0

Blide stunder

Det er for øvrig ikke tvil om at det skal en viss grad av hjærnetomhet til for å kunne gå og være tilfreds med sig selv og alt. Men blide stunder det har alle. En fange sitter på sin kjærre og kjører til skafottet, en spiker gnager ham i sætet, han flytter sig og føler det mere behagelig.

Det allmenngyldig gnagsår i tidens gang står å lese i etterskriften til En vandrer spiller med sordin utgitt i 1909. Og visst var det en avdempet tilværelse Knut Hamsun (Pedersen) vandret gjennom for hundre år siden. Men i skogens stillhet og jordsmonnets fruktbarhet lå kimer til nye tider. Den blide vandrer la inn vann på gårdene. Så slapp kvinnfolkene å bære vatn til mennesker og dyr. Og annet mens tiden gikk.-

Flyttet vi oss fra spiker til spiker.

La fossene i rør. Hjulene måtte snurre stadig fortere. Hele folket i arbeid! Øk produksjonen! Stem på oss! Selvsagt ble vi stadig blidere. Og hvorfor skulle vi ikke? Vi kvittet oss med den forhatte utedoen. Staten overtok våre gamle. I bytte fikk vi penger til biler, hytter og hus og ferier.

Men lente vi oss tilbake i kveldingen slik vandreren i sin gamme? Jo, jo. For ei stakket stund. Men Staten trengte mer arbeidskraft! Kvinnene ble et kalkulert fritt og selvstendig nyttedyr. Kom til meg, sa Staten. Jeg gir deg kontrollen over liv og død. Det var ingen tegnestift man kvittet seg med: Bli Gud og kvinnen ble Gud for hvem ønsket seg vel ikke å bli Gud.-

Kan vi nå ha det bedre, ble et omkved; vi lente oss tilbake i solnedgangen.

Visst! Visst! Bare kvitt deg med mer overflødig ballast. Den tynger deg ned. Hemmer deg. Ikke får du produsert nok. Ikke tjent nok. Ikke forbrukt nok. Og hva med friheten? Vår velvære gnager oss bak. Hva det nå kommer av. For det skulle den jo ikke gjøre. Så hvordan fylle tomme hjærner på nytt?

Våre gamle nyter sitt otium i overfylte og underbemannede institusjoner. La de fare. De har gjort sitt. Deres verdi er nedskrevet til null. Nei, mindre enn null; røde tall på samfunnets bunnlinje. Den andre enden av selve livet – de andre som deg og meg – ble fortært på Løvebakken. Av våre ledestjerner. Politikerne. Som snart skal velges på nytt.-

Hva mer kan du ønske deg, hva?

Enda større biler, større hus, større hytter og lengre ferier. Kan vi ha det bedre? Visst, visst! La alle levende små barn komme til meg, sa Staten. Og snart var det plass til alle barn i Statens armkrok. Rikdom er ikke unger og gamle og kjøtt og blod, familiebånd og tradisjon i livets kjøkkenkrok. Det har du vel endelig merket. Eller ikke? For stadig vekk flytter vi på oss. Det tyder på at hjærnen ikke er helt tom. Blide stunder er kanskje ikke helt hva de var? De gamle lider; de unge i sine institusjoner; alle foresatte; moralen som gikk til grunne på Løvebakken krever oppreisning. Femten tusen om året. Røster om dette høres stadig klarere.

Har vi det ikke så bra likevel?

Hehe, igjen snurrer solen omkring Jorden. Erik Solheim forbereder vårt evige c-oto-frie liv. Mennesket vil beherske universet. Ikke omvendt. Snart pumper vi opp den siste olje fra Nordsjøen. Den som har gjort oss rike og velfødde. Spikeren i sætet har blitt lenger. Spissere. Men tar vi vårt jern og trekker den ut? Nei og atter nei! Løp og kjøp, sa SV-leder Halvorsen. Gi oss flere blide stunder med kvoter i et u-land eller flere, lyder det hjærnetomme budskapet. Så kan vi produsere mer, tjene mer, forbruke mer og forurense enda mer. Mer, mer. MER!

Skafottet?

Vi flytter oss litt til siden.-

This entry was posted in Bloggposter - politikk. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *