0

Storskoler I – et alvorlig feilgrep

James Conant, amerikanske storskolers far, publiserte på femtitallet artikkelen The American High School Today. Små skoler kunne ikke, hevdet Harwardprofessoren, yte spesialisert undervisning i matematikk, vitenskap og språk vitalt for landets fremtid, og representerte derfor et alvorlig hinder for videregående utdanning. Storskoleutviklingen tok av. Etter hvert sank kunnskapsnivået blant amerikansk ungdom i forhold til sammenlignbare vestlige industriland. Hva hadde skjedd? Et par tiår senere utløste tre hundre forskningsrapporter et metaforskningsprogram i regi av Minnesota University i samarbeid med Office of Educational Research and Improvement, en avdeling i U.S. Department of Education. Konklusjonen ble nedfelt i Source Book on School and District Size Cost , 1992: Store skoler fungerer ikke tilfredsstillende som læringsarenaer.

I Norge bygger stadig flere fylker store videregående skoler. Amerikanske forskere påviste at small is beautiful, norske skolebyråkrater hevder det motsatte. Hva støtter man seg til? Et eksempel: Utdanningsavdelingen i Vestfold nektet å begrunne byggingen av en storskole i Larvik kommune. Innklaget til Fylkesmannen vedgikk utdanningsavdelingen skriftlig at fylket ikke hadde innhentet opplysninger, undersøkelser eller forskning på området! Det er ingen grunn til å tro at andre storskolefylker har gått særlig grundigere til verket.

Konklusjonene i Source Book er tilført politiske og administrative beslutningstakere på alle forvaltningsnivåer helt opp på ministerplan. Den taler for døve ører. Hvor kan det føre hen? La oss se på foreliggende argumenter og innvendinger.

Store arealeffektive skoler(!) med redusert antall lærere og større klasser og ansvar for egen læring vil forbedre elevenes kunnskaper, hevder fylkene. Forskningen konkluderte at små skoler representerte den tillit og nære kontakt som var helt nødvendige forutsetninger for at elevene skulle kunne utvikle ansvar for egen læring. Fremtidens skoler må tendere mot utopien om å bli så små at de kan fungere gjennom individuelle undervisningsopplegg, skrev lærer og forsker Tom Gregory, Indiana University.

Store skoler kan gi større og mer varierte tilbud til elevene, hevder planleggerne. Det er jo riktig. Men det kan naturligvis også små skoler gjøre. Og undersøkelsene påviste at et mangfoldig fagtilbud ikke nødvendigvis førte til økt elevdeltakelse. David H. Monk, professor og forsker ved Cornell University, ba politikerne være klar over at store skoler kanskje ikke var så effektive at forutsatte resultater ble oppnådd. Investeringer i videregående opplæring i Vestfold, mai 2004, innrømmer skoleutviklerne i fylket at man ikke har klart å tallfeste potensialet for effektiviseringen av opplæringen.

Fylkene hevder at svake elever blir bedre ivaretatt i store skoler, mens forskningen entydig påviste dårligere betingelser for denne gruppen. Nærhet, kjennskap og omsorg hjalp elever som vaklet. Nettverkene fungerte bedre i små skoler og motvirket drop-out. En analyse fra Marion and McIntire, 1992, gjort av 710 videregående skoler, viste at studenter fra små videregående skoler i større grad enn andre fortsatte med høyere studier. Fylket hevder, at storskolen er bedre tilpasset samfunnet utenfor. Nei, sier forskerne, større skoler fungerer dårligere både innbyrdes sosialt og i kontakten skole, hjem og samfunn. Et annet forhold forskningen avdekket var ikke uventet at lærerne følte seg anonymisert i de store miljøene, noe som påvirket faglig samarbeid og trivsel.

Hva er en storskole? Skoler som huser 1000 elever eller flere. Sytti prosent av amerikanske high school studenter går i skoler med over ett tusen elever, mange i skoler med over 2000-3000, noen i skoler opp til 5000. Forskerne har kommet frem til at passende skolestørrelse burde være 400-500 elever. Størrelse tilsvarer amerikanske privatskoler, svenske friskoler som er på vei inn i Norge – og størrelsen på dagens norske videregående skoler. Fortsetter Norge å bygge storskoler, er det rimelig å anta at vi om noen år havner i de alvorlige problemstillinger en omfattende og grundig forskning advarer mot. Vold er etter hvert et kjent fenomen i norske skoler. USA forserte utviklingen av mindre skoler også som følge av Columbine. Rusmisbruk økte jo større skolene var. Etablerte helsetjenester innenfor skolene ble fort overbelastet. At store skoler versus mindre skulle fungerer bedre i forhold til vårt mangfoldige samfunn, har fylkene åpenbart grepet ut av tomme luften som mye annet i denne saken.

Europeisk forskning på området eksisterer praktisk talt ikke. Så kan man spørre: Bortsett fra kostnadseffektive vurderinger, hvor ligger ”visjonen” som til de grader har gått ut på dato, begravd? Norsk venstresides idéverden med sterke posisjoner i norsk skolebyråkrati, henger fortsatt fast i forestillinger om at skillet mellom teoretisk og praktisk orientert ungdom må vekk. Alle under ett tak blir en god løsning. NHO introduserte kostnadseffektivitet og produktivitet i skolevesenet på 1980-tallet. Ungdomsskoler ”produserte” varer man solgte for å finansiere innkjøp av blyanter. Slik kom instrumentell næringslivstenkning (2+2=4) overført på norsk utdanningspolitikk til å omfavne venstrepolitisk fornektelse av individets forskjellighet (2+3=4).

Det grunnleggende tankegodset i USA på 1950-tallet var at skoler skulle produsere kunnskap som enhver annen varesort, skriver Herbert Walberg, professor og forsker ved University of Illinois Illinois i rapporten On Local Control: Is Bigger Better? Innenfor begrepet ”Economy of Scale” forventet man fallende kostnader i takt med produserte enheter (grunnskolene i Larvik kommune, Vestfold, kalles resultatenheter!). Omfattende undersøkelser viser imidlertid, skrev Walberg, at store enheter som skoler, universiteter og sykehus produserte mindre verdi per enhet. Organisasjonsfenomener som administrativ saksbehandling, informasjonsstrøm og byråkrati i alminnelighet dro også ned verdiskapningen. Professoren konkluderte med at undersøkelser basert på forskning, tidligere teorier og foreliggende data fra tretti åtte stater, viste at store skoler hadde vært relativt uproduktive mht utdanningens hovedformål – læring.

Hva har skjedd etter 1992? Pågående debatter, fortsatt forskning og skoleutvikling i USA levner ingen tvil. Med offentlige og private midler splittes store skoler opp og nye bygges mye mindre. Klassestørrelsene reduseres. Store programmer utdanner flere lærere. Tar vi ikke lærdom av 50 års erfaringer, risikerer vi at Norge sender kommende ungdomsgenerasjoner inn i fremtiden på samlebånd. Før skadene blir for omfattende må ansvarlige myndigheter og fagfolk drøfte de advarslene som massiv forskning har reist.

This entry was posted in Utdanning. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *