FN – verdens samvittighet?

Hvor dypt stikker moralen i FN-systemet? I et nøtteskall til prinsippet om medlemsstatenes suverenitet. Innblanding i lands indre anliggender ville lagt FN død for lengst. Derfor har FN etter 1945 med tilpasset jus, sedvanlig diplomatisk dannelse og realpolitisk nødvendighet sett gjennom fingrene på mord på enkeltmennesker eller grupper mennesker, folkemord, politiske drap og massemord i sine medlemsland. Democides i størrelsesorden og vannvidd historien ikke kan oppvise maken til. Menneskers lidelser under krig er udiskutabelt grusomt. Men et av tidens store moralske dilemmaer, er om totalitære og autoritære regimer fortsatt skal kunne undertrykke og massemyrde ubevæpnede innbyggere i 1900-tallstakt, da 169 000 000 falt for despotenes ljå, Human Development Report (HDR), 2002.

Hva snakker vi om? Jo, at regimer i FNs medlemsmasse har massedrept innbyggere i årevis – og fortsatt gjør det uten at det løftes en finger fra organisasjonenes side (for eksempel Sudan). Uangripelige forbrytelser per FN-prinsipp. Folkeretten regulerer nemlig ikke slike bagateller. Det får være grenser. Men angripes vannviddet uten resolusjoner i Sikkerhetsrådet, blir det straks en forbrytelse. Verdensordningen går av hengslene. Man blir i villrede. Finjuss og praksis stemmer ikke lenger. Mennesker kan bare slaktes en masse per enstemmige vedtak. Da er fremgangsmåten folkerettslig forsvarlig og moralsk høyverdig.

Hvorfor taler ikke FN med en stemme? En vesentlig grunn er at FN-diktaturer og FN-demokratier har forskjellig mål. Kommunist-Kina er verdens største diktatur. Russland langt unna demokratiet. Samtlige muslimske stater i verden har totalitære, autoritære eller familiære styresett. Alle de nevnte er selvsagt interessert i at den vestlige demokratiske akse svekkes. Det gir nemlig livsrom. Demokratiene ønsker demokratisk utvikling. Despotene overlever bare ved å undertrykke og utrydde. Menneskerettigheter står i veien for dem. Andre land som Frankrike har avskydd USA siden andre verdenskrig for supermaktens posisjon og kultur under 1900-tallet; hva er vel Verden uten Frankrike, som jo var halvt nazidominert mens Europa kjempet for livet. Tyskland har tapt to verdenskriger, den siste mest på grunn av USA. Brukte man Irak-problematikken som en passende innledning til å innlede bruddet med USA? Høyst sannsynlig, for lenge har det europeiske lederskapet snakket om å gjøre EU til USAs motmakt i verden. Er man nå i ferd med å bli stor nok?

Åh-jaaaaa!! synger man i presse og på gater.

Hvem syns mest synd på hvem? Alltid når demokratiene med USA i front setter foten ned, like fra dannelsen av NATO til i dag, kryr det på boulevardene. Motivene for å fiske i rørt vann er ymse. Noen kommer ikke over at Sovjetunionen åndet ut mot den demokratiske mur i 1989. Maos død kom som et sjokk på andre. Europeisk ”intellektuell” lengsel etter noe mer enhetlig og taktfast (les: sosialisme) enn utrivelige demokratier ser ikke ut til å dø hen. Men slå heller opp i HDR 2002. Der står det at verden mangler demokrati og menneskerettigheter, men ikke i den vestlige delen eller på grunn av den.

Spør du imidlertid hvor mange diktaturer som fins innenfor FN, svarer FN at, nei, diktatur som begrepet er ukjent i organisasjonen. Naturligvis, regimene kunne blitt fornærmet: Iran stengte oljekraner; Kina lukket sine markeder; Muwgabe satt fransk sjampagne i vranghalsen; Castro slukt sigaren; eller hva med en atomladning i hodet fra Nord-Korea, landet som sultet i hjel 2 500 000 innbyggere etter 1995 (HDR). Og Irak-synserne må vel mene noe om dagens Sudan og Omar Hassan al-Bahsir, den første president tiltalt for folkemord. Med sete i FN medansvarlig for drap på 300 000 mennesker og 2 500 000 etter 2003.

FN-kompromissets diktatur lammer. Hensikten med fredskonferansene i Haag for hundre år siden, Folkeforbundets og FNs ideer og den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser har vært å beskytte sivile. Massedrap på 169 000 000 ubevæpnede mennesker innenfor stater med sete i FN og folkeretten i geværløpene viser at FNs rolle må tas opp til vurdering. Det er en ting. Når menneskerettighetene brytes på alle nivåer hver eneste dag, tiår etter tiår, fremstår dessuten tidens europeiske moralmarsjer som en forskrævelse ut i den ytterste fordummelse og fortielse.

Hvor har idiotismens moralske passgjengere gjemt seg i lyset fra unevnelige millioner barn, kvinner og menn som har falt – og fortsatt faller i despotenes massegraver. Jo, i en skjærende moralsk disharmoni om Norge ut av NATO og at USA, verdens mest åpne demokrati, er vår fiende nummer en. Men diktaturenes roller, nei se de fortier man uten blygsel eller i historieløshetens navn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *