Skoleforskning i USA
De foreløpige undersøkelsene jeg har gjort refererer seg til Source Book on School and District Size, Cost and Quality, 1992, (134 sider) utført i regi av Minnesota univ. i samarbeid med Office of Educational Research and Improvement (OERI), et underbruk av U.S. Department of Education, samt et omfattende arbeid, Alternative Organization Plans: Options for Considerations, 1993, (67 sider), i samarbeid med OERI. Rapportene inneholder omlag 300 referanser. I tillegg kommer artikler fra Education Week, ERIC Digest og Rebuild America’s Schools.
Informasjonen er tilgjengelig ved å spørre til/søke/bestille innenfor: askericOaskeric.org.
Opplysninger kan også hentes i:
htt://www.askeric.org/Qa/, http://ericir.syr.edu/Eric/, http://www.ed.gov/database/ERIC_Digest/index/index/html.
Et sammendrag av forskningsrapportene
Generelt
To forhold lå til grunn for USA’ forskning innnen det området vi her snakker om: 1) man oppdaget at selv med økte investeringer pr. elev fra omlag 878 dollar opp til omlag 5300 dollar, så sank kvaliteten på utdanningsnivået blant amerikansk ungdom. Verdens ledende industrinasjon produserte kunnskaper som kom langt nede på listene med sammenlignbare nasjoner 2) man erkjente at ungdom under utdanning på 50-tallet var ganske forskjellig fra den ungdommen som skrev seg inn på skolene på 80-tallet.
Hvilken praksis hadde preget utviklingen innenfor amerikansk utdanningsvirksomhet etter krigen?
To forhold åpenbarte seg. Mindre områder var i økende grad blitt slått sammen til store utdanningsdistrikter. Samtidig ble små skoler 300-400 samlet i institusjoner som kom til å huse 1000 til 5-6000 elever. Filosofien, utviklet av Harward-professor Conant, var at ved å utvikle industrilignende skoler, kunne man tilby et fagtilbud og en effektivitet som ville produsere bedre elever til en lavere kostnad.
Denne utdanningspolitikken skulle vise seg å være lite heldig.
Rapport 1: Small Is Too Big: Achieving a Critical Anti-Mass in the High School
Hovedsynspunktene til forfatter, lærer og forsker, Tom Gregory, Indiana University, er at bare små skoler(mindre enn 500 elever) tilfredsstiller dagens og framtidens utfordringer. Det gjelder sosialt samvær, trivsel, kommunikasjon/personlige relasjoner mellom alle skolens brukere innover og mot samfunnet. Tillit og nær kontakt er helt nødvendige forutsetninger for at eleven skal utvikle ansvar, abstrakt og konkret, for egen læring (en målsetting man kjenner igjen!). Gregory har arbeidet innenfor Open Schools, skoler der man underviser/samarbeider nettopp ut fra slike premisser. Skolene er basert elev-og lærermedbestemmelse i all utforming av respektive skoler. Han ser for seg høyt profilerte (offentlige) skoler som trekker til seg interessgrupper blant både elever og lærere.
Framtidens skoler, hevder Gregory, må tendere mot utopien om å bli så små at de kan fungere gjennom individuelle undervisningsopplegg. Her kjenner man f.eks. igjen norsk skoles ideelle målsettinger om undervisning ut fra elevens evner og anlegg. Og når det gjelder medbestemmelse, framhevet Steen-komiteen allerede i Innstilling 3 om den videregående skolen, 1965, utgitt 1970, nettopp dette selvsagte nødvendige for menneskers motivasjon og selvstendig tenkning.
Dessverre har det blitt med ordene (min komm.). Dagens skole er mer rigid målstyrt fra oven enn noen gang, ref. vedlegg, Skolen som produksjonshall.
Rapport 2: Modern Conceptions og Educational Quality and State Policy Regarding
Small Schooling Units
David H. Monk, anerkjent forsker og professor i udanningsadministrasjon ved Cornell University, viser til at man etter hvert har kommet fram til gode metoder for å undersøke problemområdene. Man kan måle kvalitet ut fra absolutt ytelse, det vil si karakterer, men også ut fra forbedringer innenfor skolens mange områder.
Monk har funnet ut at et større og mer variert tilbud innenfor store skoler ikke nødvendig fører til økt elevdeltakelse. Tvertom, et bemerkelsesverdig lavt antall studenter benytter seg av disse tilbudene innenfor store skoler. Dessuten fins det små skoler med et rikt og variert fag/pensumtilbud, mens det fins store skoler som har moderate tilbud av samme.
Monk ber politikerne være klar over at store skoler nødvendigvis ikke er så effektive at forutsatte og ønskelige resultater oppnås. Man skal også være klar over, sier han, det anbefales å bygge mindre skoler og å gi lokale beslutningstakere større innflytelse. Det er ironisk, kommenterer forskeren, at disse initiativene fortsatt møtes med sammenslåing av skoledistrikter (og dermed større skoler:min komm.).
Rapport 3: Remapping the Terrain: School Size, Cost and Quality
Paul Nachtigale leder The Rural Institute, Mid-contigent Regional Educational Laboratory, og arbeider bl.a, med utkantsskoler og samfunn, høyere utdanning, innleder slik: Det er to viktige perspektiver på forskningen innenfor skolestørrelse. Den første reflekterer den økonomiske argumentasjon omkring skolene, inkludert tilgjengelige ressurser og mulighetene for spesialisering av undervisningsprogrammer. For det andre rettes oppmerksomheten mot hvordan byråkratisk formalisme virker på interaksjonen i skolen, og de konsekvenser dette medfører.
Disse to perspektivene er motsigende. Det økonomiske argumentet impliserer at utkommet av akademisk læring skulle vise seg som et resultat av de samlede bestrebelsene innenfor store skoler. I motsetning til dette fokuseres det nå på at «small is beautiful» med høyere sosialt engasjement og uformelt samvær innenfor skolene.
Nachtigale konkluderer: Size, cost and quality as they relate to public education are important issues. Population shifts, improved transportation and industrialization of society where driving forces in consolidating schools. There are now a different set of forces at work. As we move into a post-industrial age, an age in which there is an increasing recignition of environmental limits, a different kind of education is needed. Having experienced the disconnectedness of our specialized, impersonal society, individuals are seeking to re-form communities.
Rapport 4: Size, Cost and Quality of Schools and Schools Districts: A Question of
Context
Forholdene omkring skolestørrelse og skoledistriktstørrelse har vært diskutert og debattert kontinuerlig siden offentlig utdanning ble etablert i Amerika og er fortsatt et sentralt tema i dagens skolereformer.
Ordene tilhører Al Ramirez, medlem i Illinois statlige skolestyre (han kunne like gjerne sittet i hvilket som helst norsk skoleforum!).
Ramirez gjengir i sin rapport en rekke konklusjoner fra forskning som påviser at der fins både vellykkede små og store skoler, uten at han gir nærmere enkeltheter. En skole, sier han, er ikke en bygning men et samfunn der læring foregår, og framhever klasserommet som den viktigste arena nå det gjelder å bedømme kvaliteten i skolene.
Uansett, avslutter han, må man alltid spørre hva som er best for barnet, studenten eller brukeren som er involvert i avgjørelser om størrelse.
Rapport 5: Small Is Beautiful
Bethany Rogers, medlem av Coalition of Essential Schools, hyller den lille skole og framhever sterkt i sin artikkel det gode undervisningsmiljø i disse skolene. Som deltaker i et forbund som arbeider for å forbedre forholdene for skoleungdom, er dette naturligvis ikke overraskende. Ikke desto mindre er hennes begrunnelser ikke bare fundert i forskning, men i aller høyeste grad en forlengelse av de erfaringer som elever og lærere sitter inne med (og som, ikke overraskende, stemmer overens med de synspunkter som de samme gruppene i Larviksskolene har lagt til i sin argumentasjon mot storskoleprosjektet).
Rapport 6: On Local Control: Is Bigger Better?
Hva skjedde i løpet av de siste 50 år, en utvikling som har ført U.S. fremst i kostnadsutvikling og nærmest sist i opplæring? Herbert Walberg, professor og forsker innenfor utdanning ved University og Illinois, fremhever tre massive endringer i den statlige politikk: 1) antall skoledistrikter er redusert med 87% fra 117108 til 15367, mens innskrevne studenter i hvert distrikt har økt fra 217 til 2637, 2) det totale antallet skoler innenfor grunnutdanning (elementary) og høyere utdanning (secondary) er redusert med 69%, eller fra omlag 200000 til 62000 skoler og 3) de %-vise tilskuddene fra lokale kilder sank mens inntektene fra staten økte kraftig
Walberg trekker fram det grunnleggende tankegodset, og som utdanningen har vært lagt opp etter, om at skoler og skoledistrikter kan sammenlignes med produksjon av enhver annen varesort. Innenfor begrepet «Economy of Scale» antok man fallende kostnader i takt med antall produserte enheter.
Om dette er sant, ville det slå ut i lavere kostnader for store skoler og distrikter, eller kvaliteten på utdanningen ville øke – eller begge deler.
Omfattende undersøkelser i 1968, 1971 og 1985 viste imidlertid at store organisasjoner og -underenheter (her skoler, universiteter, sykehus) produserer mindre verdi pr. enhet. Man fant organisasjonsfenomener som bidro til å redusere effektivitet og produktivitet: det dreide seg om administrativ saksbehandling, informasjonsstrøm og byråkrati i sin alminnelighet.
I motsetning til Conant (ovenfor) viste forskningen, Barker and Gump (1964) at blant 82 Kansas-skoler med elever fra 83 til 2287 at studenter i små skoler utmerket seg på alle sosiale og psykologiske områder som ble undersøkt. Man kunne henvise dette til forhold som nærhet til foresatte og samfunn, fravær av anonymitet og likegyldighet i miljøene og mangel på indre hierarki og byråkrati.
Man fulgte linjen til Conant, skriver Walberg, men forskningen kom til å bekrefte Barker and Gump. Studier viser at studenter i den videregående skolen lærer bedre i små skoler og høster tilsvarende fordeler: man føler større tilhørighet, deltar mer i skoleaktiviteter, kommer mindre i kontakt med narkotika. Og, legger han til, flere studier viser at små skoler er fordelaktig for studenter med svak sosioøkonomisk status (ikke som Fylket og andre hevder at disse studentene finner seg bedre til rette i store skoler).
Walberg fremhever også en studie av Marion and McIntire’s ,(1992), der analysen 710 skoler viste at studenter fra små videregående skoler i større grad enn andre fortsatte med høyere studier.
Herbert Walberg konkluderer med at en undersøkelse basert på forskning, tidligere teorier og foreliggende data fra 38 stater viste at store skoler hadde vært relativt uproduktive mht til utdanningens hovedformål – læring!
Rapport 7: Alternative Organizational Plans: Options for Consideration, 1993.
Rapporten er utgitt av Southwest Educational Development Laboratory, Austin, Texas, i samarbeid med ED. Den er meget omfattende og inneholder 150 referanser.
Et interessant element er den delen som omtaler «Distance Education» (altså IKT). Slik kommunikasjon, heter det, vil komme til å nøytralisere argumentene for å slå sammen skoledistrikter og dermed også skoler, og utvikle og desentralisere samarbeidet mellom enheter.
Læring via nettverk kan knytte sammen flere skoler om både felles og differensierte fag/tema etc..
Rapporten konkluderer, generelt, med at sammenslåing av små distrikter og skoler hadde gode effekter på skolenes fasiliteter, lærerlønninger, læringsforhold, samt standarisering av pensum. Derimot er utbyggingen av store skoler og dens effekt på studentens læring og økonomiske lønnsomhet er mindre klar, et område som det må sees nærmere på.
Når det gjelder forskningen innenfor problemområdet «skolestørrelse», sies det: Effektivitetsundersøkelser viser at små skoler og skoledistrikt er positivt knyttet til elevens ytelser mht til skoleklima (trivsel), større deltakelse der hvor man tilbyr ekstra fag/pensum, fornøyde studenter og større deltakelse i skolens aktiviteter. Undersøkelser (Monk’s 186) viser at store skoler nødvendigvis ikke kan tilby større bredde og dybde i fag. Ennvidere er det ikke påvist at et større antall muligheter i videregående skolers pensum/fag betyr større deltakelse eller udanningsmessige ferdigheter. Undersøkelser om drop-out-studenter viser at mindre skoler har positive effekter på disse studentenes holdninger.
Oppsummering
Den sammenlignende forskningen viser at sammenslåing av skoledistrikter og skoler hadde betydd mye for utdanningen i USA siden århundreskiftet: bedre skolebygninger, bedre utstyr i skolene, bedre fagttilbud, bedre lærerer og et høyere nivå på elevene som kommer ut fra skoleene.
Likevel konstaterte man at mens kostnadene økte, så sank kvaliteten på utdanningen, også relativt til andre industrinasjoner. Med 30 års forskning satte man altså fingeren på det aller ømmeste punktet: Distriktene hadde blitt for store og skolene altfor store. Man bør ikke samle flere enn 500-1000 elever under et tak, aller helst under 500, viste erfaringene..
Man kan naturligvis spekulere over geografiske, kulturelle og utdanningsmessige forskjeller mellom Norge og USA.. Ungdommer er neppe særlig forskjellige. Hva det kulturelle angår, bør man ha i mente at nettopp amerikansk ungdomskultur (og voksenkultur for den sakens skyld) har vært retningsgivende for Europa (og spesielt Norge) etter krigen – i økende grad. Dessuten har norsk skolehverdag hentet det meste av pedagogikken fra amerikanske guruer.
Utdanningsavdelingen må begrunne sine planer og hypoteser for storskolen med sammenlignende forskning og undersøkelser som i fortsettelen kan gi alle deltakende parter og besluttende myndigheter et så godt grunnlag som mulig når avgjørelser om endringer i skolestrukturen i Larvik endelig skal fattes.
- Beslutningen kommer jo i veldig stor grad til å berøre ungdommen, lærerne, foresatte og det nære samfunn for lang tid framover.
