å slumre inn. Arbeidsledighet ble en vane, men noe måtte jo Theodor leve av. Han hadde folk i tjeneste, og varer som skulle betales. -Æ må reis gravstøtte over faren min, kom han på en dag bua var full av folk. Korset ble stasligere enn de gamle trekorsa og platene eller bare jordhauger som skjulte henfarne sorger og gleder. Ho, ho, men kunne kundene hans være dårligere?! De stimla sammen på den overdådige bua i all sin fattigdom. Theodor skaffa illustrasjoner i glans og priser i gull på monumenter hogd i stein.
Snart kom det opp et par gravstøtter til….
Folk krita dødsmerker så det var en fryd. Bål måtte brennes for å løsne på frosten i marka. Snart lyste kirkegården opp med den ene gravstøtta finere og større enn den forrige. Ingen hadde tid til å vente på våren. Kors med engler på og skravert med bokstaver ble gravstøttene mest krambodens levebrød den vinteren:
-Vi betaler når Lofotfisket er over, Theodor noterte romslig i bøkene sine.
Men til ergrelse hadde noen reist gravstøtter enda finere enn den Per hvilte under. Det gav neppe Theodor mange valg, eller? Om han ikke gikk konkurs, når alle hadde fått sine gravstøtter, og det ikke var råd til flere finere og høyere…
Slik gravla Segelfoss seg sjøl notert på bok.
Fremskrittet forskrevet seg. Overanstrengte seg på summen av gode og dårlige investeringer. Tidene skifter ikke mye, det ser bare slik ut. Holmengrå gikk konkurs. Ingen seddelpresser og oljebrønner han kunne øse av. Ingen kunne redde han. Nordlandene kunne ikke reddes. Folk med utdanning reiste sørover. Det ble god plass til publikum på neste forestilling. Drift og repertoar kostet penger. Naustet gav heller ikke plass til kulisser å skjule seg eller til å vise seg fram i for alle som opptrådte.
Så fant løytnanten en skatt under det gamle tegleverket. Godset ble gjeldfritt. Utpint skog ble smått om senn til godt tømmer. I Hamsun sin ånd måtte naturen berge mennesket nok en gang. Et hundreår senere er mesteparten av vår skog hogd ned. Folket i Segelfoss gikk i kjøpestøvler, åt fisk på boks og røkte ferdig karva. Fremskrittet knekte ryggen på Holmengrå. Verden ble for stor, kapitalen uregjerlig. Global oppvarming. Hva så?! Pianostemmeren har mistet gaffelen. Overforbruket har løftet naturen av hengslene:
Det banker taktfast i taket over Vår herres krambod…
Her slutter fortellingen om Børn av tiden og Segelfoss by. Fortsettelsen står skrevet i grått treverk, tomme vinduer og skjeve bryggekanter langs kyst og i dalfører. Men det er ikke vårt lodd å gi opp så lett. Vi stimler sammen i flymaskiner, spahoteller, kulturhus, bankpalasser og varehus. Betong og glass. Monumentene. Høyere og finere. Effektivere. Selv ikke jordskjelv kan rokke ved grunnmurene, bare mangel på kapital. Holmengrå går igjen og forgår i stadig nye utgaver:
Det står ikke om penger! Kjøp deg en vest så er du i alle fall halvt oppegående… -Ka?, vi som spiser fisk på boks, røyke ferdig karva og har verden tumleplass med sko made in….
Børn av tiden, ville Knut Hamsun sagt om han levde-.