Husfilosofen

Ap og SV er brautende best på miljø. Men Ap felte regjeringen Bondevik for å ville bygge forurensende kraftverk. Etterpå presset Jens Stoltenberg gjennom tillatelse til å bygge tre kraftverk uten rensing. Arbeiderne må jo få mer å rutte med. Slik kan de handle mer, for å sitere den nye LO-sjefene under det vellykkede lønnsoppgjøret i år. Men mindre forurensing og søppel henger dårlig sammen med reallønnsvekst og økt forbruk. Miljøskrytet har stilnet noe. Har LO vendt tommelen ned?

Amerikanske forskere hevder at tjuefem prosent av verdens olje-og gassreserver fins i nord. Derfor bløffer Regjeringen. Ikke bare utsatte Ap rensing av CO2 til 2014. SV måtte igjen gjøre knebøyninger. Partiet som før valget ville trappe ned oljeutvinningen I Nordsjøen; områdene utenfor Lofoten og Vesterålen skulle varig vernes. Nå blir de åpnet etter 2010. Oljereservene på norsk sokkel er på vei ned. Slik blir det umulig ikke å starte leting midt i fiskestimene om få år. Det vil Ap, Høyre, Krf, Venstre, LO, Hydro-Statoil og behovet for kortsiktig overforbruk og langsiktige pensjoner sørge for.

Et storkjeftet SV blir spurv i tranedans når verden – den som SV skulle forandre – tar nordområdene i besittelse. Partifeller i nord ønsker konsekvensutredninger for Troms 2, Nordland 6 og 7. Man har vært sulteforet for lenge. Et industrielt grunnlag må komme på lands og til vanns. SV og SP er på kollisjonskurs. Hvilken vei skal flyttestrømmen gå? Men er det nok til å sprekke regjeringen? Neppe. Maktens sødme, du vet, og frykten for å bli et enda mindre spiller kontrabass på partiets nervestrenger. Det kan sprekke partiet, eller?

Om hundre år er all ting glemt. Statsminister Stoltenberg var smart nok til å erklære Norge for fullrenset i 2050. På den tiden ligger Jens mest sannsynligvis dopet ned på et offentlig underbemannet sykehjem. Før det har SV sett miljødrømmene gå tapt. Havforskningsinstituttet sa i 2006 ikke bare ja til Goliat. Også Lofoten og Vesterålen kan åpnes på lengre sikt, hevdet autoritetene.

I overskuelig fremtid er det trolig blåveisene som kommer til å dominere miljøprofilen hos de rødgrønne.

Også Norge feier den internasjonale familiedagen. Der den store kjærligheten forsvinner og dukker opp titt og ofte. Som smått om senn i vårt moderen samfunn skal føre til like rettigheter, likestilling, flere hender i arbeid, utvidet papparolle, yrkesaktivitet, barneomsorg med og uten lønn, flere barnefødsler, fedrekvoter, mannsroller i barnehager, ny selvinnsikt for mannen, rikdom og trygghet, fordeling av makt og innflytelse mellom kvinner og menn, mer hjemmearbeid for mannen, være nøkkel til økt produktivitet og økonomisk vekst, Norden som global vinnerregion, storfamilie av besteforeldre, tanter og onkler og andre voksne; økt trygghet, opplevelser, verdier, støtte, avlastning og glede – og konstruerte unger.

Vi er i rivende utvikling. Hva skal all denne kjærligheten omfavne bortsett fra hastig nytelse; den gode følelse for en stakket stund eller to?

Jo, sluttproduktet skal også gi alle barn i Norge en trygg, god og inspirerende oppvekst. Omsorgen skal skje minst mulig hjemme. Regjeringen kom jo for det meste til makt på løftene om alle barn i billige barnehager. Helst døgnet rundt. Hvem det sier mest om, foreldrene, utviklingen eller politikerne, lar jeg usagt. Barn har som kjent ikke stemmerett.

Vi unner alle all den kjærlighet de kan få. Det kan trengs. For visst kan den rødgrønne storfamilie bli veldig stor når ikke bare foreldre, men onkler og tanter og bestefedre og bestemødre gifter og skiller og giftet seg på nytt. Og skiller seg og flyttet inn og ut av samboerskap med søsken og halvsøsken og barn og barnebarn i økende antall, som skiller og gifter seg på nytt som tiden går. Slike forhold tyder imidlertid ikke på en storfamilie i den skjønneste forening. Derfor passer ministeren på å fordele ansvaret for alle barna i Norge på alle landets voksne i storfamilien. Politisk ansvarsfraskrivelse de fleste vil ha seg frabedt, skulle jeg tro. Eller er det slik Byron sa, at den som elsker taler i villelse.

Som kjent kan samfunnsendringer føre galt avsted også for barn og unge. Men regjeringens panagyriske lovsang om likestillingens særlige grunnlag for kjærlighetens fortreffelighet som problemløser viser ingen motforestillinger. Det får den uutalte fornektelse av barns og unges økende problemer, delvis forårsaket av en villet utvikling som har prioritert individets behov for å degge med sine egoisme, til å ose av dårlig samvittighet.

Men ikke bare de voksnes behov er ivaretatt. Politikerne deler også ut til skolebarn gratis piller mot svangerskap. Slike sysler har ofte med den store kjærligheten å gjøre, syns vi å huske. Samfunnet bidrar til gode vilkår når søt musikk har oppstått. Nen det var før vår tid. Da måtte vi selv ta ansvar. Og etterpå kom som kjent den sure svie.

Vi er som sagt i rivende utvikling. Der ser de store familiedagene ut til å være på hell. Også den store kjærligheten.

Et nytt vendepunkt kom med olje og gass som strømmet opp av havet. Norge ble hersket over av dansker og svensker fra slutten av 1300-tallet frem til 1905. Fattig og underernært på makt og ære inntil Hitler okkuperte oss i 1940. Etterpå måtte odelsbonden og husmannen vike plassen for ettertidens stolte norske identitet: Gutta på skauen. Englandsfarerne. Motstandslederne. Sjøfolkene. Norske flygere i kamp. Kompani Linge. Vår  regjering i London som vissnok åt og drakk mer enn godt var.

De fortjente alle sine medaljer.

Forfrosset og utarmet hadde vi klamret oss fast til iskanten i tusenvis av år. Til politikere og smarte investorer gjorde materielt overforbruk til livsstil i overopphetede handelshus med globale konsekvenser.

Men når sant skal sies var Norge litt berømt i verden før denne tiden. Selv om Ibsen ikke var noen forteller av format. Hadde ikke Nora hatt scener å vende tilbake hver gang hun forlot Helmer, ville salige Ibsen kanskje vært en fattig kaffedrikker på utsiden av Grand Cafe, mens  Bjørnsons bonderomantikk har avgått til pensum innenfor utdanningsinstitusjoner.

Sigrid Undset var stor, men høyest raget Knut Hamsun. Stille og rolig, tunghørt og blind og fattig døde en av verdens ypperste fortellere utstøtt i sin seng. En gigant med blyant. Fallet etter landssviket ble deretter. Ingen våget å røre ved hans verker før dansken Henning Carlsen sprengte grenser med å filmatisere Sult. Fjernsynseere fikk oppleve oppkomlingen Benoni med sin Rosa. Telegrafisten blandet fiskelim på lerreter. Fantasten August bygde samfunn på sand og ingen ting. Vi venter på Konene ved vannposten, satire i verdensklasse.

Danske og svenske konger og embetsmenn, ekte og uekte, gjennom fem hundre år hylles på norske plasser og gater. De både undertrykte og frigjorde på en gang. Det har vi forsont oss med, mens Kåre Willoch har forsont seg med Hamsun fordi, som han sier i Aftenposten den 23.ds., Hamsuns støtte til nazismen var ikke betinget av egeninteresse, men av politisk naivitet. Nemesis for Willoch som støtter Hamas, terrororganisasjonen med det erklærte mål å utslette Israels seks millioner innbyggere?

Vi greide med Rolf Jacobsen å skille forfatteren fra landssvikeren, men fortsatt må den store fortelleren legitimere dyrkelsen av de heroiske krigsårene og oppgjøret etterpå. Nevner noen en gate med Hamsun sitt navn, blir den straks sperret av, gravd opp og gjort utilgjengelig samtidig som Hamsun fryder oss på TV og lerret. Hvor er stedet i Norge som først setter Hamsun på den Plass han fortjener?

Hvor dypt stikker moralen i FN-systemet? I et nøtteskall til prinsippet om medlemsstatenes suverenitet. Innblanding i lands indre anliggender ville lagt FN død for lengst. Derfor har FN etter 1945 med tilpasset jus, sedvanlig diplomatisk dannelse og realpolitisk nødvendighet sett gjennom fingrene på mord på enkeltmennesker eller grupper mennesker, folkemord, politiske drap og massemord i sine medlemsland. Democides i størrelsesorden og vannvidd historien ikke kan oppvise maken til. Menneskers lidelser under krig er udiskutabelt grusomt. Men et av tidens store moralske dilemmaer, er om totalitære og autoritære regimer fortsatt skal kunne undertrykke og massemyrde ubevæpnede innbyggere i 1900-tallstakt, da 169 000 000 falt for despotenes ljå, Human Development Report (HDR), 2002.

Hva snakker vi om? Jo, at regimer i FNs medlemsmasse har massedrept innbyggere i årevis – og fortsatt gjør det uten at det løftes en finger fra organisasjonenes side (for eksempel Sudan). Uangripelige forbrytelser per FN-prinsipp. Folkeretten regulerer nemlig ikke slike bagateller. Det får være grenser. Men angripes vannviddet uten resolusjoner i Sikkerhetsrådet, blir det straks en forbrytelse. Verdensordningen går av hengslene. Man blir i villrede. Finjuss og praksis stemmer ikke lenger. Mennesker kan bare slaktes en masse per enstemmige vedtak. Da er fremgangsmåten folkerettslig forsvarlig og moralsk høyverdig.

Hvorfor taler ikke FN med en stemme? En vesentlig grunn er at FN-diktaturer og FN-demokratier har forskjellig mål. Kommunist-Kina er verdens største diktatur. Russland langt unna demokratiet. Samtlige muslimske stater i verden har totalitære, autoritære eller familiære styresett. Alle de nevnte er selvsagt interessert i at den vestlige demokratiske akse svekkes. Det gir nemlig livsrom. Demokratiene ønsker demokratisk utvikling. Despotene overlever bare ved å undertrykke og utrydde. Menneskerettigheter står i veien for dem. Andre land som Frankrike har avskydd USA siden andre verdenskrig for supermaktens posisjon og kultur under 1900-tallet; hva er vel Verden uten Frankrike, som jo var halvt nazidominert mens Europa kjempet for livet. Tyskland har tapt to verdenskriger, den siste mest på grunn av USA. Brukte man Irak-problematikken som en passende innledning til å innlede bruddet med USA? Høyst sannsynlig, for lenge har det europeiske lederskapet snakket om å gjøre EU til USAs motmakt i verden. Er man nå i ferd med å bli stor nok?

Åh-jaaaaa!! synger man i presse og på gater.

Hvem syns mest synd på hvem? Alltid når demokratiene med USA i front setter foten ned, like fra dannelsen av NATO til i dag, kryr det på boulevardene. Motivene for å fiske i rørt vann er ymse. Noen kommer ikke over at Sovjetunionen åndet ut mot den demokratiske mur i 1989. Maos død kom som et sjokk på andre. Europeisk ”intellektuell” lengsel etter noe mer enhetlig og taktfast (les: sosialisme) enn utrivelige demokratier ser ikke ut til å dø hen. Men slå heller opp i HDR 2002. Der står det at verden mangler demokrati og menneskerettigheter, men ikke i den vestlige delen eller på grunn av den.

Spør du imidlertid hvor mange diktaturer som fins innenfor FN, svarer FN at, nei, diktatur som begrepet er ukjent i organisasjonen. Naturligvis, regimene kunne blitt fornærmet: Iran stengte oljekraner; Kina lukket sine markeder; Muwgabe satt fransk sjampagne i vranghalsen; Castro slukt sigaren; eller hva med en atomladning i hodet fra Nord-Korea, landet som sultet i hjel 2 500 000 innbyggere etter 1995 (HDR). Og Irak-synserne må vel mene noe om dagens Sudan og Omar Hassan al-Bahsir, den første president tiltalt for folkemord. Med sete i FN medansvarlig for drap på 300 000 mennesker og 2 500 000 etter 2003.

FN-kompromissets diktatur lammer. Hensikten med fredskonferansene i Haag for hundre år siden, Folkeforbundets og FNs ideer og den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser har vært å beskytte sivile. Massedrap på 169 000 000 ubevæpnede mennesker innenfor stater med sete i FN og folkeretten i geværløpene viser at FNs rolle må tas opp til vurdering. Det er en ting. Når menneskerettighetene brytes på alle nivåer hver eneste dag, tiår etter tiår, fremstår dessuten tidens europeiske moralmarsjer som en forskrævelse ut i den ytterste fordummelse og fortielse.

Hvor har idiotismens moralske passgjengere gjemt seg i lyset fra unevnelige millioner barn, kvinner og menn som har falt – og fortsatt faller i despotenes massegraver. Jo, i en skjærende moralsk disharmoni om Norge ut av NATO og at USA, verdens mest åpne demokrati, er vår fiende nummer en. Men diktaturenes roller, nei se de fortier man uten blygsel eller i historieløshetens navn.

Diktaturet Iran har lagt lokk på diktaturet Iran. Vestlige journalister utvises. Mennesker skytes på åpen gate. Titusenvis opposisjonelle og pro-regime står mot hverandre i Teheran. Mennesker forsøker desperat å skaffe seg en smule frihet fra religiøs og politisk undertrykkelse gjennom tretti år. Kommer blodbadet?http://english.aljazeera.net/news/middleeast/2009/06/200961615355050345.html

Kanskje, men hvor er SV og Rødt og Blitz, frihetens stemmer i Norge? De undertryktes forsvarere. Hvor er alle muslimene som har flyktet fra Iran? Og alle de fra andre muslimske diktaturer. Hvorfor marsjerer de ikke i gatene? Møter massivt opp på Løvebakken. Hytter med knyttede never. Krever at Norge boikotter. Brenner flagg foran Irans ambassade. Har man kanskje bare israelske og amerikanske symboler  på lager?

La oss utvide perspektivet. I årevis har et europeisk venstre marsjert mot Israel, for palestinerne. Når skal Europa  marsjere mot Iran, for de undertrykte?

Blogget i går om palmeolje i mat; særlig makrell i tomat fra Stabburet. Sendte mail til produsenten i går kveld. Allerede i morges kom helsebringende melding inn:

Bjørn Arvid Jenssen
Oddaneveien 7A
3296 Nevlunghavn

FSS-638180

Hei,

Vedr. Stabbur-Makrell

Vi bruker kun soyaolje i dette produktet, det er beklagelig at du har
forstått det slik at vi bruker palmeolje i Stabbur-Makrell.

Stabburet  bruker ulike typer vegetabilske oljer, som rapsolje, olivenolje,
soyaolje og palmeolje. Dette er oljetyper som deklareres som ”vegetabilske
oljer”, i tråd med kravene i merkeforskriften fastsatt av Mattilsynet, og
harmonisert med EUs reglement.

For produkter som krever noe fast fett både av hensyn til konsistens og
holdbarhet, har palmeolje unike funksjonelle egenskaper ved at oljen har en
halvfast konsistens i romtemperatur. Den kan derfor erstatte det uønskede
transfettet. Alle Stabburets produkter er transfettfrie. Palmeolje har vært
en måte å unngå bruk av transfettsyrer.

Vi takker for din henvendelse.

Med vennlig hilsen
Stabburet AS

Forbrukerservice
Postboks 711
1411 Kolbotn

Grønt nummer: 800 33 005

Er jeg nå frisk som en makrell?