Norsk venstreside har gjort forsøket på å identifisere sine politiske målettinger med det norske folk til en langvarig øvelse. Unntaket var et kort opphold omkring 1989. Sosialismen, 1900-tallets største ideologiske fallitt, utåndet mot den demokratiske mur i vest. Frigjøring av folket hadde utviklet seg til kommunisme, en særlig ondartet måte å undertrykke egne innbyggere på. Det har ikke forhindret norsk venstreside fortsatt å flagge sosialismens løsninger som menneskehetens lykke – på sikt naturligvis.
Hvordan står det nå til med folkets tro på sosialismen? Valget i høst er en god indikator. Der fikk tradisjonelle sentrum-høyre partier Sp, Krf, V, H og Frp en prosentvis oppslutning på 55,7. Det høyrevridde Ap ( Arne E. Nilsen i ØP 9.ds.) 35,4. Folkets nei til sosialismen oppnådde altså 91.1 prosent. Til sammenlikning greide maoistene i Rødt 1,3 og SV 6,2, samlet 7,3 prosent. Hvem tror fortsatt at det norske folk vil sosialisme?
Med unntak av unionskamp og miljø så har SV i stort og smått hatt en oppslutning på fire til seks prosent siden partiet så dagens lys som Sosialistisk Folkeparti i 1961. Ja, selv etter at partiet bygget barnehager til alle unger, så gikk SV tilbake i høst. Hva kan det komme av at folket i valg etter valg siden 1945 har avvist sosialismen, mens Ap utviklet seg til et vellykket sentrumsparti sammen med småpartiene der og at høyresiden har gått sterkt fram?
En av sosialismens lokale våpendragere Arne E. Nilsen erkjente i ØP 9. ds. at han aldri hadde hatt noe form for sjel. Kan det være noe her? Sjelen er jo noe spesielt for hver av oss. Den er ansett som utgangspunkt for bevissthet og gir oss muligheter for erfaring og tekning. Slike tilstander uttrykker selvbevissthet og dermed muligheten til å oppfatte relasjoner mellom seg selv og ens omgivelser. Altså; om Nilsen tar tilbake litt av sin sjel, så vil han kanskje forstå hvorfor folket ikke stemmer SV? At årsaken til SVs fortsatte rotasjon i bakevja fra 1961, er fordi folket avskyr tanken på sosialistiske regimer ved makten i Norge?
Radikal sosialisme var til stede i Arbeiderpartiet før og etter 1945. Den stilnet da Einar Gerhardsen tok oppgjøret med kommunismen, og fordi Norge kom raskt på fote blant annet som følge av Marshall-hjelpen. I samarbeid med partier fra sentrum mot høyre fikk det private initiativ livsrom. Ingen private bedrifter ble sosialisert, noe som jo er et programfestet mål for dagens SV. Vi opplevde sammen med vesteuropeiske demokratier frihet, vekst og velstand i et vel fungerende marked beskyttet av NATO med USA i spissen.
Nilsens sjelelige tilstand kan ha smittet til formannen i Larvik SV. Tom Kristensen hevdet i ØP 8. ds. at ”Velferdssamfunnet vi i dag nyter fruktene av har kommet til gjennom en lang og hard kamp mot markedskreftene”. Utsagnet blir gripende lattermildt i lys av det innstendige budskapet partiformann og finansminister Kristin Halvorsen gav det norske folket, da finanskrisen nådde norske strender som små krusninger: LØP OG KJØP! Kan en kort prat med sin politiske veileder hjelpe Kristensen tilbake på sporet, tro?
SV har mistet kraften i miljøkampen; Norges engasjement i Afghanistan opprettholdes; NATOs eksistens og EU er tabu politikk; Jens Stoltenbergs understreker stadig at USA er vår viktigste partner. Samlet skulle disse nederlagene ført SV ut av Regjeringen i samlet flokk. Hvorfor har ikke det skjedd? Makt korrumperer, sier et velkjent ordtak. SVs behov for å være i en maktesløs posisjon ser imidlertid ut til å korrumpere langt mer.
