Rødt – et dårlig varsel

«Mange har forkynt at kommunismen er død, og at kapitalen har vunni ein endelig og verdensomfattande siger. Men det kapitalistiske verdssystemet er i 1998 meir drepande enn nokon gong. Behovet for forandring er meir påtrengande i dag enn det var i går. Kanskje er det framleis muleg å finne nye svar på dei store spørsmåla?, Rødt! På barrikadene for NKP og RV, Erling Folkvord, Millenium forlag, 1998.

Verden var ved utgangen av 1900-tallet mer demokratisk enn noensinne, står det i Human Development Report (HDR) 2002, publisert av United Nations Development Programme (UNDP). Mens demokratiene blomstrer hånd i hånd med kapitalen, er det også godt dokumentert hvordan sosialismen utviklet seg etter revolusjonen i Russland 1917 er godt dokumentert i HDR og Rudolph J Rummels Lethal Politics:

Soviet Genocideand Mass Murder since 191, 1990, China’s Bloody Century: Genocide and Mass Murder since 1900, 1991, og Death by Govornment, 1994, underbygger sammen med HDR at Sovjetunionen avlivet 62 000 000 mennesker fra 1917-1989. Kommunist-Kina greide 35 000 000 mennesker (1948-1987), Kambodja (2), Vietnam (1,5), Polen (1,5), Jugoslavia (1), Nord-Korea (1,5). Tallene i parentes er i millioner og gjelder fram til 1987.

Hundreåret ebbet altså ut med totalitære drap på omlag 100 000 000 barn, kvinner og menn som ikke trodde på «den rette lære». Sosialismens bestialiteter settes på begrep av ordet democid, eller regimers mord på ubevæpnede enkeltmennesker eller grupper mennesker, der folkemord og politiske mord inngår. Massedrapene foregikk over en lang periode og uten særlige hindringer fra omverden (i ly av Folkeretten). Kommunist-Kina og Sovjet-Unionen ble fremhevet som tidenes store menneskelige og politiske fremskritt; åpenbaringen for mange norske og europeiske intellektuelle og partier på venstresien.

Derfor bør men hver dag spørre: Skal diktatorer få lov til å boltre seg fritt også i det 21. århundre? Skal de fortsatt kunne torturere, undertrykke og drepe i ro og mak med FN på sidelinjen fordi svake demokratier og maktfulle diktaturer – med seter i FN – lar det skje uten innblanding i ”indre anliggender”? Hvor mange ubevæpnede greier et totalitært Iran og Nord-Korea å avlive i løpet av noen timer, om man får utvikle masseødeleggelsesvåpen uhindret? Hva kunne Irak ha greid under sin diktator om USA hadde fjernet han?

Etter 1989 har europeisk venstreside aldri kommet seg på fote – unntatt når de tramper i gatene mot USA og Israel. Hvorfor går de heller ikke i tog fra Youngstorvet for 100 000 000 ubevæpnede menn, kvinner og barn som sto mot diktaturene og ble slaktet ned derfor? Er disse barrikadene for blodige til å minnes kanskje? Har noen dårlig samvittighet?

Eller kan noe av forklaringen være slik professor Nina Witoszek sterkt antydet i Aftenposten 22. ds., at våre kulturelle eliter fortsetter sin romanse med totalitære ledere og bevegelser. Kanskje, skrev professor Witoszek, skriker de ikke opp mot Ahmadinejad fordi de oppfatter det iranske opprøret mot imamer som et uttrykk for middelklassens borgerlige ideologi? Kanskje Ahmadinejad – mannen som snakker åpent om å tilintetgjøre Israel – rett og slett er en elsket tyrann som har erstattet Stalin og Hoxa? Og bør man vel tilføye; Mao?

Fraværet av norske venstreside foran Stortinget sammen med iranere i eksil kan tyde på det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *