0

En skarve fisker

Jeg vokste opp i ytre Vesterålen. Side om side med skarveflokkene. Det var på den tiden at befolkningen levde bra av havet. På femtitallet emnet industrifisket seg for alvor. Det tok ikke mange år før sildoljefabrikkene var en saga blott langs hele kysten.

Nede i fjæresteinene vasset vi i småmort. Ut over på sekstitallet var fjæra tømt for yngel. På en kveldsstund kunne vi stikke ti, femten flyndrer på lysbotn et par hundre meter utenfor støa. Så forsvant også rødspetta etter at trålerne hadde sopt fjordbotn rein for ungfisk i noen år.

Lenge har jeg fisket med flue og vadet side om side med skarven i fjorder på grunne sandstrender. Områdene er like smekk full av ”sandflyndrer”, delikatesse for skarven, som for tretti år siden.

Havforskningsinstituttet konkluderte i 2002; at man ikke hadde noe svar på hvorfor torsken nesten er utryddet i ytre Oslofjord. Man mente den mest sannsynlige årsak var høy beskatning, og trolig en kombinasjon av for hardt fiske på ungfisk og store bestander av sel og skarv. Altså først og fremst beskatning fra fiskeriene.

Hva er urovekkende? Jo, at fiskere og Fiskarlaget legger sylden på skarven og utelater yrkesfiskerens ansvar når det gjelder desimering av bestander. Oslofjorden er jo ikke særlig forskjellig fra Barentshavet. Der utgjør, hevet over tvil, redskapsutvikling, kynisk overfiske og bruk av for små maskevidder den største trusselen for torskebestanden. Hvorfor skulle tilstandene (penger, penger) i Oslofjorden være annerledes enn i nordområdene?

Nei, vi tror ikke særlig på at skarven gjør slutt på torsken i Oslofjorden. Skal vi tro forskningen er det heller fiskerne som sørger for svart hav. Og når matfatet er tomt, blir det knapt en skarve fisker tilbake.

Med tiden altså – og da kommer nok torsken tilbake….

This entry was posted in Miljø. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *