Husfilosofen

I vrimmelen av politiske overbud leter vi etter fellesnevnere. Områder der politiske kompromisser over lang tid har påvirket menneskeverdet. Vi velger oss politikere som ville den beste eldreomsorg, men endte opp med å dope sine ”klienter” for å tyne mer omsorg ut av hver krone.

Moralfilosofen Kant kom frem til at i maktens vesen ligger også dens misbruk. To hundre år senere utsettes mennesker for systematiske overgrep i og utenfor offentlige institusjoner – under skiftende politiske regimer. Hvis politikerne er moralske mennesker, må konkret politikk, lover og vedtak satt ut i praksis leve sitt eget (a)moralske liv. Men politikerne har i lang tid visst at deres politikk begår overgrep mot medmennesker. Lov og virkelighet har for lengst skilt lag. Det synes i praksis ikke å gjøre inntrykk på landets fremste når makten er sikret. Kants generalisering har altså dobbel gyldighet: Stortingets lange arm tyner mennesker innenfor utsatte grupper i samfunnet. Politikerne vet at det skjer. Skylden velger politikere og byråkrater å legge på budsjettene, denne  ynkelig utgaven av tidens mest personifiserte sorteringsmaskin.

Konservatisme, sa Willy Brandt, er ikke dårlig hvis det som har stått sin prøve skal bevares. Nyhet på verdiskapningens område var Høyres hjemmehjelp per stoppeklokke. Effektivitetstanken tok utgangspunkt i tids-og arbeidsstudier først utviklet og tatt i bruk av Frederick Winslow Taylor i 1880-årene (en av Taylors beundrerer var Lenin som så taylorismen som et redskap til å øke produksjonen; vi vet alle hvordan det gikk). Hensikten var å utnytte arbeidskraftens mekaniske egenskaper.

Et par tiår senere utviklet F.B. Gilbreth i USA bevegelsesstudiene, raffinert til MTM-systemet (Metode-, Tid-, Mål-systemet) av H.B. Maynard i 1940. Ved å overvåke arbeidere som utførte en bestemt arbeidsoperasjon, oppdaget man at å tørke svette av pannen var en unødvendig bevegelse og bruk av tid. Forskningen kom frem til fem hovedbevegelser: strekke, bevege, vri, gripe og løsne. Samtaler med sidemannen var naturligvis helt bortkastet tid.

Som man ser, er metoden vel tilpasset hva hjemmehjelperne kan tillate seg i fremtidens Høyre-omsorg. At arbeidsmetoden gav seg utslag i stigning i arbeidsulykker, slitasjeskader og sykefravær på de arbeidsplassene MTM-systemet ble tatt i systematisk bruk, er vel kjent.

Charlie Chaplin rettet i ”Modern Times”, 1936, sønderrivende anklager mot arbeidsforholdene ved samlebåndene. Kritikken dukket opp med fornyet kraft på 1960-tallet. Ikke uventet arbeidet da mange kvinner ved samlebåndene, akkurat som i dagens omsorgstjenester. Etter 1970-årene tok roboter i økende grad over mekanisert produksjon.
Nå er det imidlertid grenser for hva mekaniske roboter kan utføre av arbeide. I 2005 innførte derfor Høyre kvinnelige roboter i hjemmehjelptjenesten.

Går det så an å vriste ennå mer penger ut av gamle og syke mennesker?  Jo visst, Høyre  prøver iherdig å innbille oss at brukervalg knyttet til hjemmehjelp ikke har med personlig økonomi å gjøre. Men mange hjemmeboende har behov for hjelp utover det politikernes budsjetter forordner. Tilleggsytelser fra private firmaer må brukerne, for eksempel minstepensjonister, betale fra egen lomme. Det tier visse politikere selvsagt om.

Hvorfor har det utviklet seg til vane at Stortingsrepresentanter ved full bevissthet serverer lettbente usannheter gjentagne ganger i full offentlighet?

Tja, hva var det Kant sa…

Europa er blitt blått, signerte Chathrine Holst i Aftenposten.  Marshall, USA, NATO og en velfungerende kapitalisme med tilhørende marked sørget for demokrati og velstand i Vest-Europa etter 1945. 1989 avslørte sosialismens fallitt. Eksperimentet hadde ført til fattigdom, massemord og undetrykkelse.

Etter dette har europeiske venstreintellektuelle aldri kommet seg helt på fote med unntak av når det trampes taktfast i gatene mot USA og Israel. Undertrykkelsen i den muslimske verden generelt, iranernes kamp for en smule menneskelighet og demokrati spesielt og Kommunist-Kinas utradering av Tibet siden 50-tallet har stort sett krøpet i ideologiens skjulested, det vil si kulturrelativismens  mangfoldige verden. Om dette har professor Nina Witoszek sagt det meste.

Finanskrisen skyllet inn over EU og verden. SV roper på styring, regulering og kontroll. Uten at Folket beveger partiet i riktig retning på meningsmålingene. Sosialistene i en rekke EU-land gikk svekket ut av valget til plassene i Europaparlamentet. Vinnerne ble sentrum-høyre og ytre høyre.

Her hjemme observeres sosialisme  i spagat: SV har i flere tiår belagt sitt politiske budskap med mindre forbruk - nedfelt i sitt partiprogram. Bare slik, argumenteres det, kan vi stoppe og snu overforbruket av ikke fornybare ressurser, bekjempe global oppvarming og oppleve bedre miljø. Da den økonomisk krisen rammet, fikk man en gylden mulighet til å fylle partiprogrammet med reelt innhold. Litt barkebrød til Folket til miljøets beste. Men hva skjedde?

SV innså raskt at bare ved å opprettholde overforbruket kunne man unngå en arbeidsløshet, som ville fjernet partiet fra taburettene til høsten. Det fantes ingen sosialistisk simsalabim-løsning  til å oppfylle venstresidens drømmetydning om at mindre forbruk ville øke velferden og samtidig holde hele folket i arbeid. I alle fall lød ingen slike forslag fra partiets sentralstyre.  Nei, løp og kjøp, skrek derimot  en desperat finansminister og SV-leder Halvorsen.

Næringslivets hyller finansministeren for å ha reddet landet fra å redusere forbruket.  Det kan ikke være annet enn et grunnskudd i partiets miljøideologi. Det skal ikke bli enkelt å snakke for høyt om redusert forbruk i tiden som kommer og bli tatt på alvor. Dobbelt ironisk må det smerte fordi det var statskapitalen, altså folkets oppsparte midler,  finansministeren  skuffet inn i bank, handel og industri i et forsøk på redde  partiet fra ny kanossagang til høsten.

Regjeringen skryter ved alle anledninger av sin  håndtering av finanskrisen. Den skyldes altså ikke uforglemmelig håndverk fra de rødgrønne. Derfor ligge  SV merkbart lavt i terrenget, når det gjelder å fremheve sosialistisk ideolog og praksis som redningsmenn for fortsatt lav arbeidsledighet og norsk overforbruk. Det er det lave renter, et stadig krevende marked og en søkkrik statskasse som sørger for – med en finansminister fra SV i førersetet.

På tide å skrive om partiprogrammet?

Senterpartiet (Sp) merkes ikke minst langs lakseførende vassdrag i Norge. Ikke bare eier noen få bønder elvebreddene, vannet og laksen som vandrer. Sp har i flere tiår sørget for at sportsfiskere med slunken pengepung i økende grad støtes ut fra attraktive fiskeplasser. Kalles distriktspolitikk, men begunstiger kapitalsterke bedrifter og enkeltpersoner; mest mulig ulykke for sportsfiskere flest. Eller sosialisme i praksis, om man vil.

Sps  “distriktspolitikk” på området diskuteres hett i landets gapahuker hvert år. Hvordan kan det ha seg problemstillingen aldri settes på  det politiske sakskartet i vårt erværdige Storting? Vi snakker jo om en “yrkeshobby”, der tusenvis sportsfiskere fyller opp elvebredder med tilgang på stadig dårligere fiskeplasser. Kan det være at kapital blir svartere jo mer lystbetont den er, men sees gjennom fingeren med i distriktspolitikkens hellige navn – og tilgang på Sp støtte til sentral makt? Og kan det være at toppolitikere og -byråkrater sammen med resten av fiffen her til lands uansett – inkludert Norges Jeger-og Fiskerforbund – har tilgang til de beste valdene i de beste elevene og derfor gir blaffen i den jevne stangfisker?

Forslag: Alle lakseførende vassdrag i Norge reguleres vekk fra grunneierne. Lønnsmottakende stangfiskere betaler f.eks. 3000 kroner for et fiskekort som gir tilgang til alle vald i  alle elver. Elevene administreres av lokale jeger-og fiskeforeninger som rullerer tilgangen. Staten oppretter nødvendige klekkerier i alle elverfor å opprettholde laksestammene.

En god begynnelse: Ingen sportsfiskere stemmer Sp til høsten.

Nylig turnerte Snorre Valen, SVs største stjerneskudd, med sitt rockeband i Palestina. Burde han ikke heller ha lagt sin opptreden til Teheran eller Tibet? Hva med Kommunist-Kina? Burma? Nåvel. Han ser for seg, i følge Dagens Næringsliv lørdag 22.ds., livet etter den siste olje. Da  skal mer overskudd fra privat næring tømmes ned i statskassen. Gi mer velferdsstat, som han uttrykker det; bedre kjent som sosialisme i  praksis; altså større makt over folket.

Det høres jo besnærende ut for den uinnvidde. Men hvor skal  SV hente penger fra, når privat arbeidende kapital enten er konfiskert eller har flyktet utenlands? Det sier stjerneskuddet – som er mot EU, for mer innvandring og økt bruk av oljeformuen – ikke noe om. Statsbedrifter strør jo ikke akkurat om seg med overskudd….

Planøkonomi og femårsplaner  førte jo i praksis til svelt i hjel. Altså uaktuelt å friste med. Derfor ser Valen for seg en norsk fremtid med forskning, innovasjon og utdannelse (med tyngdepunkt i Trondheim; selvsagt plassering når man stiller som listetopp i Sør-Trøndelag SV). Men skal det private næringslivet saneres og restene statskontrolleres, og all kunnskap plasseres i statsdrift, er vi redd pensjonsfondet kommer til å magres fort av.

Det kan ellers gå mot flere solide beinbrudd for Valen. Daler stjerneskuddet på SVs røde himmel ned i bås med yrkespolitikere, nei, da vil jeg hoppe av, sier han. Fallhøyden kan bli stor. Men gror ikke bruddene  skikkelig, kan han jo bare ta en telefon til helseminister  Hanssen. Om ikke helseministerens har brukket nakken på den siste helsereformen….

Tirsdag 21. juli hører jeg noe interessant på NRK-radio. I et lengere intervju forteller en trønder at han har utarbeidet en plan for å ruste opp pilgrimsveien i Norge. Den ender visst nok opp i Nidarosdomen. Oppdraget kom til ham fra kulturminister Trond Giske. Sluttresultatet er  svært visjonært med egne pilgrimprester og tilsvarende dyrt; 250 millioner.  Pengene skal komme fra Staten, kommuner og fylkeskommuner. Og kulturministeren hadde i et møte da konklusjonen ble presentert ment at det ikke kom til å stå på penger. Utdyper prosjektlederen; her gjelder det nemlig arbeidsplasser ikke minst!

Panegyriske utlegg om fordeler ved en nærmest “asfaltert” vei til helligdommen lyder. Det er på slike vandringer man finner seg selv, salvelsesfullt fra prosjektlederen; han viser programlederen sine nye pilgrimsstøvler. Støvlene har han tatt på for å kjenne om de kan gi  han gnagsår:

I morgen skal jeg nemlig dra på pilgrimsvandring til Spania med Trond, sier han i all fortrolighet. Ja, også noen biskoper deltar.

Om seniorrådgiver Ernst Baasland er med vites ikke. Men den kameratslige vendingen rant meg i hu førtiårslag og  et kulturråd. Kopling av dialekter minnet sterkt om da en prosjektleder ved UiO, på kav  Sylvia Brustad-tungemål i hennes forrige regjeringsperiode, kunne rapportere  at barn ikke hadde godt av å være for mye sammen med sine opphav. På oppdrag nettopp fra minister Brustad.

I dag er det plass til alle barn i barnehager. Men selvsagt kan det som er skrevet ovenfor bare være rene tilfeldigheter selv om det ikke høres slik ut….

Ja, på det nærmeste, sier en stolt Jens Stoltenberg til Aftenposten. Statsministeren er visst nok forhåndsnominert som miljøversting hos Natur og Ungdom. Og riktig nok har Norge redusert utslipp av klorflurkarboner, såkalte KFK gasser, med 99 prosent.  Hva imidlertid Stoltenberg “glemte” i sitt miljøkampinnlegg var at ozonlaget ikke er stabilisert før 2050.

Ja, kan hende må vi vente i ennå 50 år til – dersom alle globale aktører oppfyller sine forpliktelser (Wienkonvensjonen).

Årsaker til sammenbrudd i ozonlaget er på det nærmeste løst, men på langt nær reparert. Men så er det altså valg om et par måneder. Og da vil selvsagt ikke Stoltenbarg snakke miljø i et hundreårsperspektiv….

LO bossen vil pumpe opp mer CO2 til atmosfæren. Mer trøkk på sokkelen for å få fart på Norge, sier Roar Flåthen til Aftenposten i dag. Uten å rødme. Mer forurensning og mindre arbeidsledighet. Selvsagt. Det gjelder å holde seg med fornøyde medlemmer. Hvis da ikke forbundene tar en Valla under nesen på sjefen sin. Det gjør nok de nok ikke.

Det er jo snart valg, noe man stadig blir minnet på. Kanskje var det akkurat det Jens visket i øret til Flåthen; nå må LO gå foran. Hele folket i arbeid! Mange arbeidsløse gjør velgerne sure, vet du.  Og så ringte en av folkets menn til  Aftenposten. Vel vitende om at vi selvsagt ikke vil ha mindre! Hva er vel ti grader global oppvarming om femti år mot fire år med mer rødgrønt vanstyre? Og om hundre år er likevel pensjonsfondet spekulert bort på børsen. Eller sløst bort i CO2 kvoter til ingen nytte.

Intet nytt under solen altså. Det kalles som kjent umoralsk når andre gjør det man selv har lyst til. For det er jo bare  når Frp vil bruke mer olje og gass for å gi oss bedre helsevesen, skole og eldreomsorg at LO prater varmt om miljøvern og advarer mot verdens undergang og økonomiske katastrofer. Er noen i tvil om hva Jens og Kristin kommer til å meddele folket:

LØP og KJØP!

Olja sprutet opp fra Nordsjøen og beriket norsk kultur. Mer enn godt var, mener mange. Det fantes nesten ikke en skrivende ånd i landet som ikke snek seg inn på bibliotekene i ly av statlige busjetter.  Mer og mindre velbegrunnet. Men fortsatt eksisterer det visstnok bare de fire store. Riktig nok markedsføres og selges i utlandet levende norske forfattere. Akkurat som Kjell Bækkelund spilte piano via UD. Uten dog å bli berømt….

Men det var egentlig noe annet.  Da min far bygde hus i 1948 satte Husbanken takhøyden i kjelleretasjen så lav, at mennesker måtte gå krumbøyd eller bøye knærne om man ville oppholde seg der. Nå hadde jo folk i dette landet gått krumbøyd i generasjoner. Ja, i hundrevis av år. Så selvsagt fant man seg i påbudet. Selv bygget jeg vår første bolig på begynnelsen av syttetallet. Reglene hadde ikke endret seg, men kommunale kontrollører så gjerne mellom fingrene med en ekstra stein på toppen av grunnmuren; korrupsjon utvikler seg gjerne hånd i hånd med undertrykkelse.

Denne  krumbøyde arkitektoniske kulturutvkling renner meg i hu i dagens kulturdebatt. Det viser seg nemlig at mens Frp sentralt vil fjerne støtte til kulturbidrag som bidrar til minst mulig og ikke det en gang, så blomstrer kulturen i kommuner der partiet leder an.  Noe som  forvirrer alle Frp hatere fra det oligarkiske hoffet til kulturministeren, via eksporterte forfattere med nyerhvervet sosialdemokratisk sinnelag til mottakere av offentlig støtte. Selv om man knapt har skrevet blekket tørt i sin første penn. Og konstruert dildoer for barn.

Altså i praksis har Frp måtte innse at kultur trenger offentlig støtte for ikke å havne med prolaps og knær av aluminium inn i fremtiden. Nå skulle man tro at det var vel og bra. Partiet vil kulturen vel. Egentlig. Men nei, fra minaretene i hovedstadens elfenbenstårn beskylder elitistene partiet for å svikte sin sak. Kulturen blomstrer jo der den skulle visnet og dødd helt ut; Frp lyver for sine velger; stem rødgrønt til høsten; du skal leve lenge i landet og bli helt lik alle oss andre!

Arbeiderpartiet har sittet med makt i posisjon såvel som opposisjon siden begynnelsen av 1930-tallet. I økende spagat mellom kapital og sosialisme. Sterke bidrag til landets kulturelle utvikling har alle andre partier på Tinget bidratt med. Særlig har man hatt mange krokete fingrer med ettersom vi ble styrtrikere og styrtrikere. Men akkurat som i Husbankens kjeller går vi fortsatt kumbøyd og knebøyd i elderomsorgens, sykehuskøenes, skolevesenets, psykiatriens, veibyggingens, fattigdommens, innvandringens, integreringens og religionens kjellerrom. Bare for å nevne noen rom. Ja, selv biblioteker og bokbusser fjernes i økende omfang:

Likevel har partier til venstre for Frp den frekkhet av landets avskaffede Guds nåde å be oss stemme på en politikk som i flere tiår har hanglet og gått utover svært, svært mange av de svakeste i samfunnet. Bejublet av en venstreside som metaforisk åpenbarte seg da en SVer – en mann av det såkalte Folket – klaget sin nød til helseminsteren; han hadde havnet i trekk på et offentlig sykehus.  Etter Soria Moria skulle alt bli så meget bedre. Og så ble man bare litt korrupt….

Gi meg solen mor, sa velgerne. Og visst fikk vi sol, men den gikk fort ned bak horisontene etter at valgene var over. Fra høyre til venstre. Til slutt gikk den helt ned i pensjonsfondet. Der hviler den avmagret med noen milliarder i ny og ne. Selvsagt skjelver gjengangerne og deres priviligerte støttespillere i våre mosegrodde, statiske politiske miljøer:

Frp vil og kan gjøre noe mer om de slipper til.

Det er for øvrig ikke tvil om at det skal en viss grad av hjærnetomhet til for å kunne gå og være tilfreds med sig selv og alt. Men blide stunder det har alle. En fange sitter på sin kjærre og kjører til skafottet, en spiker gnager ham i sætet, han flytter sig og føler det mere behagelig,

Det er ikke lett å kvitte seg med spikeren Knut Hamsun slo inn i våre sæter for hundre år siden, En vandrer spiller med sordin, 1909. Skafottet  nærmer seg faretruende, skal vi tro de som kanskje vet noe. Ikke bare har vi flyttet oss lenger og lenger til sidene, og kvittet oss med ufødte, barn, gamle og selve familien i overforbrukets hellige navn; uoppnåelig tilfredshet  forvekslet med fremskrittet.

Tidlig ble politikerne klar over at overforbruket kunne komme til å bli politikernes bane. Riktig nok er det vitenskapene på forskjellige områder som har lagt grunnlaget for ressursforbruket. Men våre tillitsmenn (og kvinner) er det som har sklidd oss ut på glattisen. Friksjonsfritt har vi med løfter om evig hvile i økte reallønninger og materiell nytelse surfet på at Gros bærekraftige utvikling skulle kunne spare klodens ressurser – og samtidig gi oss evigvarende blide stunder.

Ja,  faktisk tror vi mest blåøyd at det er mulig å avskaffe skafottet! I alle fall sage av et bein eller to. Kjøper vi bare tilstrekkelige mange og store c-o-to kvoter i u-land – for at disse skal forurense tilsvarende og slik forbli u-land – ja, så kan vi fortsatt leve i fet velvære. For det er hva politikerne vil vi skal tro. Men nei, saken er den at bærekraftig utvikling bare kjennes litt mindre ubehagelig under sætet. I klartekst en langsommer måte å bli kvalt, druknet eller stekt på. Derfor reiser de som forstår seg på noe utenom det vanlige verden rundt med milliarder i skreppa; det gjelder å avlede oppmerksomheten fra det faktum at bare et sterkt redusert forbruk og produksjon – med økt arbeidsløshet i såvel industri, finans, børs og offentlig virksomhet som konsekvens – kan berge kloden fra skafottet.

Det var slik miljøpartiet SV kom til makta; partiet fikk noen til å tro at det var mulig å redusere forbruket og likevel oppleve blide stunder. Men så kollapset Markedet. Det totalitære vesen som har brakt oss velstand til randen av utslettelse ved å la oss rane uendlige butikkhyller med plastkort. Som gode sosialister forsto SV tidlig at partiet måtte underkaste seg Markedet. Det er som kjent makta som rår. Og hvem vet det bedre enn sosialister….

Aldri før hadde det smertet verre i SVs sæte. Løp og Kjøp, gjallet nødropene fra  SV-formann og finansminister. Glemt var det smertefulle, ja, dødelige overforbruket!  Blir forbruket for lite og arbeidsløsheten for stor er det farvel til makta etter høstens valg. Og man sendte partifelle Solheim ut på eventyr i verden.  Her var det kongeriker å erobre. Og som den folkets mann han er omgir ministeren seg med utvalgte journalister som sprer velvære til partiets sjeler; det er nå ikke så mange.  Med alle bekker små til høstens valg kan Jorden seile sin egen sjø….

Løp og Kjøp!

Men så er det ikke sikkert at færre produkter, mindre produksjon og et kontrollert Marked er nok til å berge oss. Kloden er overbefolket utover enhver kontroll.  Og man kan jo ikke godt begynne å avlive fødte mennesker per lov.  For å berge oss andre. På den annen side; fortsetter utviklingen blir Jorden kanskje så tung at den faller ut av sin bane og fortæres av solen….

Nei, sannelig er det ikke godt å vite. Frp tror sammen med noen forskende avvikere, at vi fortsatt roterer omkring solen og ikke omvendt. Alle andre “miljøpartier” flytter seg urolig fra side til side. Spiker stikker opp her og der. En smule velvære jo nærmere man kommer høstens skafott:

Hva  ønsker du deg mer, velger, som vi ennå ikke har gitt deg?

Det er for øvrig ikke tvil om at det skal en viss grad av hjærnetomhet til for å kunne gå og være tilfreds med sig selv og alt. Men blide stunder det har alle. En fange sitter på sin kjærre og kjører til skafottet, en spiker gnager ham i sætet, han flytter sig og føler det mere behagelig.

Det allmenngyldig gnagsår i tidens gang står å lese i etterskriften til En vandrer spiller med sordin utgitt i 1909. Og visst var det en avdempet tilværelse Knut Hamsun (Pedersen) vandret gjennom for hundre år siden. Men i skogens stillhet og jordsmonnets fruktbarhet lå kimer til nye tider. Den blide vandrer la inn vann på gårdene. Så slapp kvinnfolkene å bære vatn til mennesker og dyr. Og annet mens tiden gikk.-

Flyttet vi oss fra spiker til spiker.

La fossene i rør. Hjulene måtte snurre stadig fortere. Hele folket i arbeid! Øk produksjonen! Stem på oss! Selvsagt ble vi stadig blidere. Og hvorfor skulle vi ikke? Vi kvittet oss med den forhatte utedoen. Staten overtok våre gamle. I bytte fikk vi penger til biler, hytter og hus og ferier.

Men lente vi oss tilbake i kveldingen slik vandreren i sin gamme? Jo, jo. For ei stakket stund. Men Staten trengte mer arbeidskraft! Kvinnene ble et kalkulert fritt og selvstendig nyttedyr. Kom til meg, sa Staten. Jeg gir deg kontrollen over liv og død. Det var ingen tegnestift man kvittet seg med: Bli Gud og kvinnen ble Gud for hvem ønsket seg vel ikke å bli Gud.-

Kan vi nå ha det bedre, ble et omkved; vi lente oss tilbake i solnedgangen.

Visst! Visst! Bare kvitt deg med mer overflødig ballast. Den tynger deg ned. Hemmer deg. Ikke får du produsert nok. Ikke tjent nok. Ikke forbrukt nok. Og hva med friheten? Vår velvære gnager oss bak. Hva det nå kommer av. For det skulle den jo ikke gjøre. Så hvordan fylle tomme hjærner på nytt?

Våre gamle nyter sitt otium i overfylte og underbemannede institusjoner. La de fare. De har gjort sitt. Deres verdi er nedskrevet til null. Nei, mindre enn null; røde tall på samfunnets bunnlinje. Den andre enden av selve livet – de andre som deg og meg – ble fortært på Løvebakken. Av våre ledestjerner. Politikerne. Som snart skal velges på nytt.-

Hva mer kan du ønske deg, hva?

Enda større biler, større hus, større hytter og lengre ferier. Kan vi ha det bedre? Visst, visst! La alle levende små barn komme til meg, sa Staten. Og snart var det plass til alle barn i Statens armkrok. Rikdom er ikke unger og gamle og kjøtt og blod, familiebånd og tradisjon i livets kjøkkenkrok. Det har du vel endelig merket. Eller ikke? For stadig vekk flytter vi på oss. Det tyder på at hjærnen ikke er helt tom. Blide stunder er kanskje ikke helt hva de var? De gamle lider; de unge i sine institusjoner; alle foresatte; moralen som gikk til grunne på Løvebakken krever oppreisning. Femten tusen om året. Røster om dette høres stadig klarere.

Har vi det ikke så bra likevel?

Hehe, igjen snurrer solen omkring Jorden. Erik Solheim forbereder vårt evige c-oto-frie liv. Mennesket vil beherske universet. Ikke omvendt. Snart pumper vi opp den siste olje fra Nordsjøen. Den som har gjort oss rike og velfødde. Spikeren i sætet har blitt lenger. Spissere. Men tar vi vårt jern og trekker den ut? Nei og atter nei! Løp og kjøp, sa SV-leder Halvorsen. Gi oss flere blide stunder med kvoter i et u-land eller flere, lyder det hjærnetomme budskapet. Så kan vi produsere mer, tjene mer, forbruke mer og forurense enda mer. Mer, mer. MER!

Skafottet?

Vi flytter oss litt til siden.-