0

Krumbøyd kultur

Olja sprutet opp fra Nordsjøen og beriket norsk kultur. Mer enn godt var, mener mange. Det fantes nesten ikke en skrivende ånd i landet som ikke snek seg inn på bibliotekene i ly av statlige busjetter. Mer og mindre velbegrunnet. Men fortsatt eksisterer det visstnok bare de fire store. Riktig nok markedsføres og selges i utlandet levende norske forfattere. Akkurat som Kjell Bækkelund spilte piano via UD. Uten dog å bli berømt….

Men det var egentlig noe annet. Da min far bygde hus i 1948 satte Husbanken takhøyden i kjelleretasjen så lav, at mennesker måtte gå krumbøyd eller bøye knærne om man ville oppholde seg der. Nå hadde jo folk i dette landet gått krumbøyd i generasjoner. Ja, i hundrevis av år. Så selvsagt fant man seg i påbudet. Selv bygget jeg vår første bolig på begynnelsen av syttetallet. Reglene hadde ikke endret seg, men kommunale kontrollører så gjerne mellom fingrene med en ekstra stein på toppen av grunnmuren; korrupsjon utvikler seg gjerne hånd i hånd med undertrykkelse.

Denne krumbøyde arkitektoniske kulturutvkling renner meg i hu i dagens kulturdebatt. Det viser seg nemlig at mens Frp sentralt vil fjerne støtte til kulturbidrag som bidrar til minst mulig og ikke det en gang, så blomstrer kulturen i kommuner der partiet leder an. Noe som forvirrer alle Frp hatere fra det oligarkiske hoffet til kulturministeren, via eksporterte forfattere med nyerhvervet sosialdemokratisk sinnelag til mottakere av offentlig støtte. Selv om man knapt har skrevet blekket tørt i sin første penn. Og konstruert dildoer for barn.

Altså i praksis har Frp måtte innse at kultur trenger offentlig støtte for ikke å havne med prolaps og knær av aluminium inn i fremtiden. Nå skulle man tro at det var vel og bra. Partiet vil kulturen vel. Egentlig. Men nei, fra minaretene i hovedstadens elfenbenstårn beskylder elitistene partiet for å svikte sin sak. Kulturen blomstrer jo der den skulle visnet og dødd helt ut; Frp lyver for sine velger; stem rødgrønt til høsten; du skal leve lenge i landet og bli helt lik alle oss andre!

Arbeiderpartiet har sittet med makt i posisjon såvel som opposisjon siden begynnelsen av 1930-tallet. I økende spagat mellom kapital og sosialisme. Sterke bidrag til landets kulturelle utvikling har alle andre partier på Tinget bidratt med. Særlig har man hatt mange krokete fingrer med ettersom vi ble styrtrikere og styrtrikere. Men akkurat som i Husbankens kjeller går vi fortsatt kumbøyd og knebøyd i elderomsorgens, sykehuskøenes, skolevesenets, psykiatriens, veibyggingens, fattigdommens, innvandringens, integreringens og religionens kjellerrom. Bare for å nevne noen rom. Ja, selv biblioteker og bokbusser fjernes i økende omfang:

Likevel har partier til venstre for Frp den frekkhet av landets avskaffede Guds nåde å be oss stemme på en politikk som i flere tiår har hanglet og gått utover svært, svært mange av de svakeste i samfunnet. Bejublet av en venstreside som metaforisk åpenbarte seg da en SVer – en mann av det såkalte Folket – klaget sin nød til helseminsteren; han hadde havnet i trekk på et offentlig sykehus. Etter Soria Moria skulle alt bli så meget bedre. Og så ble man bare litt korrupt….

Gi meg solen mor, sa velgerne. Og visst fikk vi sol, men den gikk fort ned bak horisontene etter at valgene var over. Fra høyre til venstre. Til slutt gikk den helt ned i pensjonsfondet. Der hviler den avmagret med noen milliarder i ny og ne. Selvsagt skjelver gjengangerne og deres priviligerte støttespillere i våre mosegrodde, statiske politiske miljøer:

Frp vil og kan gjøre noe mer om de slipper til.

This entry was posted in Bloggposter - politikk. Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *