Archive for June, 2009

Rødgrønn miljøklemme

Sunday, June 21st, 2009

Ap og SV er brautende best på miljø. Men Ap felte regjeringen Bondevik for å ville bygge forurensende kraftverk. Etterpå presset Jens Stoltenberg gjennom tillatelse til å bygge tre kraftverk uten rensing. Arbeiderne må jo få mer å rutte med. Slik kan de handle mer, for å sitere den nye LO-sjefene under det vellykkede lønnsoppgjøret i år. Men mindre forurensing og søppel henger dårlig sammen med reallønnsvekst og økt forbruk. Miljøskrytet har stilnet noe. Har LO vendt tommelen ned?

Amerikanske forskere hevder at tjuefem prosent av verdens olje-og gassreserver fins i nord. Derfor bløffer Regjeringen. Ikke bare utsatte Ap rensing av CO2 til 2014. SV måtte igjen gjøre knebøyninger. Partiet som før valget ville trappe ned oljeutvinningen I Nordsjøen; områdene utenfor Lofoten og Vesterålen skulle varig vernes. Nå blir de åpnet etter 2010. Oljereservene på norsk sokkel er på vei ned. Slik blir det umulig ikke å starte leting midt i fiskestimene om få år. Det vil Ap, Høyre, Krf, Venstre, LO, Hydro-Statoil og behovet for kortsiktig overforbruk og langsiktige pensjoner sørge for.

Et storkjeftet SV blir spurv i tranedans når verden – den som SV skulle forandre – tar nordområdene i besittelse. Partifeller i nord ønsker konsekvensutredninger for Troms 2, Nordland 6 og 7. Man har vært sulteforet for lenge. Et industrielt grunnlag må komme på lands og til vanns. SV og SP er på kollisjonskurs. Hvilken vei skal flyttestrømmen gå? Men er det nok til å sprekke regjeringen? Neppe. Maktens sødme, du vet, og frykten for å bli et enda mindre spiller kontrabass på partiets nervestrenger. Det kan sprekke partiet, eller?

Om hundre år er all ting glemt. Statsminister Stoltenberg var smart nok til å erklære Norge for fullrenset i 2050. På den tiden ligger Jens mest sannsynligvis dopet ned på et offentlig underbemannet sykehjem. Før det har SV sett miljødrømmene gå tapt. Havforskningsinstituttet sa i 2006 ikke bare ja til Goliat. Også Lofoten og Vesterålen kan åpnes på lengre sikt, hevdet autoritetene.

I overskuelig fremtid er det trolig blåveisene som kommer til å dominere miljøprofilen hos de rødgrønne.

Dra t Hæljeroa!

Sunday, June 21st, 2009

Alder har to fordeler. Man har ikke lenger vondt i tennene, og hører ikke alt som blir sagt. Derfor sperret vi øynene opp over en gry tidlig lokalavis. Larvikingene lever lengst i fylket, står det i ØP!  327 personer er eldre enn nitti år. Olav og Lilly har nådd nitti og åttiseks. Sunn mat og trim. Stort bilde av pensjonisten med håndflatene i gulvet. Brukket rygg og strake bein mens kona passer på at morgenkaffen ikke koker over.

Overarmsmusklene
har kommet tilbake
med skistaver
på barmark.

Hørt på maken! Det gamle prolapset skifter stilling mens vi hastig blar til side fire. Akkurat! Nettopp!! Har ikke også vi travet fjelltopper og li og dal og dratt pulk på kryss og tvers sommer og vinter med brukne ski og armer og bein. Investert i pressbenk og trimsykkel og femti forskjellige øvelser i kjelleren. Ikke hver dag, men gått turer langs Mølens vakre kyster. Tøyd og bøyd. Riktig nok ligger overarmsmusklene og andre vitale deler og slumrer inne i tastaturet til pecen, men…

Halve året på hytta i Brunlanes, står det. Sikkert ikke langt fra vårt helsebringende Hæljeroa. Det kan være noe der altså. Har vi ikke flest soltimer i hele landet her ute på Neset kanskje. For mange turister om sommeren og for få i vinterhalvåret.

Bungalow på Lanzarote?
Et vinterparadis?
Resten av året?

Av godt hjerte ønsker vi det spenstige ekteparet mange gode år til. Hiver innpå ei skje med tran. Masse vitaminer i sola, men tran er mye billigere året rundt. Litt helse i hver dråpe, så å si. Mens vi lukker øynene for ikke å kjenne smaken. Og billigere enn en bungalow.

Dansk salami slår ned øynene midt på bordet i det jeg løfter blikket mot min bedre halvdel. Svetteperler på den brune panna til Tine glinser om kapp med ostehøvelen. Samvittigheten skuler skrått opp fra ei tykk og smørblid brødskive. En kopp for mye kaffe smyger seg rundt  visdomsjekslene.

-Jenta mi, syns du jeg skal begynne å bruke skistaver på turene våre?

Den store kjærligheten

Friday, June 19th, 2009

Også Norge feier den internasjonale familiedagen. Der den store kjærligheten forsvinner og dukker opp titt og ofte. Som smått om senn i vårt moderen samfunn skal føre til like rettigheter, likestilling, flere hender i arbeid, utvidet papparolle, yrkesaktivitet, barneomsorg med og uten lønn, flere barnefødsler, fedrekvoter, mannsroller i barnehager, ny selvinnsikt for mannen, rikdom og trygghet, fordeling av makt og innflytelse mellom kvinner og menn, mer hjemmearbeid for mannen, være nøkkel til økt produktivitet og økonomisk vekst, Norden som global vinnerregion, storfamilie av besteforeldre, tanter og onkler og andre voksne; økt trygghet, opplevelser, verdier, støtte, avlastning og glede – og konstruerte unger.

Vi er i rivende utvikling. Hva skal all denne kjærligheten omfavne bortsett fra hastig nytelse; den gode følelse for en stakket stund eller to?

Jo, sluttproduktet skal også gi alle barn i Norge en trygg, god og inspirerende oppvekst. Omsorgen skal skje minst mulig hjemme. Regjeringen kom jo for det meste til makt på løftene om alle barn i billige barnehager. Helst døgnet rundt. Hvem det sier mest om, foreldrene, utviklingen eller politikerne, lar jeg usagt. Barn har som kjent ikke stemmerett.

Vi unner alle all den kjærlighet de kan få. Det kan trengs. For visst kan den rødgrønne storfamilie bli veldig stor når ikke bare foreldre, men onkler og tanter og bestefedre og bestemødre gifter og skiller og giftet seg på nytt. Og skiller seg og flyttet inn og ut av samboerskap med søsken og halvsøsken og barn og barnebarn i økende antall, som skiller og gifter seg på nytt som tiden går. Slike forhold tyder imidlertid ikke på en storfamilie i den skjønneste forening. Derfor passer ministeren på å fordele ansvaret for alle barna i Norge på alle landets voksne i storfamilien. Politisk ansvarsfraskrivelse de fleste vil ha seg frabedt, skulle jeg tro. Eller er det slik Byron sa, at den som elsker taler i villelse.

Som kjent kan samfunnsendringer føre galt avsted også for barn og unge. Men regjeringens panagyriske lovsang om likestillingens særlige grunnlag for kjærlighetens fortreffelighet som problemløser viser ingen motforestillinger. Det får den uutalte fornektelse av barns og unges økende problemer, delvis forårsaket av en villet utvikling som har prioritert individets behov for å degge med sine egoisme, til å ose av dårlig samvittighet.

Men ikke bare de voksnes behov er ivaretatt. Politikerne deler også ut til skolebarn gratis piller mot svangerskap. Slike sysler har ofte med den store kjærligheten å gjøre, syns vi å huske. Samfunnet bidrar til gode vilkår når søt musikk har oppstått. Nen det var før vår tid. Da måtte vi selv ta ansvar. Og etterpå kom som kjent den sure svie.

Vi er som sagt i rivende utvikling. Der ser de store familiedagene ut til å være på hell. Også den store kjærligheten.

Hamsuns Plass

Friday, June 19th, 2009

Et nytt vendepunkt kom med olje og gass som strømmet opp av havet. Norge ble hersket over av dansker og svensker fra slutten av 1300-tallet frem til 1905. Fattig og underernært på makt og ære inntil Hitler okkuperte oss i 1940. Etterpå måtte odelsbonden og husmannen vike plassen for ettertidens stolte norske identitet: Gutta på skauen. Englandsfarerne. Motstandslederne. Sjøfolkene. Norske flygere i kamp. Kompani Linge. Vår  regjering i London som vissnok åt og drakk mer enn godt var.

De fortjente alle sine medaljer.

Forfrosset og utarmet hadde vi klamret oss fast til iskanten i tusenvis av år. Til politikere og smarte investorer gjorde materielt overforbruk til livsstil i overopphetede handelshus med globale konsekvenser.

Men når sant skal sies var Norge litt berømt i verden før denne tiden. Selv om Ibsen ikke var noen forteller av format. Hadde ikke Nora hatt scener å vende tilbake hver gang hun forlot Helmer, ville salige Ibsen kanskje vært en fattig kaffedrikker på utsiden av Grand Cafe, mens  Bjørnsons bonderomantikk har avgått til pensum innenfor utdanningsinstitusjoner.

Sigrid Undset var stor, men høyest raget Knut Hamsun. Stille og rolig, tunghørt og blind og fattig døde en av verdens ypperste fortellere utstøtt i sin seng. En gigant med blyant. Fallet etter landssviket ble deretter. Ingen våget å røre ved hans verker før dansken Henning Carlsen sprengte grenser med å filmatisere Sult. Fjernsynseere fikk oppleve oppkomlingen Benoni med sin Rosa. Telegrafisten blandet fiskelim på lerreter. Fantasten August bygde samfunn på sand og ingen ting. Vi venter på Konene ved vannposten, satire i verdensklasse.

Danske og svenske konger og embetsmenn, ekte og uekte, gjennom fem hundre år hylles på norske plasser og gater. De både undertrykte og frigjorde på en gang. Det har vi forsont oss med, mens Kåre Willoch har forsont seg med Hamsun fordi, som han sier i Aftenposten den 23.ds., Hamsuns støtte til nazismen var ikke betinget av egeninteresse, men av politisk naivitet. Nemesis for Willoch som støtter Hamas, terrororganisasjonen med det erklærte mål å utslette Israels seks millioner innbyggere?

Vi greide med Rolf Jacobsen å skille forfatteren fra landssvikeren, men fortsatt må den store fortelleren legitimere dyrkelsen av de heroiske krigsårene og oppgjøret etterpå. Nevner noen en gate med Hamsun sitt navn, blir den straks sperret av, gravd opp og gjort utilgjengelig samtidig som Hamsun fryder oss på TV og lerret. Hvor er stedet i Norge som først setter Hamsun på den Plass han fortjener?

FN – verdens samvittighet?

Friday, June 19th, 2009

Hvor dypt stikker moralen i FN-systemet? I et nøtteskall til prinsippet om medlemsstatenes suverenitet. Innblanding i lands indre anliggender ville lagt FN død for lengst. Derfor har FN etter 1945 med tilpasset jus, sedvanlig diplomatisk dannelse og realpolitisk nødvendighet sett gjennom fingrene på mord på enkeltmennesker eller grupper mennesker, folkemord, politiske drap og massemord i sine medlemsland. Democides i størrelsesorden og vannvidd historien ikke kan oppvise maken til. Menneskers lidelser under krig er udiskutabelt grusomt. Men et av tidens store moralske dilemmaer, er om totalitære og autoritære regimer fortsatt skal kunne undertrykke og massemyrde ubevæpnede innbyggere i 1900-tallstakt, da 169 000 000 falt for despotenes ljå, Human Development Report (HDR), 2002.

Hva snakker vi om? Jo, at regimer i FNs medlemsmasse har massedrept innbyggere i årevis – og fortsatt gjør det uten at det løftes en finger fra organisasjonenes side (for eksempel Sudan). Uangripelige forbrytelser per FN-prinsipp. Folkeretten regulerer nemlig ikke slike bagateller. Det får være grenser. Men angripes vannviddet uten resolusjoner i Sikkerhetsrådet, blir det straks en forbrytelse. Verdensordningen går av hengslene. Man blir i villrede. Finjuss og praksis stemmer ikke lenger. Mennesker kan bare slaktes en masse per enstemmige vedtak. Da er fremgangsmåten folkerettslig forsvarlig og moralsk høyverdig.

Hvorfor taler ikke FN med en stemme? En vesentlig grunn er at FN-diktaturer og FN-demokratier har forskjellig mål. Kommunist-Kina er verdens største diktatur. Russland langt unna demokratiet. Samtlige muslimske stater i verden har totalitære, autoritære eller familiære styresett. Alle de nevnte er selvsagt interessert i at den vestlige demokratiske akse svekkes. Det gir nemlig livsrom. Demokratiene ønsker demokratisk utvikling. Despotene overlever bare ved å undertrykke og utrydde. Menneskerettigheter står i veien for dem. Andre land som Frankrike har avskydd USA siden andre verdenskrig for supermaktens posisjon og kultur under 1900-tallet; hva er vel Verden uten Frankrike, som jo var halvt nazidominert mens Europa kjempet for livet. Tyskland har tapt to verdenskriger, den siste mest på grunn av USA. Brukte man Irak-problematikken som en passende innledning til å innlede bruddet med USA? Høyst sannsynlig, for lenge har det europeiske lederskapet snakket om å gjøre EU til USAs motmakt i verden. Er man nå i ferd med å bli stor nok?

Åh-jaaaaa!! synger man i presse og på gater.

Hvem syns mest synd på hvem? Alltid når demokratiene med USA i front setter foten ned, like fra dannelsen av NATO til i dag, kryr det på boulevardene. Motivene for å fiske i rørt vann er ymse. Noen kommer ikke over at Sovjetunionen åndet ut mot den demokratiske mur i 1989. Maos død kom som et sjokk på andre. Europeisk ”intellektuell” lengsel etter noe mer enhetlig og taktfast (les: sosialisme) enn utrivelige demokratier ser ikke ut til å dø hen. Men slå heller opp i HDR 2002. Der står det at verden mangler demokrati og menneskerettigheter, men ikke i den vestlige delen eller på grunn av den.

Spør du imidlertid hvor mange diktaturer som fins innenfor FN, svarer FN at, nei, diktatur som begrepet er ukjent i organisasjonen. Naturligvis, regimene kunne blitt fornærmet: Iran stengte oljekraner; Kina lukket sine markeder; Muwgabe satt fransk sjampagne i vranghalsen; Castro slukt sigaren; eller hva med en atomladning i hodet fra Nord-Korea, landet som sultet i hjel 2 500 000 innbyggere etter 1995 (HDR). Og Irak-synserne må vel mene noe om dagens Sudan og Omar Hassan al-Bahsir, den første president tiltalt for folkemord. Med sete i FN medansvarlig for drap på 300 000 mennesker og 2 500 000 etter 2003.

FN-kompromissets diktatur lammer. Hensikten med fredskonferansene i Haag for hundre år siden, Folkeforbundets og FNs ideer og den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser har vært å beskytte sivile. Massedrap på 169 000 000 ubevæpnede mennesker innenfor stater med sete i FN og folkeretten i geværløpene viser at FNs rolle må tas opp til vurdering. Det er en ting. Når menneskerettighetene brytes på alle nivåer hver eneste dag, tiår etter tiår, fremstår dessuten tidens europeiske moralmarsjer som en forskrævelse ut i den ytterste fordummelse og fortielse.

Hvor har idiotismens moralske passgjengere gjemt seg i lyset fra unevnelige millioner barn, kvinner og menn som har falt – og fortsatt faller i despotenes massegraver. Jo, i en skjærende moralsk disharmoni om Norge ut av NATO og at USA, verdens mest åpne demokrati, er vår fiende nummer en. Men diktaturenes roller, nei se de fortier man uten blygsel eller i historieløshetens navn.

Utsikt fra en jacuzzi

Thursday, June 18th, 2009

Brød i poser er som mennesker. Forskjellig utenpå, inni er de like. Nylig kjøpte vi et grovt et i en dagligvarebutikk. Mørk brunt og delikat med frø på. Etter å ha prøveklemt på ti andre fristende innpakninger. Under kniven kom sannheten for dagen. Like brunt som utvendig, men ellers loff. Man følte seg bedratt.

Oppskriften på livet har også endret seg. Fra utsiden mer eggende og mangfoldig, tiltrekkende og spennende enn noen gang før. Snart kan vi fra spahotellet til knes i brakkvatn beundre utsikten mot Stavern fra et boblebad. Annet interiør er også tilpasset medbrakte koner, kjærester, elskere og elskerinner. Bare ikke samtidig, står det i lokalavisa med et smil. Men det meste kommer gjerne for en dag. Om noen år flimrer utsikten i Se og Hørs nærgående telelinser. Et hjørne i tidens sandkasse. Halvt nedsunket i orgasmer, giftemål, utroskap, skilsmisser og unger på vidvanke.

Bortsett fra alkohol er det to ting som pleier å bringe menneskene fra forstanden; kjærligheten og pengenes vesen. Det skjønte markedsforførerne seg på. Dra på storbytur med barna, fristet et reisemagasin nylig. Berlin, Bucuresti, Paris, London. Sleng deg på et billig fly. Dollaren er på lavmål, New York er storbyen du reiser til i høst. Men hva er vitsen med å dra halve jorden rundt for å telle katter i Zanzibar, for å sitere H.D. Thoreau. Katter som mjauer akkurat som norske, kunne vi legge til.

Før i tiden vandret Europa til Amerika på grunn av overbefolkning, fattigdom og religiøs undertrykkelse. Fra Italia kom familien Jacuzzi til California på begynnelsen av 1900-tallet. En av guttene ble ille plaget av smertefull gikt. På sanatoriet oppdaget man at det hjalp med massasje under varmt vann. En lys ide sto snart frem på det italienske kjøkken. En balje med slanger festet til ei pumpe. Gutten ble bedre, og snart ble systemet tatt i bruk på sykehus og klinikker over hele kontinentet.

Sinnsstemningen i befolkningen har snudd. Hjemme bra, men borte best. Større, men neppe bedre. Drikkestedene yngler. Overskrides skjenketiden med noen tørste minutter i en sjelden tropenatt blir eierne straffet på pungen. Samtidig drikker vi oss sanseløs fra tidlig formiddag til langt på natt hele året velsignet av kommunale bevillinger. Et utvidet kulturbegrep i det innskrenkede. Eller omvendt, hva vet vel vi.

Jo visst er vi stolte. Larvik har fått sin Jahre. De kan du beundre i relieff på kulturhuset de neste hundre år og vel så det. Det gjelder å vite hvem er hvem. Branding Larvik. Vår plass i verden. Merkevare til salgs. Snart er kommunen på konkurransehøyde med Sandefjord. Forbruket må øke. Ikke miljøvennlig, men hva er vel å bedra atmosfæren et par grader mot heite netter i en jacuzzi med utslippskvoter til stive priser, utsikt til Minnehallen og skreddersydde reder med innsikt til leiligheter på Fritzøe Brygge.

Kvaliteten ligger jo i navnet…

Før i tiden kommer aldri tilbake. Da vi krøp sammen i stampen og ble skrubbet en gang i uka med øynene full av sunlight såpe var det visst. Blyge øyekast omkring melkeramper med utsikt. Hjemmebakt grovbrød før natta tok en. Sparkstøtting og tråsykkel og hjemmesåla beksøm på ski til skoler med trepulter. Salmesang og strenge lærere hver morgen. Der reiste vi med bøker og kart med snor i til byer under ukjente himler. Vi manglet det meste unntatt nærheten. Uvirkelig lenge siden; nesten som et bedrag.

Hvor er frihetsstemmene?

Tuesday, June 16th, 2009


Diktaturet Iran har lagt lokk på diktaturet Iran. Vestlige journalister utvises. Mennesker skytes på åpen gate. Titusenvis opposisjonelle og pro-regime står mot hverandre i Teheran. Mennesker forsøker desperat å skaffe seg en smule frihet fra religiøs og politisk undertrykkelse gjennom tretti år. Kommer blodbadet?http://english.aljazeera.net/news/middleeast/2009/06/200961615355050345.html

Kanskje, men hvor er SV og Rødt og Blitz, frihetens stemmer i Norge? De undertryktes forsvarere. Hvor er alle muslimene som har flyktet fra Iran? Og alle de fra andre muslimske diktaturer. Hvorfor marsjerer de ikke i gatene? Møter massivt opp på Løvebakken. Hytter med knyttede never. Krever at Norge boikotter. Brenner flagg foran Irans ambassade. Har man kanskje bare israelske og amerikanske symboler  på lager?

La oss utvide perspektivet. I årevis har et europeisk venstre marsjert mot Israel, for palestinerne. Når skal Europa  marsjere mot Iran, for de undertrykte?

En skarve fisker

Tuesday, June 16th, 2009

Jeg vokste opp i ytre Vesterålen. Side om side med skarveflokkene. Det var på den tiden at befolkningen levde bra av havet. På femtitallet emnet industrifisket seg for alvor. Det tok ikke mange år før sildoljefabrikkene var en saga blott langs hele kysten.

Nede i fjæresteinene vasset vi i småmort. Ut over på sekstitallet var fjæra tømt for yngel. På en kveldsstund kunne vi stikke ti, femten flyndrer på lysbotn et par hundre meter utenfor støa. Så forsvant også rødspetta etter at trålerne hadde sopt fjordbotn rein for ungfisk i noen år.

Lenge har jeg fisket med flue og vadet side om side med skarven i fjorder på grunne sandstrender. Områdene er like smekk full av ”sandflyndrer”, delikatesse for skarven, som for tretti år siden.

Havforskningsinstituttet konkluderte i 2002; at man ikke hadde noe svar på hvorfor torsken nesten er utryddet i ytre Oslofjord. Man mente den mest sannsynlige årsak var høy beskatning, og trolig en kombinasjon av for hardt fiske på ungfisk og store bestander av sel og skarv. Altså først og fremst beskatning fra fiskeriene.

Hva er urovekkende? Jo, at fiskere og Fiskarlaget legger sylden på skarven og utelater yrkesfiskerens ansvar når det gjelder desimering av bestander. Oslofjorden er jo ikke særlig forskjellig fra Barentshavet. Der utgjør, hevet over tvil, redskapsutvikling, kynisk overfiske og bruk av for små maskevidder den største trusselen for torskebestanden. Hvorfor skulle tilstandene (penger, penger) i Oslofjorden være annerledes enn i nordområdene?

Nei, vi tror ikke særlig på at skarven gjør slutt på torsken i Oslofjorden. Skal vi tro forskningen er det heller fiskerne som sørger for svart hav. Og når matfatet er tomt, blir det knapt en skarve fisker tilbake.

Med tiden altså – og da kommer nok torsken tilbake….

Mat uten politikk 3

Tuesday, June 9th, 2009
Anmodet Stabburet per mail i dag om å merke boksene med makrell i tomet med soyaolje, ikke vegetabilsk olje. Sistnevnte betegnelse kan jo gi mistanke om lugubert innhold. Svaret kom promte i politiske vendinger (dersom – hvis – så fremt – i fall-om):

Hei,

Vi viser til henvendelse angående merking.

Vi vurdere merking av produkter fortløpende. Stabburet setter pris på
tilbakemeldinger og forslag fra forbrukere, både positive og negative
innspill. Dette er viktig informasjon fra våre forbrukere.

Ditt innspill bringes videre til produktansvarlig og tas til etterretning.

Takk for at du tok kontakt med oss.

Med Vennlig hilsen
Sissel Orring

Skal vi si et bitte lite skritt i riktig retning? Følges opp!

Mat uten politikk 2

Tuesday, June 9th, 2009

Blogget i går om palmeolje i mat; særlig makrell i tomat fra Stabburet. Sendte mail til produsenten i går kveld. Allerede i morges kom helsebringende melding inn:

Bjørn Arvid Jenssen
Oddaneveien 7A
3296 Nevlunghavn

FSS-638180

Hei,

Vedr. Stabbur-Makrell

Vi bruker kun soyaolje i dette produktet, det er beklagelig at du har
forstått det slik at vi bruker palmeolje i Stabbur-Makrell.

Stabburet  bruker ulike typer vegetabilske oljer, som rapsolje, olivenolje,
soyaolje og palmeolje. Dette er oljetyper som deklareres som ”vegetabilske
oljer”, i tråd med kravene i merkeforskriften fastsatt av Mattilsynet, og
harmonisert med EUs reglement.

For produkter som krever noe fast fett både av hensyn til konsistens og
holdbarhet, har palmeolje unike funksjonelle egenskaper ved at oljen har en
halvfast konsistens i romtemperatur. Den kan derfor erstatte det uønskede
transfettet. Alle Stabburets produkter er transfettfrie. Palmeolje har vært
en måte å unngå bruk av transfettsyrer.

Vi takker for din henvendelse.

Med vennlig hilsen
Stabburet AS

Forbrukerservice
Postboks 711
1411 Kolbotn

Grønt nummer: 800 33 005

Er jeg nå frisk som en makrell?