Tirsdag 21. juli hører jeg noe interessant på NRK-radio. I et lengere intervju forteller en trønder at han har utarbeidet en plan for å ruste opp pilgrimsveien i Norge. Den ender visst nok opp i Nidarosdomen. Oppdraget kom til ham fra kulturminister Trond Giske. Sluttresultatet er svært visjonært med egne pilgrimprester og tilsvarende dyrt; 250 millioner. Pengene skal komme fra Staten, kommuner og fylkeskommuner. Og kulturministeren hadde i et møte da konklusjonen ble presentert ment at det ikke kom til å stå på penger. Utdyper prosjektlederen; her gjelder det nemlig arbeidsplasser ikke minst!
Panegyriske utlegg om fordeler ved en nærmest “asfaltert” vei til helligdommen lyder. Det er på slike vandringer man finner seg selv, salvelsesfullt fra prosjektlederen; han viser programlederen sine nye pilgrimsstøvler. Støvlene har han tatt på for å kjenne om de kan gi han gnagsår:
I morgen skal jeg nemlig dra på pilgrimsvandring til Spania med Trond, sier han i all fortrolighet. Ja, også noen biskoper deltar.
Om seniorrådgiver Ernst Baasland er med vites ikke. Men den kameratslige vendingen rant meg i hu førtiårslag og et kulturråd. Kopling av dialekter minnet sterkt om da en prosjektleder ved UiO, på kav Sylvia Brustad-tungemål i hennes forrige regjeringsperiode, kunne rapportere at barn ikke hadde godt av å være for mye sammen med sine opphav. På oppdrag nettopp fra minister Brustad.
I dag er det plass til alle barn i barnehager. Men selvsagt kan det som er skrevet ovenfor bare være rene tilfeldigheter selv om det ikke høres slik ut….