Archive for December, 2009

Folket og sosialismen

Wednesday, December 9th, 2009

Norsk venstreside har gjort forsøket på å identifisere sine politiske målettinger med det norske folk til en langvarig øvelse. Unntaket var et kort opphold omkring 1989. Sosialismen, 1900-tallets største ideologiske fallitt, utåndet mot den demokratiske mur i vest. Frigjøring av folket hadde utviklet seg til kommunisme, en særlig ondartet måte å undertrykke egne innbyggere på. Det har ikke forhindret norsk venstreside fortsatt å flagge sosialismens løsninger som menneskehetens lykke – på sikt naturligvis.

Hvordan står det nå til med folkets tro på sosialismen? Valget i høst er en god indikator. Der fikk tradisjonelle sentrum-høyre partier Sp, Krf, V, H og Frp en prosentvis oppslutning på 55,7. Det høyrevridde Ap ( Arne E. Nilsen i ØP 9.ds.) 35,4. Folkets nei til sosialismen oppnådde altså 91.1 prosent. Til sammenlikning greide maoistene i Rødt 1,3 og SV 6,2, samlet 7,3 prosent. Hvem tror fortsatt at det norske folk vil sosialisme?

Med unntak av unionskamp og miljø så har SV i stort og smått hatt en oppslutning på fire til seks prosent siden partiet så dagens lys som Sosialistisk Folkeparti i 1961. Ja, selv etter at partiet bygget barnehager til alle unger, så gikk SV tilbake i høst. Hva kan det komme av at folket i valg etter valg siden 1945 har avvist sosialismen, mens Ap utviklet seg til et vellykket sentrumsparti sammen med småpartiene der og at høyresiden har gått sterkt fram?

En av sosialismens lokale våpendragere Arne E. Nilsen erkjente i ØP 9. ds. at han aldri hadde hatt noe form for sjel. Kan det være noe her? Sjelen er jo noe spesielt for hver av oss. Den er ansett som utgangspunkt for bevissthet og gir oss muligheter for erfaring og tekning. Slike tilstander uttrykker selvbevissthet og dermed muligheten til å oppfatte relasjoner mellom seg selv og ens omgivelser. Altså; om Nilsen tar tilbake litt av sin sjel, så vil han kanskje forstå hvorfor folket ikke stemmer SV? At årsaken til SVs fortsatte rotasjon i bakevja fra 1961, er fordi folket avskyr tanken på sosialistiske regimer ved makten i Norge?

Radikal sosialisme var til stede i Arbeiderpartiet før og etter 1945. Den stilnet da Einar Gerhardsen tok oppgjøret med kommunismen, og fordi Norge kom raskt på fote blant annet som følge av Marshall-hjelpen. I samarbeid med partier fra sentrum mot høyre fikk det private initiativ livsrom. Ingen private bedrifter ble sosialisert, noe som jo er et programfestet mål for dagens SV. Vi opplevde sammen med vesteuropeiske demokratier frihet, vekst og velstand i et vel fungerende marked beskyttet av NATO med USA i spissen.

Nilsens sjelelige tilstand kan ha smittet til formannen i Larvik SV. Tom Kristensen hevdet i ØP 8. ds. at ”Velferdssamfunnet vi i dag nyter fruktene av har kommet til gjennom en lang og hard kamp mot markedskreftene”. Utsagnet blir gripende lattermildt i lys av det innstendige budskapet partiformann og finansminister Kristin Halvorsen gav det norske folket, da finanskrisen nådde norske strender som små krusninger: LØP OG KJØP! Kan en kort prat med sin politiske veileder hjelpe Kristensen tilbake på sporet, tro?

SV har mistet kraften i miljøkampen; Norges engasjement i Afghanistan opprettholdes; NATOs eksistens og EU er tabu politikk; Jens Stoltenbergs understreker stadig at USA er vår viktigste partner. Samlet skulle disse nederlagene ført SV ut av Regjeringen i samlet flokk. Hvorfor har ikke det skjedd? Makt korrumperer, sier et velkjent ordtak. SVs behov for å være i en maktesløs posisjon ser imidlertid ut til å korrumpere langt mer.

Sport i dag

Wednesday, December 9th, 2009

Kristine Lunde-Borgersen kan sannsynligvis ikke spille morgendagens kamp, opplyste NRK sporten etter Dagsrevyen i dag, fordi Romania har fått lyskestrekk

Olje i sand

Tuesday, December 8th, 2009

Oljetoppmøter har siden starten bare økt utslippene av CO2 til atmotsfæren. Man setter ikke verdensøkonomien på spill sånn uten videre. Derfor ble også toppmøtet i København på forhånd dømt til å renne ut i sanden – denne gangen i oljesand-.

La diktaturene leve?

Monday, December 7th, 2009

Før var verden stor og uoversiktelig. 1900-tallet gjorde den liten og gjennomsiktig. Diktaturenes bestialiteter åpenbarte seg. Demokratiets fordeler gjorde valget enkelt. Europeisk humanisme i all hovedsak tuftet på kristendommens verdier, men også realpolitikk gjennom smertefulle erfaringer, vant over fascismens og nazismens totalitære ideer og styresett. Kommunismen, en særlig ondartet svulst i en uhåndterlig sosialisme, syknet hen. Bare dødningehoder stikker hodet opp her og der, griner mot oss og babler om at Norge må bli sosialistisk.

Etter blodige kriger siden 1300-tallet og to verdenskriger lå det tilbake minst 60-70 millioner døde på det europeiske kontinent. Enkelt spørsmål: Var ofrene verd prisen? Ja eller nei?

Vel, det kan vi jo ikke vite. Vi kunne overgitt oss til diktaturet og håpet på at det hadde gått under av seg sjøl. Sovjet-Unionen gjorde det. Riktig nok avlivet Stalin & Co omlag 60 millioner egne ubevæpnede innbyggere mellom 1917 og 1989. De var ikke enige i politikken han førte eller sultet i hjel under 5-årsplanene. Mao klarte mellom 35 og 45 millioner på forskjellig vis. Han hadde lært av Stalin. Nord-Korea 2,3 millioner på 90-tallet. Osv .. I det samme århundret avlivet ikke vestlige demokratier noen av sine innbyggere bortsett fra England som klarte ca. 800 tusen i koloniene. Men mange døde utenfor sine grenser for på demokratien skulle overleve.

Nei, selvsagt tror vi ikke på at menneskene i alle verdens diktaturer ønsker frihet. Det var det jo bare det europeiske mennesket som gjorde. Eller kanskje noen tror at FN beskytter de undertrykte? Alle diktaturene er jo medlemmer der. Så er det kanskje like greit å overlate de til seg selv og sine slaktere. Eller tror vi at de samme menneskene er villig til å ofre for sin frihet om man får hjelp utenfra?

Nei, selvsagt ikke. De elsker diktaturet like høyt som vi elsker friheten. De er jo vant til å bli undertrykket og vet ikke bedre. Derfor la oss glede oss over hver eneste alliert soldat som faller på diktaturenes slagmarker. Hva fanden hadde vi nå der å gjøre? Krig krever jo liv. Sivile kvinner, menn og barn dør under krigens gang. Det er urettferdig. Bare at amerikanere, europeere og russere strøk med under to verdenskriger var rettferdig. La heller diktaturene leve!

Men 169 millioner egne innbyggere ofret på diktaturens manglende  sans for liket, broderskap og rettferdighet på 1900-tallet? Kunne feks 100 millioner vært reddet om FN og demokratiene hadde grepet inn? Jo, jo, kanskje det, men gjort er gjort. De er støv så hva vedkommer det oss-.

 

Teknohumanisme – frynset dannelse

Sunday, December 6th, 2009

I ØP den 7. november tok jeg opp misforholdet mellom vitenskapelige teknologiske fremskritt og Human-Etisk Forbund (HEF) sitt forhold til teknologiens etikk. Forsøksvis gikk det ut på å beskrive noen av tidens dilemmaer som drivhuseffekt, klimaforandringer, ressursknapphet, trafikkproblemer, befolkningseksplosjon, massearbeidsløshet, atomtrusler og opprustning i kontrast til HEFs passiv rolle til fenomener som truer. Reidar Thorsen i HEF, Vestfold, hevdet i tilsvar 20. november at humanister over hele verden strever for å utjevne elendigheter framskrittsoptimismen har bidratt til.

For det første kan jeg ikke se at HEF i Norge har stått på selv de minste barrikader mot nevnte “fremskritt” siden foreningen oppsto på 1950-tallet. HEF bygger riktig nok sitt livssyn og etikk på medmenneskelighet, personlig erfaring og egen kritisk tekning. Men i motsetning til humanister generelt trer den etiske underdimensjon fram, fordi HEFs reisverk støtter seg til en oppfatning av en verden og tilværelse som har støtte i vitenskapelige metoder og resultater. Hva betyr så det? Jo, etikken i beste positivistiske må bygge på vitenskapen og ikke omvendt, en hovedårsak til nevnte dilemmaer.

I lys av HEFs standpunkt fremstår selve den objektive erkjennelse og ikke erkjennelsens etikk som menneskehetens lykke. Forskningsetikken skapte den moderne verden, synes å være foreningens buskap. Det betyr i praksis å makte, styre verden med fornuften.  Vær lykkelig! Thorsen plukker så av alle fenomener fram atombomben for å forsvare det humanetiske standpunkt. Da bomben var et faktum, altså tatt i bruk, tok bidragsyterne til ordet for at våpenet aldri måtte bli brukt, skriver han. Men Max Planch, Albert Einstein, Niels Bohr, Leó Szilárd, pasifisten Robert Oppenheimer og andre visst på forhånd hvilken ødeleggende kraft man gav liv til. Slik grunner overbeviste dem imidlertid om nødvendigheten av å utvikle bomben; man var redd for at Tyskland skulle komme USA og Vestmaktene i forkjøpet – og man ville ikke at andre vitenskapsmenn skulle bli først (Det uerstattelige: En teknologietikk, Peter Kemp, Gyldendal, 1996). Klakkingen fra HEFs tredje pilar etikken blir overdøvende: Først kom bomben, den objektive erkjennelse; så erkjennelsens etikk – humantikernes krokodilletårer.

Når brøt tekonologioptimismen sammen? Med atombomben begynte man for alvor å tvile  på at vitenskap og teknologi overlatt til fremragende vitenskapsmenn og teknikere ville skape et bedre samfunn. Så kom de store ulykkene innenfor kjemisk-og atomkraftindustrien: Seveso 1976, Three Mile Island 1979, Bhopal i 1979 og Tsjernobyl 1986. I den biomedisinske teknologien så man konturer av Aldous Huxleys verden: Hvordan overvinne alle menneskelige lidelser ved bruk av medisinske stoffer. Et annet område er framveksten av informasjonssamfunnet. Det øker byråkratisering og overvåkning, der våre problemer utredes og besluttes i Kafka-lignende institusjoner.

Det er likevel global oppvarming, eller grenser for vekst om man vil, som tydeligst viser at humanetikernes dannelsesideal har sporet av. Skal vi tro FNs klimapanel, FN er HEFs valg nummer en når det gjelder etikk for verden, så har “selve den objektive erkjennelse” – med menneskehetens lykke som mål – ført verden på randen av katastrofe. Det var og er altså ingen etikk, bare nytte innebygget i HEFs høyeste idealer; fornuften, erfaringsvitenskapen, teknologioptimismens “produktene”! Vel vitende velter Thorsen derfor ansvaret for konsekvensene av sammenbrudd over på misbrukerne – hvem nå det må være-. Men i stedet for å toe sine hender, bør ikke HEF snart innse at vitenskapen må bygge på etikken? Det vil si at “poduktet” gjøres gyldig for mennesket og samfunnet for det produseres og iverksettes? Neppe, idet slik endring høyst sannsynlig river vekk det ideologiske grunnlaget under foreningens føtter.

Innledningsvis nevnte jeg ressursknapphet som et dilemma. Hvordan man på enkelte områder kan demme opp for mangler, har humanetiker og tidligere generalsekretær i HEF, psykolog Kari Vigeland, funnet en løsning på. Vigeland råder samfunnet til å avlive syke eldre mennesker ved å ta fra dem nødvendig medisinering – for å bruke ressursene på yngre generasjoner.